Aftenposten: Professor Nino Witoszek setter fokus på en skrekkhistorie fra en families møte med det hun mener er et totalitært barnevern.

Witoszek har bakgrunn fra tidligere Sovjetunionen, og drar sammenligninger mellom det totalitære regimet som preget sovjetstaten, og det som kan skje når barnevernet "kommer skeivt ut" i møte med en familie som det meldes om bekymring for. Hun trekker fram en sann historie fra Stavangerområdet som skal illustrere dette.

 

Begynnelsen: En falsk anklage

En polsk familie med små, autistiske tvillinger kommer til Norge. For anonymiseringens skyld kaller Witoszek de polske foreldre for Maria og Tomasz. De ser fram til å få seg et ordentlig familieliv og ta godt vare på sine barn, men kommer etter fire uker ut for en uheldig hendelse. De har besøk av en bilmekaniker som tilnærmer seg familiekonen seksuelt. Maria godtar ikke dette, og han blir sendt på dør.

I fornærmelsen over avvisningen, ber bilmekanikeren en tilfeldig nabo om å ringe til politiet for å be dem å reise hjem til den polske familien for å undersøke familiebråk. 

 

Fortsettelsen: Barna blir tatt

Witoszek forteller:

Den videre historien er en perfekt thriller: Maria og Tomasz vekkes av politiets og barnevernets forente krefter. Tomasz settes i håndjern. Skrikende barn kles på og føres ut til politibilen. Maria torpederes med spørsmål hun ikke forstår. Folk gjør rare ting når de er maktesløse og i sjokk: Mens hun venter på at marerittet skal ta slutt, drikker Maria enda mer øl.

Bilmekanikeren kommer tilbake i kulissene og påtar seg rollen som tolk. Han framstiller situasjonen som at det har vært "festing" og familievold hos Maria. Politiet tror dette, og tar med seg barna - for alltid. Påstandene om vold etableres som en sannhet - som følger saken videre!

 

Foreldrene frifinnes, men barnevernet mobiliserer

Witoszek fortsetter:

Dette er Tomasz og Marias skrekkhistorie. I en stakket stund i fjor ble håpet tent, da de tok saken sin til tingretten -  og vant. Etter lengre tids observasjon skrev en sakkyndig psykiater at hun oppfattet dem begge som "normalt fungerende foreldre og sosialt veltilpassende personer som frem til det aktuelle ikke har vært involvert i straffbare handlinger."

Witoszek er tydelig indignert over fortsettelsen, på dette som kunne gitt en opprydning og oppreisning for foreldrene:

Barnevernets politbyrå foretrakk imidlertid gamle feil fremfor ny sannhet. De mobiliserte alle krefter og tok saken til lagmannsretten, hvor de vant. I dag får Maria og Tomasz lov til å se barna sine to timer hver tredje måned -  under tilsyn.

Hun viser til at saken i lagmannsretten ble sterkt preget av at løgnene om vold og husbråk igjen og igjen ble trukket fram som sannheter, og at dette fikk stå uimotsagt. 

 

Witoszeks kritikk

Witoszek oppsummerer:

Jeg argumenterer ikke for at barnevernet skal overse episoder som dette og ikke bry seg om barna. Min kritikk dreier seg om to alvorlige forsømmelser. Den første er at barnevernet har aldri forsøkt å gi barnas biologiske foreldre en sjanse -  og retten har aldri fått seg forelagt et slikt alternativ. For å berettige barnekonfiskeringen har man konstruert en selektiv og selvforsterkende argumentasjon basert på et tunnelsyn som har vært ugjennomtrengelig for motargumenter.

Resultatet ble at Maria og Tomasz for det første mistet sine barn, og for det andre ble plassert under fortsatt overvåking fra barnevernet.

Før de får møte sine barn to timer hver tredje måned, må Maria og Tomasz nå studere barnevernets liste over spørsmål de ikke får lov til å spørre, for eksempel: "Hvordan går det på skolen?" Under barneverns besøk registrerer et kamera hvordan Maria ammer sin nyfødte jente. Om hun gjør noe feil, mister hun også sitt siste barn. Familien lever i konstant redsel -  og under forhold som bare kan kalles "hverdagsstalinisme."

 

Relaterte saker

 

Kilde:

Les også