Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10601 abonnenter

De flinke barna klarer alt. Og det er alt de klarer. 

 Slik innleder psykiater Finn Skårerud kapittelet "De flinke barna" i boken Uro. Den klassikeren av en bok er nå ute i ny utgave!


Jeg leste denne boken første gang for noen år siden, og selv med fullført psykologutdannelse fant jeg mye nytt stoff i denne. Finn Skårderud har en egen evne til å forene psykologien og psykiatrien med litteratur, kulturhistorie og filosofi, og han har særlig peiling på personlighetsproblematikk og spiseforstyrrelser. Narsissisme er noe han skriver mye om, også i Uro.

 

Hva er narsissisme?

Narsissisme er ifølge Finn Skårerud et mye misforstått begrep.

- Narsissisme er i daglig tale et skjellsord eller en diagnose, gjerne begge deler, skriver psykiateren.

- Narsissisten blir negativt karakterisert som den selvopptatte som ustanselig søker ros og beundring, og som misbruker andre til sine formål. Han har vanskelig for å glede seg til tross for den ytre glansen. Uroen og kjedsomheten rammer. Andre blir idealisert eller foraktet


Skårerud stiller spørsmålet om hva denne narsissismen egentlig handler om:

- Er det mulig å elske seg selv for mye? Selvopptatt, selvsentrert, seksuelt selvstimulerende, stormannsgal, en selvgående asosial tulling, ja det kan man være, men å elske seg selv for mye? Neppe.

Tvert imot, mener Skårerud: Narsissismen kommer ikke av at man elsker seg selv for mye, men at det er en brist i selvkjærligheten.



- Narcissus manglet den evnen til å elske seg selv nok, som vi alle trenger.

 

De stille barna - som ikke bekymrer noen

Skårerud trekker fram et eksempel fra psykoterapi med en pasient, som han kaller for S., for å beskrive hvordan narsissisme kan føre til problemer i livet - og hvilken hjelp som kan være veien ut av problemene. Det er vanskelig vei å gå fordi det er en lidelse om handler om personens grunnstemning: personen grunnforhold til seg selv. Eller som Skårerud sier: om personens manglende evne til å elske seg selv.

Her er et utdrag fra kapittelet "De flinke barna":

- S. følte seg som-om. Objektivt sett var han en god borger. Han tok vare på sine barn, betalte sine vaskehjelper rundelig, var stort sett edru i arbeidstiden og arbeidet mer enn han måtte. Attpåtil var han lege. Han fikk ofte høre at han var "flink". Han vred seg under det ordet. Han likte nok anerkjennelsen som - forhåpentliglis - lå i et slikt utsagn. Samtidig klarte han ikke å unngå å tolke inn en bebreidelse eller diagnose. Flink, hva mener du egentlig? Mener du overfladisk? Som-om?

Skårderud kan være litt komplisert å forstå til tider, og det gjør egentlig ikke så mye. For det er uansett lett å la seg rive med, og det er lett å kjenne seg igjen i boken litt her-og-der. Noe av det som han gjør særlig godt er å sette ord på det ordløse - den ordløse smerten som mange kjenner på - og som man likevel ikkje kjenner godt nok til at man tror den. Det er grunnfølelsen Skårderud beskriver: grunnfølelser av mindreverdighet og å ikke være god nok, men samtidig der man ytre sett viser både god selvtillit og mestring. 

Denne grunnfølelsen kan gi opphav til både angst, depresjon, personlighetsproblemer, samlivsproblemer, og spiseforstyrrelser - og den kan være rimelig uhåndgripelig. De starter gjerne tidlig - og man ser de kanskje som de "stille barna" i skolen og barnehagen. Barn som bekymrer, men som samtidig bekymrer oss på en slik måte at vi avfeier det i samme øyeblikk

 

Det begynner i det små - De stille barna

Skårerud skriver videre:

- De skrekkelige barna er et problem. De flinke barna derimot er ikke noe problem. Og kanskje det kan være deres problem... Det er disse det handler om. Mange av de flinke barna kan fortjene omtanke og omtale. Dette er en liten omtanke for alle de barn som sitter i blienes bakseter på familieturene og forteller vitser og synger for å holde den dårlige stemningen unna. Dette er til ære for de flinke barna som med sine ferdigheter og sin evne til omsorg får de andre til ikke å bekymre seg; alt er såre godt. Dette er for dem hvis kropper også har sammensverget seg. Selv om de er syke, får de ikke feber. De kan gå på skolen som vanlig. Astma, ja vel, sukkersyke til og med, men du verden som de takler det. De er så flinke.

Men det hele har sin pris, ifølge psykiateren. For bak denne tilsynelatende veltilpasning ligger det et skjult drama: barnet føler seg bundet til å være veltilpasset, og mister muligheten til å være seg selv. Når dette pågår over år, vokser man til, blir voksen i det ytre, fremdeles veltilpasset, men psykologisk sett forblir man "det flinke barnet". 

Finn Skårerud siterer psykoanalytikere Alice Miller:

- For bak lurer depresjonen, følelsen av tomhet, fremmedgjøringen fra selvet, tilværelsens meningsløshet - og det er dette som bryter frem så snart grandiositeten (storhetsfølelsen) ikke lenger gir noen rus, så snart de ikke lenger er "on top", ingen garantert superstar, eller hvis de plutselig får følelsen av ikke å ha strukket til overfor et idealbilde av seg selv. Da blir de gjerne plaget av engstelse eller sterk skyld - og skamfølelse.

