Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 9090 abonnenter

Annonse   



Når man har slitt veldig tungt psykisk kan det føles overraskende når man ikke lenger sliter så mye. I dette innlegget skriver Molly om et slikt vendepunkt. Les hele innlegget her. 

I løpet av det siste året halvannet har det skjedd noe helt uventet og overraskende med meg. Helt «plutselig» var jeg ganske frisk.

Hva... skjedde egentlig?

Ei som ble intervjuet,  ble spurt om hva som var hennes vendepunkt. Hun sa at det ikke hadde vært noe spesielt vendepunkt.

Det fikk meg til å tenke over hva som var mitt. Heller ikke jeg hadde noe vendepunkt. Men noe har skjedd. Det var nemlig et vendepunkt der jeg søkte hjelp; jeg handlet på kiwi og gikk hjem. La meg på senga og gråt i timevis. Dette går ikke tenkte jeg, og det var legen min helt enig i.

Nå går jeg på matbutikken nesten hver dag. Selv om jeg prøver og såkalt ukeshandle, men jeg er dårlig på det. Så jeg ukeshandler og handler litt hver dag i tillegg. Det er lov å kjøpe ting man har glemt.

Det er veldig sjelden jeg griner etterpå. Det måtte  isåfall være av helt andre årsaker enn den sosiale belastningen jeg måtte føle av å handle et glass med pesto. Pesto; en typisk matvare man glemmer på ukeshandlingen siden behovet for pesto ofte oppstår spontant.

Så jeg griner ikke så ofte når jeg har vært på butikken. Hver morgen står jeg opp og går på jobb. Det går ganske greit på jobb, vil jeg med all beskjedenhet påstå. De spurte i alle fall om jeg ville jobbe der fast og det ville jeg.

Stadig oftere gjør jeg ting med andre mennesker. Faktisk så liker jeg det ganske godt. Andre mennesker er ikke så dumt som man skulle tro.

Fortsatt har jeg over gjennomsnittet mange sosiale utfordringer og det går sjelden en dag uten at jeg gjør eller sier ting jeg ikke burde.

At jeg gjør for mye ut av meg. At jeg slår alt for mye fast. At jeg bare er for tungt fordøyelig. At jeg går hjem i skam. At jeg hater meg selv. At jeg aldri mer skal ett eller annet; drikke syv for mange øl, mene noe, si noe, skryte, kritisere, rote, utsette oppvasken, le for høyt.

Så på en eller annen måte aksepterer disse andre rare menneskene meg likevel. Og jeg liker dem så innmari godt for de er ganske rare og gjør feil noen ganger de også. Jeg finner en trøst og en dyp beundring for alle historiene jeg får, all sårbarheten, ærligheten og noen ganger irettesettelsene.

Hvis jeg gråter nå, er det mest av sånne fine ting som det.

Plutselig tar jeg meg selv i si ganske smarte ting til meg selv eller andre. Har jeg ikke hørt det før? Jo det stemmer, psykologen sa det jo til meg for fire år siden. Også gjentok hun det hver uke i årene etterpå. Og det var så mange andre som også sa det.

Det var ikke noe vendepunkt. Men på ett eller annet tidspunkt begynte jeg på tro på det som ble sagt. Det ble ikke lenger sagt til meg, jeg sier det til meg selv, gjentar det og forskjellen nå er at jeg tror på det. Tror på det langt inni meg. Også gjør jeg det.

Gjør helt normale ting. For det er det normale folk gjør. De står opp og går på jobb. De handler mat og lager den og spiser den. De hopper over treninga for de er slitne eller har mensen.

Dette gjør psykologen min hver morgen; hun står opp. Hun kler på seg og spiser det samme til frokost hver dag med visse variasjoner over saltpølse og ost. Hun lurer ikke på om hun skal stå opp. Om det er noen vits, om hun burde spise frokost og eventuelt hva det skulle være.

Hun er et forbilde for meg; så jeg står opp, kler på meg og spiser frokost med visse variasjoner. Spør ikke meg selv om hva som er meningen. For meningen er denne; å fortsette.

Jeg gjentar; meningen med livet er å fortsette.

Det er ikke noe vendepunkt. Det er helt vanlige dager i et helt vanlig liv, mitt liv. Og jeg gjør helt vanlige ting, som jeg ikke alltid har lyst til, tør eller føler for, men jeg vet at det er det beste.

«Fake it till you make it.» Til slutt så er det ikke fake lenger, det er helt ekte. Sånn traust og kjedelig, sånn som det bør.

Det finnes ingen grenser for hvor mange feil jeg kan gjøre, hvor mye som skal til for at jeg skal lære.

Hva kan egentlig bli verre. Hva kan egentlig gå mer galt enn det har gjort til nå. Antakelig vil jeg, håper jeg, aldri oppleve verre ting enn jeg har gjort.

Så har jeg vel heller ingenting å tape?

En dag skal jeg dø, men det kommer mennesker etter meg. De skal gjøre de samme feilene som meg og bruke like lang tid på å lære.

Jeg ønsker dem lykke til. Og sånn er livets sirkel.

- Hilsen Molly