Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10601 abonnenter

Er det på tide å reformere psykisk helsevern, slik Odd Volden tar til orde for? Eller fungerer det psykiske hjelpeapparatet så godt som bare det?

Odd Volden er selv bruker og brukerrepresentant. Han har selv erfart håpløsheten i å søke hjelp fra et hjelpeapparat som ikke er tilpasset brukernes behov. Han hevder at psykisk syke i liten grad får hjelp som er relevant på deres sosiale arena. M.a.o. hjelpen består ofte i at de "flyttes ut" av den arenaen hvor de skulle leve sine liv, diagnostiseres, medisineres, og sendes tilbake... til hva?


Mange psykisk lidende har tunge opprettholdende faktorer i sine sosiale forhold: ensomhet, stigmatisering, fattigdom, daglig overbelastning. Hvor relevant er psykiatrien for disse?

 

De ressurssterke får mest nytte av hjelpeapparatet

Det har blitt hevdet at man skal være rimelig ressurssterk for å klare å nyttiggjøre seg (det offentlige) psykiske hjelpeapparatet slik det er oppbygd idag. Du har kanskje tenkt at dersom man får psykiske problemer, så er det jo bare å søke hjelp... og så vil det ordne seg!

Men tenk deg om en gang til: Om man virkelig har sammensatte vansker (som ikke bare handler om at man har uhensiktsmessige tankemønstre), er det nok av måter å mislykkes i møte med hjelpeapparatet på. Odd Volden sier om dette: 

Hvis det ikke går bra med pasienten, påstår dere alltid at det er på grunn av sykdommen, manglende motivasjon, behandlingsresistens, manglende ressurser eller noe liknende; det er aldri på grunn av innretningen på tjenesteapparatet. Vi kan ikke fortsette å drive psykisk helsearbeid på denne måten. Det er uverdig for alle parter.

 


Et tankeeksperiment

For å sette det litt på spissen: Prøv følgende tankeeksperiment:

    1. bytt ut din (middels harmoniske) fortid med en traumebakgrunn
    2. bytt ut ditt sosiale nettverk med ingen eller dårlige venner
    3. skaff deg en familie som fungerer dårlig, med minst et par rusmisbrukere, som gjerne har en lei tendens til å utnytte din naivitet / medfølelse / maktesløshet
    4. kutt din egen inntekt til det halve
    5. kast ut fruen/mannen og ikke regn med å få inntekter derifra
    6. brenn diplomene over alle dine bragder i livet, og heng opp klassebilder, familiebilder og annet som i det store og hele kun minner deg om alle dine tidligere nederlag
    7. kvitt deg med bilen og gjør deg avhengig av buss
    8. flytt til en alt for liten leilighet 
    9. husk på å bosette deg i et upraktisk strøk, gjerne i en utkantkommune, med dårlig bussforbindelse
    10. skaff deg noen barn som ikke fungerer: barn med en fatal miks av "dårlige" gener (gjerne med genetisk sårbarhet for ADHD / bipolar lidelse / schizofreni) og for lite støttende omsorg
    11. bli holdt oppe om nettene pga barnas dysregulering. Venn deg til ca 5 timer søvn, med oppvåkning minst hver annen time.
    12. gjør deg erfaringer med hvordan et menneske oppfører seg imot barna når man bare ikke orker mer!
    13. slutt med fysisk aktivitet. Si opp abonnementet på treningsstudioet, og kast treningsklærne i søppelet. Ta deg gjerne en tur innom Fretex om du ønsker nytt utstyr!
    14. skaff deg noen symptomer på angst og depresjon. Sørg for at du får panikkangst et par ganger også, og glem all kunnskap du måtte ha lært om psykologi - og om hva angst er for noe.
    15. gjør ditt beste i å ikke ta hensyn til symptomene - finn deg heller en måte å dempe de på: hva med alkohol? eller kanskje du heller vil være spilleavhengig, og spille bort de små kronene du måtte ha.
    16. skaff deg en hyggelig saksbehandler i NAV, som du aldri får møtt, og som du ikke vet hvordan du kontakter.
    17. kast pcen ut. Hva skal du med den? Du har ikke råd til internett! Prøv å ikke tenke så mye over at du har glemt å sende inn meldekortet til NAV nå igjen! 
    18. begynn å bekymre deg for økonomien. Og prøv også å dempe disse følelsene: Hva med enda litt mer alkohol?
    19. gå på en smell! 
    20. erkjenn at du har et rusproblem, og at det er håpløst å gjøre noe med det.
    21. bli meldt til barnevernet av naboene, bli gående noen måneder i en undersøkelsesfase med stadig frykt om å miste omsorgen for barna som du er så glad i (bortsett ifra om natten når du hater dem!).
    22. mist et barn eller to.
    23. skaff deg en uventet graviditet. Begynn å bekymre for neste omsorgsovertagelse.
    24. begynn med selvskading, du kan gjerne begynne i det små. Skaff deg selvmordstanker, som du forgjeves prøver å holde i sjakk. Gjør deg erfaring med at du nesten mistet kontrollen, og fant deg selv stående på en bro - sekundet før du kastet deg ut.
    25. gjør deg noen tanker om hvor vidt du kanskje burde søke psykisk hjelp! 