  

Man blir voksen, men forblir "det flinke barnet"

De flinke barna har en tendens til å utvikle seg til å bli flinke voksne, og gjerne havne i ulike former for omsorgsyrker. Skårerud skriver:

- Det kan være mye livgivende tilfredsstillelse i å hjelpe andre. Men omsorgen kan også være uttrykk for den manglende evnen til å la være å ta andres lidelse inn over seg. En hederskront atferd vil kunne være uttrykk for psykologisk svake gresnser. Omsorgens onde bror er den manglende omsorgen for seg selv.

Finn Skårerud forteller videre om sin pasient S, som ble nevnt innledningsvis. Et år ut i samtalene med psykiateren skjer det en endring

- Husker du den aller første gangen jeg la meg ned på denne divanen? spør S.

- Ja, godt, svarer psykiateren.

- Da jeg la meg ned var det som når je hadde feberfantasier som barn. Kroppen vokste, den rant over. Den rant og rant, og jeg hadde ingen kontroll.

Skårerud skriver om dette:

- Jeg husker meget godt denne første liggende timen. Hans halvt sittende og liggende leie innbør både til medfølelse og til det komiske. Var det så vanskelig å legge hodet ned og gi etter? Ja, det var det. S hadde brukt et helt liv på å lære at livet ikke leves av seg selv. Hver dag måtte han stå opp, ta ansvar og jobbe sitt liv. Han visste svært lite om det som kalles hvile.

  

Veien ut av lidelsen - Sorgen... og å tro på sine egne følelser

- Det flinke barnet trenger å vinne tilbake sin umulige sorg, skriver psykiateren videre.

- Psykoterapi er ikke minst å vinne en evne til å sørge. Det flinke barnets melankolske drag kan sees som en manglende evne til å sørge fordi symboliseringene av det tapte ikke er til stede. Melankolien er en sorg som aldri kommer ordentlig i gang, og som derfor utarmer selvet. Å sørge er metoden for å legge noe bak seg og komme videre. Sorgen er nødvendig for å kunne leve med at noe er tapt for alltid. Det kan og skal ikke erstattes av noe tilsvarende, men av noe som er kvalitativt annerledes. Det trengs noe som kan representere den hvite sorgen. Og språket er kanskje det beste vi har. 

Ifølge psykiateren var det for pasienten S behov for å komme i kontakt med sorgen - og å tro på det han opplevde. Det var da også dette som skjedde:

- S sørget. Han evnet å trenge gjennom tåketepper av forbehold. Han fylte munnen med ord, opplevde at de var hans egne. Og at de slett ikke var patetiske. Det er påfallende - men slett ikke uvanlig - at mens dette pågikk, ble han kroppslig syk. Han var blitt sterkere - og således i stand til å knekke sammen. Det varte i måneder. Han hadde aldri før vært syk, selv når han var syk. Nå kunne kroppen hans tillate seg å gi etter. Den forliste kollapser ikke før han er på tørt land.

Med andre ord: Selv om det omsider skjedde en tilbakegang i pasienten S sin fungering, var dette likefullt en framgang psykologisk sett. 

- Den største forandringen var nok hans evne til å finne igjen gleden i hva han kunne og hva han gjorde. Og han hadde sluttet å bruke ord som "falsk" og "overfladisk" om seg selv.

  

Hvordan hjelper du en narsissist?

Mange lurer på hva som kan være til hjelp i møte med personer som har narsissistiske trekk. Det er ikke enkelt å svare på, og det vil avhenge av graden av vanskene hvor vidt man i hele tatt bør prøve å hjelpe - eller om man snarere bør finne en vei ut av relasjonen til personen.

En del teoretikere mener at ekstrem grad av narsissisme (eller brist i kjærligheten til seg selv) er en sentral årsak til psykopati. Å være tett på en psykopat kan være en tilværelse av psykisk vold og overgrep, og det viktigste man gjør i slike tilfeller er å beskytte seg selv og få hjelp til å bli trygg. 

Mange personer har imidlertid narsissistiske trekk som er mindre alvorlige enn som så, og som ikke fører til vold og overgrep. Slike personer kan ha stor hjelp av sine næreste relasjoner, og hvordan man ilag finner måter å forholde seg til hverandre på.

Dette trenger narsissisten å lære, og det må skje over tid:

- Jeg er elsket som jeg er. Både med mine styrker og svakheter. Andre mennesker tåler mine svakheter og går ikke i stykker. Jeg er god nok som jeg er!

Hvordan lærer man så dette? Vel, det kan hjelpe å vise personen dette i praksis, og å snakke om det. Men det går som sagt gjerne lang tid. Og står du nær noen som viser narsissistiske trekk, gjør du selv lurt i å ha noen å samtale med, for å få hjelp til å sortere i dine egne tanker... og for å få hjelp til ikke å utslette deg selv!

Den beste hjelpen for personen med narsissistiske trekk vil ofte være å komme til psykoterapi. Dessverre er det ikke alltid så lett å få en behandling som varer lenge nok til at det monner. I møte med narsissistiske problemer trengs noe tid før endringene kommer. I Skåreruds eksempel tok det ca 1 år.  Dette er fordi det kan ta tid å "nå inn" til det egentlige problemer hos disse pasientene. 

 

Relatert