Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10270 abonnenter



Hva gjør vi når det ikke er barn som mobber, men snarere en skole, en arbeidsplass, et lite samfunn?

 

Dette spør en mor som har valgt å være anonym. Hun forteller om noen svært negative opplevelser med å flytta fra byen til et lite samfunn ute på landet - og å oppleve det hun kaller en total utestengelse både fra bygda og skolen fra dag én. Hun skriver:

Vi er blitt flinke til å snakke om mobbing i Norge. Forebygging, nulltoleranse, langtidseffektene. Dette er bra, for mobbing er et viktig tema, og mobbing er farlig. 

Men hva gjør vi når det ikke er barn som mobber, men snarere en skole, en arbeidsplass, et lite samfunn?

 Hun forteller at hun har opplevd nettopp dette: En skole som fryser ut et lite barn - og en hel liten familie. Hun nevner noen av disse opplevelsene:

Ingen sa hei engang. Ingen ønsket oss velkommen til bygda, med unntak av ei dame som snek seg bort til meg i butikken og hvisket i øret mitt: "Pass på at dere ikke stikker dere frem her i bygda, for da melder dem deg til barnevernet."

Barna dine har rare navn, sa barnehagen - det forvirrer dem. Sønnen din er umulig, sa skolen. Alt var galt hele tiden.

Ymtet man frampå at det var noe overraskende med så mye negativitet, særlig med tanke på at jeg aldri har fått en eneste klage fra verken barnehage eller skole eller noen annen kontekst jeg ferdes med mine barn tidligere, fikk man til svar at «alenemødre ofte sliter med å ta seg av barna og derfor må de følge ekstra godt med».

Hun forteller at det ikke ble bedre av at hun sendte formelle klager til skolen, og til slutt ble den eneste løsningen å ta sønnen ut av skolen. Dette resulterte i at skolen truet med å melde henne til barnevernet - og til sist måtte de rett og slett flytte fra bygden. Heldigvis ble den nye hjembygda et atskillig bedre sted å være. 

Men hun spør i innlegget hvordan det kunne være mulig å bli møtt på denne måten av skolen og lokalsamfunnet. Hun skriver:

Jeg er sjeleglad for at jeg hadde ressurser og anledning til å fjerne mine barn fra denne situasjonen, men hva med alle de som er vanskeligstilte? Skal de finne seg i å trues med barnevernsanmeldelser på løgnaktig grunnlag, 

Skal de finne seg i at barna deres opplever systematisk utestengning?

 

Kilde

  • "Kanskje det ikke er noe galt med meg likevel, mamma?" Dagbladet.no


 

Relatert


Nyheter om psykisk helse

Elevenes psykiske helse i skolen


Undertittel: utdanning til å mestre egne liv
Boken omtales av forlaget på følgende måte.

Hva forstår vi med psykisk helse i et utdanningsperspektiv og hva hemmer…

Smertepsykologi


Boken omtales av forlaget på følgende måte.
Hvordan kan man forstå og håndtere smerte ut ifra et psykologisk perspektiv? Forfatterne tar for seg grunnlaget…

I møtet mellom hjelper og pasient er det en enorm maktubalanse

Å være pasient i en situasjon hvor andre mennesker har helt og holdent all makt til å ta beslutninger som kan få avgjørende betydning for livet ditt, den maktubalansen…

Anorektisk. Noe så sjelden som en bestselger om spiseforstyrrelse

Hvordan oppleves norsk psykiatri for en pasient med anoreksi og tvangslidelser? Hvilke kamper utspiller seg i et menneske som vil gjøre det slutt med en sykdom som har vært både…

Anorektisk


Boken omtales av forlaget på følgende måte.

Ærlig, nådeløs og usentimental skildring fra anoreksiens innside. Skrevet over tre år, gjennom en langsom…