Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10646 abonnenter

Hva gjør vi når det ikke er barn som mobber, men snarere en skole, en arbeidsplass, et lite samfunn?

 


Dette spør en mor som har valgt å være anonym. Hun forteller om noen svært negative opplevelser med å flytta fra byen til et lite samfunn ute på landet - og å oppleve det hun kaller en total utestengelse både fra bygda og skolen fra dag én. Hun skriver:

Vi er blitt flinke til å snakke om mobbing i Norge. Forebygging, nulltoleranse, langtidseffektene. Dette er bra, for mobbing er et viktig tema, og mobbing er farlig. 

Men hva gjør vi når det ikke er barn som mobber, men snarere en skole, en arbeidsplass, et lite samfunn?

 Hun forteller at hun har opplevd nettopp dette: En skole som fryser ut et lite barn - og en hel liten familie. Hun nevner noen av disse opplevelsene:

Ingen sa hei engang. Ingen ønsket oss velkommen til bygda, med unntak av ei dame som snek seg bort til meg i butikken og hvisket i øret mitt: "Pass på at dere ikke stikker dere frem her i bygda, for da melder dem deg til barnevernet."


Barna dine har rare navn, sa barnehagen - det forvirrer dem. Sønnen din er umulig, sa skolen. Alt var galt hele tiden.

Ymtet man frampå at det var noe overraskende med så mye negativitet, særlig med tanke på at jeg aldri har fått en eneste klage fra verken barnehage eller skole eller noen annen kontekst jeg ferdes med mine barn tidligere, fikk man til svar at «alenemødre ofte sliter med å ta seg av barna og derfor må de følge ekstra godt med».

Hun forteller at det ikke ble bedre av at hun sendte formelle klager til skolen, og til slutt ble den eneste løsningen å ta sønnen ut av skolen. Dette resulterte i at skolen truet med å melde henne til barnevernet - og til sist måtte de rett og slett flytte fra bygden. Heldigvis ble den nye hjembygda et atskillig bedre sted å være. 



Men hun spør i innlegget hvordan det kunne være mulig å bli møtt på denne måten av skolen og lokalsamfunnet. Hun skriver:

Jeg er sjeleglad for at jeg hadde ressurser og anledning til å fjerne mine barn fra denne situasjonen, men hva med alle de som er vanskeligstilte? Skal de finne seg i å trues med barnevernsanmeldelser på løgnaktig grunnlag, 

Skal de finne seg i at barna deres opplever systematisk utestengning?

 

Kilde

  • "Kanskje det ikke er noe galt med meg likevel, mamma?" Dagbladet.no

Relatert