Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10601 abonnenter

Flere med Asperger syndrom (AS) har fått en relativ god utdannelse, men de påstår at de ikke fungerer i en jobbsituasjon med andre mennesker. I noen tilfeller har de kanskje tatt feil utdannelse, men ofte er det sosiale rundt arbeidsplassen, og det sosiale tilknytting til arbeide de utfører som har resultert i problemer.

 Dette skriver Gustav Koi i et nytt gjesteinnlegg på hjelptilhjelp.no. Her leser du hele innlegget. Han skriver videre:


Hva kan årsaken ha vært som kan ha skapt problemer for en med AS i en arbeidsplass, eller i en arbeidesituasjon?

En dame som hadde tatt ingeniør utdannelse, og fikk jobb i Nordsjøen, opplevde  etter en tid på arbeidsplassen at hun følte hun seg mobbet, noe som ikke avtok heller. Hun sluttet i jobben, og mente i ettertid at hun hadde tatt feil utdannelse. Triste saker, men her var det tydelig miljøet rundt som var årsaken til hun sluttet. Men hvorfor mente hun at det var feil utdannelse? Hun mente at dette miljøet ikke passet for henne å jobbe i.

Ja, mange ønsker seg bort fra et sted der en blir mobbet, uansett om en har en diagnose  eller ikke.

Det virker slik at mange med AS er flinke til å skaffe seg god kunnskap, men når de skal begynne å praktisere sin kunnskap, så får de vanskeligheter, da ofte på det sosiale.

Slik ender det ikke med alle heldigvis, men  her er det mye som kan spille inn, som ikke bare har med AS å gjøre, men personligheten (som jo er forskjellig fra person til person). Det kan være miljøet en skal jobbe i, og hvis en har tilleggsvansker som angst og depresjon, så blir det atskillig vanskeligere å gå en fast jobb, der en skal forholde seg mye til andre mennesker.


 

Relasjoner blant venner

Det fleste mennesker trenger venner, i hvertfall minst en. En AS person har mindre behov for venner, men det er ikke alle unge med diagnosen som skjønner, eller er bevisst på det, verken de som har AS, eller andre som ikke har diagnosen.

Når man er ung, så vil mange AS personer passe inn, de vil ikke føle seg utenfor det sosiale, for det blir ikke sett på som normalt, eller at de er noe sære, hvis de er mye for seg selv.



Noen unge med AS prøver å være som andre, men har ikke de samme behovene som de, og dermed blir unødvendig slitne og trette, i forhold til de andre, som igjen kan skape stress, og stress kan være årsak til mange tilleggsvanskeligheter.

 

Nære relasjoner

Når vi snakker om nære relasjoner, så tenker jeg på det å leve i et forhold, fra å ha kjæreste, og kanskje også å stifte familie. I en slik situasjon kan en lettere forstå at et av hovedkriteriene for en AS-diagnose - nemlig "manglende ,eller begrenset evne til sosial gjensidig samspill" - får mer sin anvendelse. I et forhold, der en er samboer eller gift er det en helt annen form for relasjon. Spesielt nære vennskap kan også til en viss grad berørt av dette kriteriet.

Jeg har selv vært gift i 37 år, og det er kun derfor jeg har erfart forskjellen på å ha en venn, eller venner, og det å leve i et nært forhold. Ja det blir det om en vil eller ikke.

I et slikt nært forhold er det helt andre forventinger enn blant venner. En skal bygge noe sammen, dele gleder og sorger, utvikle seg i sammen. Partneren din forventer normale reaksjoner av deg, men du som har AS forstår ikke helt hennes forventninger.

 

Viktig med åpenhet

En med AS har også forventninger, men ofte krasjer det med den andres forventninger, og frustrasjoner og stress kan bygge seg opp. Det er her de med AS kan få store utfordringer i forhold til sin partner, men partneren kan få enda større problemer på sikt.

God åpen kommunikasjon kan være redningen, der en må blottlegge sine følelser og behov. Dette er enklere sagt en gjort for mange, men en kan lære med tiden.

Men for at en skal kunne forandre  seg, tenke annerledes, se den andre slik som han eller hun er, så kan en til en viss grad tilpasse seg, hvis det da ikke er noe alvorlig problemer som er uten om disse ting som er nevnt her. Det blir ikke lenger mitt og ditt, men vårt.


Tilleggsvansker

Mange med AS diagnose, har også tilleggsvansker, men ikke bare vansker, men også tilleggdiagnoser.

Det kan være ADHD, en form for depresjon, nedstemthet, dystymi, eller angst for å nevne noe. Ofte kan de være mer fremtreden en selve AS-en. Mange voksne isolerer seg, sitter mye alene foran TV, spiller spill, spiser og drikker mye usunt, og forteller som anonyme på sosiale media hvor fælt de har det med AS. Noenmed svært lav selvfølelse, og kan se seg selv som en sofaslask.

Så tenker de at andre også kan ha det slik som dem, og gir utrykk for det.

Hvem som helst kan komme inn i en ond sirkel føle seg isolert, men når AS blir en årsak til dette også, så er det på tide med å slå alarm, mener jeg. Her må en også skille med dem som har det relativt bra med å være alene, holde på med ting alene, ja mange trives med det. Men hvis noen kommer i en situasjon der de blir helt passive, kan en havne i en utrivelig situasjonen i ensomhet, noe som kan skje med andre også.

 

Vanskene kan være situasjonsbetinget

Sitt syn på seg selv med AS, kan i utgangspunktet være nok til at de ikke tar de utfordringene som skal til i det sosiale liv, og trekker seg heller mer tilbake i en såkalt isolert situasjon. Hvis en har tilleggdiagnoser, så kan også de plagene dominere mer rundt en slik tilværelse, enn AS som sådan.

AS er for meg nokså situasjonsbetinget, altså den følger ikke med meg hele tiden som en sykdom kan gjøre. Derfor så opplever mange det slik at når de kommer for seg selv (da tatt i betraktning at de ikke har isolert seg ) kan de være seg selv og koble helt av.

Men i tillegg til andre vansker, så kommer jo også personligheten inn i bildet, på hvordan en takler de forskjellige situasjoner.

 

Har andre sosiale behov

Det finnes flere voksne som kunne være kvalifisert til en diagnose der ute i Norges blomsterdal. Det kan være for eksempel en med et lite småbruk, som leve litt avsides uten så mye sosial kontakt, men  har ikke behov for noen diagnose, eller de er uvitende om en slik diagnose.

Så lenge de ikke har noen psykiske vansker, så trenger de heller ikke søke DPS eller andre innenfor helsenorge for å forstå, eller å finne ut om sine plager.

Jeg har forstått det slik at når det gjelder voksne som får en diagnose, så er det i forkant mange problemer som har oppstått hos den, og mye av dette er at de lever i et forhold, som å være gift i lang tid, har barn og barnebarn også. Så det med å ha diagnosen AS er ikke ens betydning med å ikke fungere sosialt, men å ha mindre sosialt behov, altså har mer med det å like, det med interesse å gjøre enn å ha diagnosen AS.

- Gustav Koi. Privat forsker og formidler

Relatert