Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10496 abonnenter

Å være psykisk syk er ingen spøk. Forfatteren av dette innlegget forteller her åpent om hva det vil si å leve med borderline personlighetsforstyrrelse. - Grunnen til at jeg vil skrive om dette er pga det er så vond å bli sett ned på, skriver den anonyme forfatteren. Les hele innlegget her:

Da jeg var 19 ble jeg for første gang lagt inn på psykiatrisk avdeling for selvmordsforsøk. Jeg har sliti psykisk lenge og jeg hadde mitt første selvmordsforsøk da jeg var 16/17 år.


For de av dere som er pårørende og trur at man kan tenke klart når man har borderline, må tru om igjen. Det å leve med borderline er ikke enkelt, og under de mest ustabile periodene, klarer vi ikke å tenke klart. 

Jeg var også 19 år da jeg fikk diagnosen borderline(emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse). Jeg har tatt SCID-II testene mange ganger, og hver gang har jeg fått de samme diagnosene. Og borderline har gjort store utslag hver gang. Jeg fikk 8 av 9 kriterier. Så det ble hoveddiagnosen min.

I dette innlegget kommer jeg til å være åpen med alt. 

Grunnen til at jeg vil skrive om dette er pga det er så vondt å bli sett ned på i helsevesnet, av familien, venner og spesielt det har vært super vanskelig i forhold til forloveden min. For det er jo sånn at vi med borderline er veldig ustabile i forhold til andre. 

Jeg har opplevd ganske ofte at jeg med borderline blir sett på som en person som søker oppmerksomhet når jeg trenger hjelp. For det er sånn at vi bare truer med selvskading eller selvmord i følge leger på legevakter og psykiatriske avdelinger. Men er det virkelig sånn, trur dere?


Vi trenger hjelp vi også. Og det blir mye for oss som sliter med denne diagnosen. Men som regel så har vi ikke bare borderline, vi sliter ofte med mye mer.

Jeg har fått disse diagnosene her også: unnvikende personlighetsforstyrrelse, PTSD, atypisk bulimi nevrosa, DID, angst m/angst-panikkanfall, agorafobi, tilbakevendende depresjon.

Jeg med borderline sliter ofte med å ha gode relasjoner til andre som da blant anna venner og familie, ustabilitet i forhold til andre, misbruk av piller, et svart-hvitt syn på ting (enten eller, ingen mellomting), store selvskadingsproblemer, har til tider veldig sucidaletanker m/forsøk, er veldig ubesluttsom, til tider kan jeg virke veldig impulsiv, jeg har veldig store humørsvingninger, blir fort irritert, hater å få kritikk, redd for å bli avist og såra, dissosierer mye, jeg har ekstrem dårlig selvtillit og selvbilde/selvfølelse, til tider kan jeg gjøre ting som er farlig for meg uten at jeg tar konsekvensene for det, vanskelig eller ukontrollert sinne til tider, og søvnproblemer.



Tenkte å skrive under her om de forskjellig punketene over. Jeg velger å være veldig åpen og ærlig i dette innlegget. Det er litt skummelt og litt greit.

 

Vanskelig med relasjoner 

Det å ha gode relasjoner til andre klarer jeg kun i en liten stund, så begynner jeg å bli irritert over de.

Jeg har ofte ikke lange vennskap med venner, eller så kutter jeg kontakt med folk og familien over en tid også tar jeg de tilbake. Sånn her har jeg holdt på hele tiden. Jeg kan ofte være veldig glad i dem eller hate dem over alt på jord.

Men selvfølgelig så kan det hende at jeg hater noen resten av livet, men det er fordi de har gjort meg utillgivelige ting. Sånn som stefaren min og jeg har ikke noe godt forhold. Og jeg hater også de to overgriperne. Men der er det kun han siste som jeg hadde et godt vennskap til før han voldtok meg. Men sånne personer er dømt til å bli hatet resten av livet av meg.

