Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10601 abonnenter

Det er en underlig erfaring når rollen som pårørende slår beina under all opparbeidet yrkeskompetanse, og det du vil formidle vrenges fra fornuftig til kravstort idet ordene forlater leppene. Dører jeg som psykolog har nøkkel til får avanserte koder idet jeg skifter hatt og blir pårørende. 

Dette skriver Ingvild Stjernen Tisløv i sin bloggtekst "Systemene som sakte kveler deg" på Psykologforeningen.no.


 

En maktesløs posisjon

I dette innlegget forteller hun om sin erfaring som pårørende i forbindelse med broren som har Downs syndrom - og hvordan det å være pårørende gir et svært annet perspektiv på hjelpeapparatet enn det man ser når man er en del av hjelpeapparatet. 

Hun skriver videre:

Det er da jeg trenger at en innenfor låser opp. En som har tilgang på de rette kanalene, som kan ta styring og få til samhandling i praksis.

Men ofte er det nettopp dette som mangler - og som pårørende opplever en fort da å gå inn i rollen som en "misfornøyd, en som bare maser".


 

Rart og kronglete å være pårørende

Til daglig jobber Ingvild Stjernen Visløv som psykolog i barnevernet. Hun forteller:

I dag sitter jeg på andre siden av bordet, i et samarbeidsmøte rundt broren min. Det er rart og kronglete å være pårørende. Jeg vil for mye. Jeg blir for styrende. Slitsom, uten tvil. 



Hun forteller om følelsen som etter hvert presser seg fram:

...det kjennes som å stange hodet i veggen hver gang jeg møtes av et empatisk nikk og usynlige skuldertrekk. 

 

Det er hos hjelperen makten ligger - bruk den

Poenget hennes er slående: 

Dette har jeg tenkt, trodd på og preket: At hjelperen har større mulighet til å lykkes i offentlige systemer enn den pårørende. Der familier har prøvd og blitt avvist, kan behandleren likevel nå frem. Så fikk jeg endelig erfare det. Merke at ordene og ideene fikk en ny klang, at forslagene til løsning ble møtt med handling, og at prosessen skjøt fart ut av sumpen idet fagpersonen ledet an.

Uansett hvor urettferdig det kjennes, så er det en viktig erkjennelse. Og for vår yrkesgruppe bør den treffe hardt. Samhandling er ikke det samme som å samle alle rundt bordet, og reelt samarbeid er aldri brukerens ansvar.

Det er du, som psykolog, som skal koordinere, skape allianser og fremdrift. Ikke undervurder din egen påvirkningskraft. Bidra til å utvide bildet. Ikke hør på en mamma som sier hun har snakket med nav. Forstå, og ta på alvor hvilken makt du forvalter.  

Kilde

Relatert