Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10317 abonnenter

Det er så lett å glemme at bak de skitne klærne, det dradde ansiktet, de egoistiske handlingene, bak sprøyten, folie eller hva det måtte være, så sitter det ett menneske.  Et helt alminnelig menneske som har tatt noen gale valg i livet som har ført de inn i den situasjonen de nå sitter i. Ikke gi opp, ikke døm, det klarer den rusavhengige fint selv. Dette skriver kvinnen bak bloggen Rop fra Høyden - en åpenhjertig blogg som skal gi ett bilde av hvordan det kan være å eksistere som en såkalt ROP-pasient. Her leser du hele innlegget.

Det er så lett å glemme, å glemme at bak de skitne klærne, det dradde ansiktet, de egoistiske handlingene, bak sprøyten, folie eller hva det måtte være, så sitter det ett menneske.  Et helt alminnelig menneske som har tatt noen gale valg i livet som har ført de inn i den situasjonen de nå sitter i.


Gudene skal vite at mange valg ville vært gjort anderledes om det var mulig.

Nå i 2016 sitter der bak masken en menneskelig slave, slaveriet var jo avskaffet for lengst, men slave av sin egen avhengighet. Hvor er verdigheten og menneskeverdet?

Det er så lett å peke på at det er konsekvenser av valg personen har gjort, men i 2016 skulle det være mulig å få hjelp til å komme ut av slaveriet. Det bør være ett av årets mål, å få flest mulig frigitt til seg selv.

Det er lenge siden de fleste hadde ett reelt valg, det er lenge siden avhengigheten ble sjefen i livene deres. Det uverdig og bør kunne gjøres noe med. En må ville selv naturlig ok, men fundamentet rundt, støtteapparatet, må være der om den enkelte skal orke ta opp kampen mot rusens klør. For de er så skarpe og vonde.

De fører lite om ingenting godt med seg, bare lager dype spor. Spor som blir vanskeligere og vanskeligere å komme ut av etter som tiden går.


Det rettferdiggjør ikke vold, tyveri, ran osv, men det gir ett bilde hvor langt ned i rennesteinen ett menneske kan synke. Kanskje også for de som var flinkest på skolen, og ingen kan forstå hvordan det var mulig.

Men én viktig ting er at selv om en trenger hjelp, så må en ikke glemme at ansvaret for å slutte til syvende og sist ligger hos hver enkelt, når en har mot nok.

Inntil den dagen, ikke gi opp, ikke døm, det klarer visst nok den rusavhengige fint selv. Om ikke du alltid gjør så mye, vis at du er klar når kampen skal taes opp.  Sånn at en vet en ikke er alene i verden. For gudene ska vite en kan være alene blant mange.



Så årets nyttårsforsett: bry deg! Ikke la noen kjempe kampen alene. Det er så lett den blir for tung å bære, og at en da gir opp. Vær der når den enkelte er klar, er min bønn.

- Fra bloggen Rop fra høyden

Relatert