Men jeg snakker mer om det å ha gode venner eller kjærlighetsforhold. Nå har ikke jeg hatt mange forhold sånn som kanskje mange andre som har borderline har hatt. Det forholdet jeg er i nå er ganske tøft. Og jeg skjønner at det er veldig tøft for H. Det har vært mye frem og tilbake med oss. Og hver gang jeg føler meg trengt opp i et hjørnet har det blitt slutt. Jeg er veldig glad for at han nå skjønner at når jeg begynner å blir dårligere så må han trekke seg litt unna, for da må jeg være aleine en liten stund. Jeg er er litt sånn annerledes enn andre, men når jeg blir dårligere, så liker jeg å være aleine. Andre er motsatt. men jeg ønsker ikke å bry andre, være til bry, ødelegge hverdagen til andre. Jeg tenker mere på andre enn meg selv.

 

Rusmidler og smertestillende

Vi med borderline misbruker ofte narkotika og/eller alkohol. Jeg har misbrukt alkohol. men det var i begynnelsen av 20 årene. Men har misbrukt smertestillende over lang tid.

Jeg bruker til tider mye og andre ganger bruker jeg det kanskje annen hver dag. Andre har spurt meg, Hva jeg oppnår med det? For meg så hjelper det å roe meg ned, dempe den store svarte klumpen i brystet, som jeg føler noen ganger skal eksplodere eller knekke ribbeina mine. På en måte så er det jo ingen som kan kontrollere dette. Eneste er når jeg blir dårlig av dette, magesår eller problemer med levern. Jeg begynte vel med dette da jeg var 19 år.

Jeg sliter ofte med knær, vondt i hue og ryggen så til tider må jeg ta det også. Men for meg så er det godt å si at jeg må ta det pga fysiske smerter, derfor vil ingen merke det sånn. Men når forloveden min ser at en hel pakke med 400 mg ibux er borte på under en 1 uke, så blir jeg ofte spurt. Sikkert dumt å si dette her, men jeg vil gjerne jobbe meg videre nå.

Jeg vil ut av dette, men når jeg har gode timer/dager så vil jeg alltid si at jeg vil ha hjelp, men når de dårlige periodene/nedover bakkene kommer vil jeg jo ikke inrømme at jeg trenger eller vil ha hjelp. Det er også ganske vanskelig og komplisert dette. Og det er utrolig tøft. Det er enten eller. Hjelp eller ikke ønske hjelp.

Mange glemmer at vi som sliter psykisk jobber 24 timer i døgnet hele året, og det er utrolig tøft og vanskelig. Det er viktig at vi ikke blir sett på som late når vi trenger å sove, slappe av eller bare gjøre ting vi vil.

Men jeg mener heller ikke at dere rundt oss skal går rundt å tenke på at vi sliter hele tida; den jobben klarer vi selv. Bare vær der, ikke stress oss.

Vi gjør en jobb hele tida. Den jobben jeg prøver å gjøre nå fremover er for H og meg. Jeg ønsker å leve resten av livet med han, men jeg ønsker ikke å ødelegge han. Jeg elsker H overalt på jord. Jeg setter så stor pris på han, jeg vil så gjerne få et godtt liv med han og jeg vil at han skal ha det godt med meg i onde og gode dager. 

 

Svart/hvitt tenkning

Jeg fikk en enkel forklaring på dette da jeg var innlagt i 2009.

Vi med borderline tenker som en gammel lysbryter som man bare slår av og på. Men dere som ikke har borderline tenker som en dimmerbryter som kan vris sakte rundt. Dere tenker ikke enten eller. Dere kan tenke på mellomting også.

Det blir sånn enten så liker man det eller ikke, enten elsker man noen eller hater noen, man ser ikke mellomtingene. Noen ganger kan det være utrolig slitsomt for de rundt oss.

 

Selvskading og sucidalitet

Jeg var 14 år da jeg begynte med selvskading. Jeg har vært skadefri et år av 14 år med selvskading.

Selvskadinga mi har vært min redning opp gjennom livet med alt for mange tøffe tak. Noen ganger gjør jeg det for å straffe meg, redde meg fra vanskelige situasjoner, kjenne smerter andre steder enn i hjerte, noen ganger rop om hjelp.