Først da blir egentlig spørsmålet relevant: Hvilke muligheter har en person med disse (eller en del av disse) belastningene for å dra nytte av psykiatrien? Hvor mange av punktene på listen over ville man egentlig fått hjelp i det man havnet innenfor dørene til psykisk helsevern?

 



Hjelp på brukernes sosiale arenaer

Odd Volden sier:

Dere trekker i dag i alle sammenhenger fram den biopsykososiale modellen som retningsgiver for det dere gjør. Det er fint; der er vi enige. Men står det skrevet i sju stein at forholdet mellom biologi, psykologi og sosialitet skal være 60 prosent bio, 30 prosent psyko og 10 prosent sosio, slik det i beste fall fremstår i dag?

Mange mennesker sliter på grunn av problemer på sine sosiale arenaer. Det kan være i forhold til:

  1. ensomhet
  2. sosial ekskludering 
  3. arbeidsledighet / uførhet
  4. stigmatisering
  5. fattigdom
  6. daglig overbelastning
  7. mobbing, trakassering, vold
  8. dårlige miljøer 
  9. mangelfulle sosiale arenaer 

Spørsmålet er om det ikke er på tide med en re-orientering innenfor psykisk helsevern, bortifra individfokuset, med den endeløse oppmålingen av symptomer, med utelukkende biologiske og psykologiske forklaringer på personens lidelse - og over imot perspektiver som er preget av at man evner:

  1. å se personen i kontekst
  2. å fremme sosial inkludering
  3. å vektlegge trivsel og mestring på de viktigste arenaene i personens liv: hjem, skole, arbeid, fritid
  4. å øke personer / familiers sosial støtte / sosiale kapital
  5. å gi en reell mulighet for meningsfulle og aktive liv for de som har falt utenfor
  6. å ha en grunnverdi om å fremme empowerment / myndiggjøring
  7. å ta i bruk nettverkstenkning
  8. å gi hjelp som avlaster fra uhåndterbare belastninger, enten det er snakk om tyngende omsorgsoppgaver, å være utsatt for mobbing, eller å leve i dyp fattigdom

 

Et hjelpeapparat som gjør noe med det de hører

Det er i vinden i hjelpeapparatet idag at man skal "lytte" til brukere og brukerrepresentanter. Men hva kommer egentlig ut av denne lyttingen; hvilken konkret betydning får brukernes erfaringer i praksis? Med andre ord: er (det offentlige) hjelpeapparatet i stand til å endre seg der hvor det faktisk er behov for det?

Kanskje det er på tide å ikke bare lytte til brukere som har erfart hva det vil si å ha problemer, men også å handle. Noen forslag kunne være å satse på:

  1. tett kontakt mellom offentlig hjelpeapparat og brukere; f.eks ved at alle tjenester som gir (psykisk) hjelp har utpekt kontaktperson oppimot brukerorganisasjonene
  2. å ta aktivt i bruk erfaringer fra personer som selv har kommet ut av psykoser / rusmisbruk / andre alvorlige lidelser
  3. å opparbeide forskningsbasert kunnskap om hva som gjorde at mennesker som virkelig hadde store problemer, fant veien tilbake til et godt liv
  4. større fokus på å fremme livskvalitet enn kun å arbeide for fravær av sykdom
  5. å betrakte personens nettverk som en mulig del av brukernes løsninger - ikke bare som en del av hans/hennes problemer. Å benytte nettverkssamtaler og å lete etter løsninger som er gode for alle
  6. større interesse i det offentlige helsevesenet for å hjelpe brukere i kontakt med tilbud fra frivillige / ideelle aktører, der hvor dette kan ha positiv sosial betydning for brukerne  

Slike mål er kanskje for høytsvevende til å bli nyttige, og det er kanskje vanskelig å se for seg hvordan dette skulle blitt omgjort til praksis? Men det er kanskje heller ikke så dumt å stille spørsmålet: 

Hvor nyttig er egentlig (det psykiske) hjelpeapparatet for personer som faller utenfor?

Relatert