hjelptilhjelp overst 4

Finn psykisk hjelp og kurs

FINN HJELP / KURS AVANSERT SØK
 
 

Registrer nytt hjelpetilbud / kurs (gratis)

 

 

 

 



Kampen mot spiseforstyrrelser kan være lang og hard. I dette innlegget forteller Nina om bulimien, og om veien ut av bulimien - for godt. Innlegget er kortet noe ned.

For noen uker siden måtte jeg innrømme at jeg etter noen uker med så godt som stålkontroll på bulimien etter 18,5 lange år, hadde kjørt i grøfta igjen. Med hele meg. Forståelig nok fra et objektivt ståsted med tanke på belastning og ytre stress etter medieeksponering så det holdt over relativt kort tid.

Like fullt forbanna og oppgitt over meg selv over at det ikke gikk denne gangen heller! Er det mulig liksom?! F... i h.... f...møkkadrit! Jeg hadde kjent på lettelsen og gleden over å være ren og fin og ha kontroll og ha penger til overs og gå på butikken uten ti tonn skam ved passering kassa. I en grad og av en varighet jeg ikke hatt gjort siden før jeg ble syk! Det var godt. Det var utelukkende positivt. Det var ikke savn overhodet.

Så hvorfor i huleste heita måtte jeg være så sinnsykt dum?! Og svak?!

 

Katastrofetankene og følelsen av å ha mislykkes

Der og da var det enkelt å ty til katastrofetankene. Til å kjenne på den overveldende følelsen av å ha mislyktes. Igjen. For omtrent 985. gangen på 18,5 år. Minst. Det å nok en gang måtte begynne på nytt. Nullstille. Starte nok en ny tidsregning. Fytti... hva er poenget? Når fram og tilbake er like langt hver eneste gang, flere ganger i året, samme hvor motivert jeg er, samme hvor hardt jeg jobber, samme hvor mange skritt jeg tar i riktig retning.

Må jeg nå bare innse og godta det de fortalte meg før jul, og gangen før der og gangen før der? At jeg trenger bulimien for å takle hverdagen, og det må jeg bare akseptere? Vel...var innom tanken. Gjentatte ganger de første dagene. 

Før jeg tok meg selv i nakken og fortalte meg selv at det var bare tull. For akkurat meg. At jeg ikke kunne akseptere det. At jeg ikke hadde lov til å resignere og gi f... igjen.

Så jeg begynte å sette mål igjen. Planlegge. Drive aktiv avledning. Og tok i bruk alle andre triks jeg har i mestringsbanken etter så mange år.

 

Ikke tilbake på 0

Det gikk en uke. Det gikk to uker. Fortsatt ikke kontroll Mere kontroll? Mulig. Men fortsatt ikke. Tre uker. Fire uker. Hvor lang tid skal dette ta?! Tror jeg på julenissen eller hva?! Da kom jeg på noe jeg jobba masse med på RSKF og med min rødhårede engel, som hadde forsvunnet litt fra bevisstheten min i alt styret. Evaluering. Fra dag til dag. Fra uke til uke. Og ikke minst sammenlikne nåtid med tidligere tilstander.

Satte meg ned. Tok for meg punkt for punkt i min bulimiatferd. Dissekerte ned til hver minste handling, hver minste vane, hver minste matvare. Og satt til slutt igjen med et slags resultat. Som ga meg håpet tilbake.

 

Ja, det har vært et tilbakefall. Det har det. Men da jeg satte meg ned og gikk det etter i sømmene innså jeg jo at dette definitivt ikke hadde vært fram og tilbake og like langt! Det var ikke å rykke tilbake til start og begynne på null igjen. Det var ikke et vrak som lå i grøfta i grenseland til at bilopphuggeriet var neste stopp. Det var ikke en bulemiker ute av kontroll som ga f... fordi hun hadde spora av nok en gang.

 

Et massivt selvbedrag?

Det var et tilbakefall. Men allikevel totalt annerledes enn tidligere. Igjen øynet jeg håp. Innså at jeg hadde kommet mange skritt videre. Og at veien tilbake opp av grøfta til avhold igjen var langt kortere enn jeg hadde messet for meg selv i pessimistisk øyemed i 3-4 uker.

Uka før påske var jeg så godt som i mål. Noen småfeil hang igjen. Men mindre og mindre dag for dag.

Handlekurven min var normal. Rett og slett. Jeg var klar. For å jobbe mot eks-bulemiker igjen. Mot å havne utenfor diagnosekriteriene. Men fortsatt usikker på om det var realistisk. Om det faktisk var en reell mulighet.

Om jeg var kommet så mye lenger som jeg ønsket å tro. Eller om jeg drev med massivt selvbedrag. For n'te gang på litt for mange år.

 

Skjønte at jeg er så godt som frisk

Palmefredag forsto jeg at sjansen for at dette faktisk var et urealistisk prosjekt med massiv evne til selvbedrag var minimal, maks 0.01% eller noe. Hvordan kan jeg være så sikker? Vel... ganske mange dager tidligere dumpa en rekke matvarekjeder smågodtet til 29 kroner kiloen. Gud hjelpe meg. 29 kroner liksom! Tilnærmet gratis for en som meg. Hamstring kun 4 minutter unna med bil. Ikke 1 kg eller 2 kg. Men kanskje 10 eller 20... Som kanskje krevde påfyll igjen også.

Den besettende tanken. Jakten fra butikk etter butikk ettersom det ble utsolgt. Opplevelsen av å ikke kunne stoppe, samme hvor kvalm jeg var. 

