Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10601 abonnenter

Selvmordstanker kan være vanskelige å snakke åpent om, men for mange er de likefullt en betydelig del av hverdagen. I dette innlegget reflekterer kvinnen bak bloggen Veien tilbake til meg omkring det å måtte leve med stadig tilbakevendende selvmordstanker. - Innerst inne vet jeg at jeg skal leve, at jeg vil leve og at det er mening med at jeg forstsett er her, skriver hun. Les hele innlegget her:

Bilde: Dreamstime


- Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg fortsatt lever. Eller, ganske ofte i grunn. I disse dager så godt som hele tiden, hver dag. Jeg har vokst opp med at jeg aldri skulle ha vært født, at det hadde vært bedre om jeg var død.

Jeg er kronisk suicidal.

Fra jeg var liten har jeg hatt selvmordstanker og planer. Jeg tenkte at når jeg ikke klarte mer kunne jeg bare dra. Gjøre slutt på alt. Jeg kunne være den som hadde den siste lille biten av kontroll.

Som barn kunne jeg tegne med rød tusj på dopapir, legge det ut over hele rommet mitt mens jeg gjemte meg i skapet. Tenkte at om foreldrene mine så alt “blodet” og trodde jeg var død, kanskje de ville begynne å elske meg når de fant ut at jeg fortsatt levde? Kanskje de ville bry seg om meg da?

Jeg har hatt et par halvhjertede forsøk. For innerst inne VET jeg at jeg skal leve, at jeg VIL leve og at det er en mening med at jeg fortsatt er her. Det er bare så forbasket vanskelig å se og kjenne når det stormer som værst.
Men den er der - den lille stemmen som sier at jeg vil jo egentlig leve, jeg trenger bare hjelp til å få er liv som er VERDT å leve.

Jeg vil faktisk gå så langt som å si at selvmordstankene mine har reddet meg mange ganger. Det høres sikkert selvmotsigende ut, men å planlegge begravelse og skrive avskjedsbrev er kanskje det som har holdt meg gående enkelte ganger. Både fordi jeg selv ser hvor makabert det er, og fordi at tanken på at jeg når som helst kan avslutte alt nok har gitt meg mot til å prøve litt til. Nødutgangen er alltid ved . Så lenge jeg kan huske har de tankene bodd i meg, og kommet hoppende frem så fort jeg har hatt det vondt. ikke fordi jeg er en som skriker ulv, ulv eller er ute etter oppmerksomhet, men fordi jeg trenger noe å holde meg fast i. Noe som et mitt, og som JEG kan kontrollere.

Alt da jeg var 13 fikk jeg bekymringsmeldinger med meg fra skolen. De fryktet at jeg skulle ta livet av meg. En periode da jeg bodde på barnehjem hadde jeg våken nattevakt sittende utenfor soverommet mitt om nettene-for å passe på at jeg ikke tok selvmord. Selvmord er ett ord som kommer frem alt for ofte. Et ord jeg forbinder med fred. Med å få slippe. Med ro….


Men så kommer virkeligheten. Det faktum at jeg må leve med dette, hver eneste dag. HVER gang det går litt dårligere lyser nødutgang skiltet rett foran nesa på meg. Ta meg, ta meg. Og det er forlokkende. En enkel måte å få slutt på all elendigheten. Hver eneste dag er jeg innom de tankene. Ofte flere ganger om dagen.Jeg lever med frykten for at jeg en dag går for langt. ALT for langt. At jeg ikke lenger klarer å stå i mot trykket.

De to siste ukene har jeg bedt på mine knær om å bli tatt på alvor. Jeg har tryglet og bedt om hjelp. Hos fastlegen, på legevakten og hos den nye behandleren, men blitt sendt hjem med beskjed om å holde ut. Til neste dag, litt til. Før hadde jeg en behandler som stolte på meg når jeg selv ikke klarte det. Som sa at det er ikke dette du vil. Som sendte meg hjem med løfte om at det snart skulle bli bedre.

Da følte jeg tillit og trygghet ved at andre så noe i meg jeg ikke selv klarte å se. Jeg følte meg sett, forstått og tatt på alvor. Jeg kunne dra hjem og tenke at det måtte jo være noe der, noe jeg bare ikke helt så selv i mørket. Jeg ville leve opp til den tilliten. Bevise at jeg skulle klare det. Bevise at jeg var verdt den tilliten, og de ekstra bekymringene det kanskje medførte. Tankene ble ufarliggjort ved at man snakket om dem, ved at noen turte å ta det opp som tema.

Det er så viktig. “Du må slutte og glorifosere døden” ble jeg fortalt, og det sitter ganske godt i meg. Kommer tilbake hver gang jeg tenker i de banene. Slutt å tenk på det som en rosenrød snarvei. Tenk på konsekvensene. vil jeg egentlig DØ, eller er det sånn at jeg ikke holder ut å leve??



Jeg håper jeg kan finne igjen den tryggheten og forståelsen. At noen ser alvoret i det samtidig som at de ikke er redde for å snakke om det. At noen tør å ta det opp, og tør å spørre. At noen kan avglorifisere litt og komme med tørre fakta. Hvis hjelpeapparatet er redde-hva skal jeg være da? Og hvis hjelpeapparatet overser og unngår de samtalene, hvordan vil det ende da?

Det er et vanskelig tema. Spesielt når det har brent seg så godt fast som i meg. Det har liksom blitt sånn at jeg tenker det er min skjebne, hvorfor ikke bare bli ferdig med det nå?

Mange ganger lurer jeg på hvorfor jeg fortsatt lever. Hvorfor jeg står i mot de tankene og impulsene gang på gang. Lurer på hvorfor jeg ikke bare gjør det, og får fred.

Jeg har hatt en lengre, vanskelig periode nå. Jeg har kjempet - og kjemper fortsatt-med nebb og klør. Selvmordstankene henger over meg som førstepremien i et lotteri: om at alt skal bli så mye bedre hvis jeg bare får slippe….

De destruktive tankene har tatt over størstedelen av min hverdag. Men langt, langt det inne vet jeg at det er ikke over enda. Jeg har så mye jeg vil se, så mye jeg vil gjøre. Jeg må bare bli sterk nok. Finne tilbake til riktig spor. Hente krefter til nok en runde.
Finne noen som er modige nok til å gå veien med meg, og til å stole på meg de dagene jeg overhodet ikke stoler på meg selv. Noen som kan fortelle meg at det går over, at det ikke er det jeg vil.

For jeg VET jo egentlig det, jeg trenger bare å bli minnet på detv-vbåde titt og ofte.

Tør DU å snakke åpent om selvmord og selvmordstanker?

- Fra bloggen Veien tilbake til meg

Relatert