I de siste dagene nå har det vært mye. Utrolig mye.  Jeg bruker mange metoder for å skade meg selv. Er ikke bare kutting som mange trur. Mange ganger gjør jeg ting andre ikke ser eller merker.

Før dunka jeg hodet i veggen eller i gulvet. Det har jeg slutta med, blei så rar i hue etterhvert. Men jeg dunker andre kroppsdeler i veggen, klemmer hardt på blåmerkene etterpå, så noen ganger ser det jo ut som noen har mishandla meg, hvis det syns. Det gjør det sjelden. Derfor er det mange som trur at jeg ikke skader meg selv så mye lenger, for ingen ting syns. Eller så sulter jeg meg, overspiser m/eller u/oppkast, biter eller klipper neglene helt ned til det blør, man kan vel si at pillemisbruket mitt er en form for å skade seg selv på, stikker meg selv på kroppen med spisse ting.

Jeg var som sagt 16/17 år første gang jeg prøvde å ta livet av meg. Ble reddet av en tilfeldig telefon av onkel. Var på vei til å kutte pulsåra. Etter denne gangen har jeg hatt noen forsøk, mange selvmorsdstanker og ikke minst utallige mange planer. I de siste årene har jeg hatt en plan som på en måte har blitt trygg hos meg og det er jo litt skremmende. Jeg har vært åpen om den til de fleste i teamet rundt meg og forloveden min. Jeg har som regel blitt innlagt hver gang pga selvmordsforsøk eller konkrete planer.

Men det er noe som skremmer meg litt når jeg finner ut at jeg burde eller ønsker å legge meg inn. Det har skjedd til og med når mine pårørende har vært med og fortalt hvor alvorlig det er . Har ofte fått høre da at jeg enten kan få med meg noen sove pilller og dra hjem eller ta kontakt med akutt teamet dagen etter. Men det er NÅ jeg trenger hjelp har jeg sagt til de. Eneste gangene som har hjulpet med at jeg har fått kommet inn er når man drar til min fastlege.

Jeg har fått høre også på psykiatrisk avdeling at "du som har borderline har ikke godt av å være inne, det er ute i samfunnet du skal leve." Vi trur ikke at du er så alvorlig sjuk, trur ikke du kan ta livet av deg." Hva slags kommentarer er det å komme med til et sykt menneske som ikke kan klare å ta vare på seg selv?

Mange ganger har jeg tenkt sånn at må jeg være dø før de tar meg på alvor. Holder det ikke å komme med å si at jeg er redd for at hvis ingen hjelper meg nå, så veit jeg ikke hva jeg gjør. Du kan tenke deg når hue er fullt, du ser ikke noe lys i tunnelen, føler at alle er i mot deg, ler av deg, føler selv at man er til bry for familien for det er jo alltid noe med deg, når du blir møtt med stengt dør hele veien, til og med helsevesenet som egentlig skal hjelpe deg. Kan det bli veldig tungt å leve mange dager, uker og måneder med dette. Hvorfor er det da ingen som forstår at de sovepillene ikke vil funke?

Vi har rett på hjelp vi med borderline også. Det skal ikke gå så langt at vi må tvangsinnlegges fordi ingen hørte på oss en uke tidligere f.eks. Eller at vi gjorde som dere mente vi trua med. I grava i stedet.

 

Ubesluttsomhet, impulsivitet

Ofte veit jeg ikke hva jeg vil her i livet. Noen ganger ønsker jeg å jobbe, ta utdanning, flytte, bli omsorgsarbeider, bli ferdig med lærlingetida mi, ta masse kurs og tiltak i NAV osv... andre dager ønsker jeg noe anna eller ikke noe av dette. Så er jeg på igjen med at jeg ønsker det, også ønsker jeg det ikke. Sånn her kan jeg holde på i evigheter. Jeg ønsker meg venner, så ønsker jeg å være aleine. Ja, er som sagt veldig ubesluttsom. Og dette går utover meg selv ikke minst, men mest av alt de rundt meg. Jeg har hatt mange vennskap, mange har jeg kutta ut, og noen har vært så heldig at jeg har tatt dem tilbake, men få har villet dette. Familien min har jeg kutta ut en etter en, og jeg har tatt alle tilbake noen ganger.  Men han som betyr mest av alt for meg er, forloveden min. 