Den fredagen forsto jeg plutselig at jeg er så godt som frisk. Kommunedama var her. Spurte om noe sånt som hvor mange kilo smågodt jeg hadde hamstra, eller noe i den duren. Og jeg ble først ganske målløs. Stum. Forvirra. Hvorfor?

Fordi for det første fantes det ikke et gram smågodt i leiligheten min. Ei heller hadde det gjort det i dagene som hadde gått etter sensasjonstilbudet. Jeg hadde ikke brukt en krone på disse tidligere bitene med umiddelbar rus, som jeg trengte omtrent daglig. Jeg hadde ikke en gang oppsøkt en eneste en av butikkene som hadde innført denne kiloprisen. Ikke vært inne på tanken en gang. Ikke et lite sekund en gang!

 

Å stå imot jaget etter "matrusen"

I tillegg så innså jeg at jeg ikke hadde vært på jakt etter tilbud. Ikke sjekket en eneste annonse på nettet, eller trålet butikker jeg vet setter ned en del priser på gode rusmatvarer når høytidene står for døren. Hadde ikke behøvd å jobbe mot lysten en gang. Tanken hadde ikke streifet meg overhodet. Ikke en eneste gang.

Blind og døv for andre når muligheten for billig byr seg, når man vet at pengene er begrenset, og at disse sinnsyke tilbudene kan hjelpe deg å dempe angsten kanskje 3 eller 5 ganger så lenge som ved normale priser. Jeg kjente faktisk jeg bare ble kvalm ved tanken på en del av disse produktene som jeg før hamstra så mye jeg kunne av, i jakten på den "perfekte matrusen" og angstdempingen.

På toppen av det hel gikk det også opp for meg den ettermiddagen, der jeg lå i et overveldende angstkaos med hodet fullt av spøkelser og en kropp som var totalt ute av kontroll store deler av tida, og hadde sagt og gjort ting jeg aldri hadde gjort før, og hatt følelser og reaksjoner jeg knapt nok har hatt før, så var ikke matmisbruket min primære og umiddelbare løsning.

Da alt dette gikk opp for meg forsto jeg at tross et tilbakefall er likevel ting endret radikalt. At 25 skritt fram etter romjula ikke har vært 25 eller 20 skritt tilbake. Snarere heller 5. Maks. At det ikke er grunn til bunnløs fortvilelse og en altoppslukende følselse av håpløshet. Tvert imot. Det er fortsatt håp.

 

Ikke lenger behov for bulimi som "angstdemping"

Og det håpet er større enn det noensinne har vært. Etter over 5 års målretta kamp mot bulimien, etter over 18 år med så godt som daglig overspising og oppkast med følelsen av kontrolltap og ytrestyring i 99% av tilfellene, og etter innleggelse på innleggelse på innleggelse med matsmugling og unnaluring, så er jeg så godt som i mål. Og med det som synes som en minimal sjanse til å havne tilbake der jeg har vært i så mange år. Nesten uansett hva som skjer.

Frisk ennå? Ikke helt, har noen runder igjen og gå. Kurert for alltid? Definitivt ikke. Sårbar for resten av livet? Helt klart. Men funksjonen bulimien har hatt som angstdemping er utgått på dato og overflødig slik livet mitt er blitt nå. Jeg har andre måter å takle det på.

Som faktisk gjør at den rene psykiske avhengigheten som spiller en stor faktor sammen med den fysiske, er borte i en så uttalt grad at jeg vet at jeg ikke trenger dette mer.

Jeg er ikke lenger desperat etter kontroll og det å bli frisk fordi jeg er fullstendig utkjørt, redd for å dø og blakk som en kjerkerotte. Og samtidig innerst inne ikke fatte hvordan jeg skal klare meg uten. Jeg vil i mål for godt fordi jeg føler i hele kroppen og hodet mitt at dette er en mestringsstrategi jeg hverken ønsker, ser poenget med, eller trenger lenger. Det har tatt tid.

Å komme seg ut av en avhengighet er en jobb og prosess jeg ikke unner min verste fiende. Og man er aldri garantert at man ikke faller tilbake. I liten eller stor grad. Men jeg vet at denne gangen har motivasjonen for å knerte bulimien vært 100% ekte og uten en dominerende grad av desperasjon.

 

Et realistisk håp

Jeg er blitt 50 kg lettere. Minst. På noen få dager. Jeg har innsett og tatt innover meg at det faktisk er håp. Håp om et annet liv. Et liv med 100 ganger høyere livskvalitet enn det jeg har hatt på altfor mange år.

Et realistisk håp. Så lenge jeg er bevisst på min egen historie. På funksjonen matmisbruket har hatt. Jeg er litt mer enn forsiktig optimist. På egne vegne. Og jeg sier det høyt. Med den risikoen for å tape ansikt det innebærer, åpen for alle som denne bloggen er.

Men jeg gjør det med en hellig overbevisning om at fallhøyden nå er gått fra fallskjermhøyde til det å dette ned fra sofaen. Og da, da vet jeg at livet blir bedre framover. Uansett.

Tilbakefall innimellom eller ikke. Jeg har faktisk styringa igjen.

For første gang siden 1997. Og hvor utrolig godt det føles, det kan ingen andre enn dem som har levd i dette helvetet vite. Nå ser jeg fram til bursdager og ferier og hverdager hvor det å begrense seg er en selvfølge framfor en evig indre diskusjon, ti tonn ekstra angst og planlegging på detaljnivå for å tilfredsstille rusbehovet. Et nytt liv. Rett og slett. 

- Fra bloggen Fram og tilbake - like langt?

Les også