Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10601 abonnenter

- Det er veldig vanskelig å snakke med deg. For oss som har barn med spesielle behov, er det faktisk tilnærmet umulig.

Dette skriver forfatter av bloggen Oss pluss autisme i et nytt gjesteinnlegg. Her leser du hele innlegget:


Det er veldig vanskelig å snakke med deg... For oss som har barn med spesielle behov, er det faktisk tilnærmet umulig.

Jeg vet at jeg ikke gjør det slik du ville gjort det, men jeg gjør så godt jeg kan... 

Jeg vet at med vanlige barn kan man gjøre mye slik som du gjør det, men det jeg vil du skal forstå er at det kan jeg faktisk ikke med mine barn. Når du snakker om dine normalt utviklede barn og hvor bra du får til alt med dem, får det meg bare til å føle meg hjelpesløs. Du er helt sikkert utrolig flink til å oppdra barna dine, men hvordan skal jeg få forklart at det er ikke mulig å gjøre sånn med mine?

Hvis du jobber i helsevesenet, så vet du kanskje mye om autisme... men det kan også hende du vet veldig lite.

Og det hjelper ingenting om du kommer til meg med dine råd, hvis ikke du MINST jobber med det hver dag eller lever med det hjemme hver dag. For gjør du ikke det, ja da kan du ikke vite...Da kan du ikke forstå. Jeg trenger en som lytter og jobber med meg for å få gjennomført undersøkelser og tester, ikke noen som forteller meg hvordan du mener det skal gjøres. Jeg skjønner godt hva du sier, tro meg, men det hjelper ikke... vi kommer oss ikke gjennom det hvis ikke du er oppmerksom og omsorgsfull.


Hvis du jobber som pedagog i skole eller lignende, så skjønner jeg du vet mye om barn. Barn som er neurotypiske responderer ofte, om ikke alltid på metodene du bruker, men mine barn er ikke det. Og igjen må du leve det for å forstå det.

Hvis vi jobber sammen, så kan vi kanskje forhindre skolevegring og skape et godt læringsmiljø... men hvis det er viktig at vi kun gjør det på din måte, så får vi et problem. Hvis du er den som alltid vet hva som må til, og det jeg sier faller for døve ører, er det ikke jeg som lider under det... det er barnet mitt! Eleven din! Jeg forstår at du har gått på skole i 4-6 år for å lære om barn generelt, men jeg har gått i like mange år eller fler og lært meg hvordan MITT barn fungerer, med diagnose og alt!

Så kan det hende at forrige gang du gjorde det på denne måten med et barn på spekteret så fungerte det... men det kan også hende at du bare ikke så hvor dårlig det fungerte fordi du var opptatt med å prate, ikke lytte. Uansett så er det jeg har å komme med like verdifullt som det du kommer med.



Selv om du er utdannet som pedagog eller helsesøster. Rektorer og leger. PPT ansatt eller du jobber i psykiatrien... Jeg vet du vet best, men jeg vet noe jeg og!

Du som jobber på butikk og irriterer deg over flappende hender, skrik og nedrevne varer, jeg kommer til å rydde opp! Jeg vet at du synes jeg er en dårlig mor, at dine barn aldri hadde fått oppføre seg sånn. Jeg vet jeg ikke er god nok i dine øyne, for du ser på meg på en måte som ikke er til å misforstå. Men jeg kan noe jeg og. Jeg vet at hvis jeg kjefter og bråker og stiller masse krav her i butikken hos deg, så kommer ikke varene bare til å falle ned, de vil fly gjennom rommet og kanskje treffe noen.

Det er noen av dere i alle yrkesgrupper... ja i alle grupper i grunn. Og vi autismeforeldre, ja vi vet at dere vet best. At uansett hvor mye vi forklarer det vi gjør med forskning og fagkunnskap, så skulle vi prøvd din måte først. Og hvis vi har prøvd din måte, ja da prøvde vi ikke hardt nok. Vi vet det...

Vi vet at uansett om vi har snakket med autismeeksperter i form av de som er ansatt til å gi råd, eller andre foreldre som lever med det hver dag, så skulle vi gjort som du mener er riktig... men vi kan rett og slett ikke. Jeg kan ikke bruke tiden min på å gjøre det du MENER er best fremfor det noen som virkelig kan det VET. Jeg vil så gjerne forsvare meg ovenfor deg som vet bedre enn meg, men jeg går tom for argumenter så fort... for du lytter ikke.

Men jeg skal gjøre noe for deg... Jeg tilgir deg. Jeg vet du ikke mener vondt, selv om du gjør vondt.

Jeg vet du ikke har kunnskap nok til å forstå hvor vannvittig vanskelig situasjon jeg står i når jeg snakker med deg. Det kan du ikke noe for. Du tror du vet best. For det er du tilgitt. 

Når du vil, skal jeg ta deg imot. Så skal jeg forklare deg det du trenger å vite. Jeg er her for deg. 

- Fra bloggen Oss pluss autisme

Relatert