Jeg har tatt en del utdanning, og jobba en del.

- Impulsiv. Ja det er lenge siden jeg har vært. Eller ille impulsiv da. Jeg er jo det til tider hele tiden. Men ikke sånn jeg var før. Sånn at jeg hoppa ut i veien foran biler og div. men kan til tider gjøre ting impulsivt som kan være farlig for meg, men ellers er det sånn ikke farlige ting som å shoppe masse på nett når jeg egentlig ikke har penger, hehe... eller handle masse mat eller ting jeg ikke trenger.

 

Humørsvingninger, sinne, irritabilitet

Jeg kan til tider bli veldig sinna for ingenting, små bagateller for andre er ofte store for meg. Jeg kan bli aggressiv, men ofte går det utover meg selv. Jeg tåler ofte ikke kritikk, jeg har vanskeligheter for å ta til meg råd. Noen ganger når jeg er veldig dårlig, prøver forloveden min å gi meg råd og prøve å gjøre ting som kan gjøre meg bedre. Ofte er det veldig vanskelig for meg. Ofte er det ikke andre som kan gjøre så jeg blir bedre, det er jeg selv som må gjøre den jobben. Noen ganger tar det litt lenger tid enn de rundt meg ønsker. Jeg er til tider veldig aggressiv, voldelig. Jeg er som en berg og dalbane. 

 

Dissosiasjon

Jeg har jo DID også. Men ofte så blir jeg fjern. Dissosierer. Sitter i min egen verden og etterpå husker jeg ikke noe av det. Dette kan skje til og med når jeg er ute. Hender noen ganger at jeg ikke husker hvordan jeg kom meg hjem fra ting jeg har vært på. Til og med ikke huske at jeg har vært på avtalene mine.

Men fordi jeg har DID også, så ofte blir dissosieringa mi litt alvorligere enn de som bare har dissosiering. Jeg har til tider med meg 3 personligheter som jeg har begynt å kalle dem nå, som er med meg til tider.

Og disse tre har vært med meg helt siden jeg var 12 år. Men jeg har hatt flere enn disse 3. Da det var som på det verste hadde jeg mellom 20 og 30 personer/personligheter. 

 

Selvbilde, selvtillit, selvfølelse

Noen ganger spør jeg meg, ja hva er det? Hva er et godt selvbilde? Eneste jeg er fornøyd med meg selv så er det øya. Hva ser jeg i speilet om morgen? Ja, det vil du ikke vite. Det er ikke et bra syn. Jeg har til tider helt forferdelig selvbilde. Jeg hører så godt hva alle andre sier om meg. Jeg hører dere si at jeg er søt, snill, har masse ressurser. Men jeg ser dem ikke, men jeg har faktisk begynt å se de litt nå om dagen. Jeg var å forstørra to bilder jeg har tatt selv, og jeg skal være ærlig å si at begge de to var utrolig fine. Hehe.. og da er jeg kasnkje på en liten vei, når jeg klarer å se det. Jeg har klart å se at jeg tar mange fine bilder i det siste. Men skal jo ikke så mye til.

Jeg har mange krav til meg selv, og de er ofte kjempestore, og når jeg ikke klarer disse kravene blir jeg super skuffa over meg selv. Da tenker jeg ofte at jeg er drit dårlig person, så sånn blir selvtilliten min veldig dårlig. Og selvfølelsene blir ikke så veldig mye å skryte av de heller. Så jeg veit jeg må jobbe hardt med dette. Og til tider er jeg veldig flink til å få til ting som JEG selv er fornøyd med.

Men dette har jeg jobba med hele livet mitt. Men jeg ser ikke ofte veldig positivt på meg selv. Jeg ser ofte veldig ting i et negativt perspektiv, for da blir jeg heller ikke så skuffa.

- Fra bloggen Mitt liv som psykisk syk

Relatert