hjelptilhjelp banner

Schizoid personlighetsforstyrrelsekjennetegnes ved at de er sky, viser tilbaketrekning fra kontakt, viser lite følelser, foretrekker fantasi og enslige aktiviteter.

Bilde: av Haydn Golden på Unsplash



 

Symptomer ved schizoid personlighetsforstyrrelse

En personlighetsforstyrrelse er kjennetegnet ved avvik i personligheten. Tilstanden kommer til uttrykk allerede i ungdomsårene og fortsetter inn i voksen alder.

Schizoid personlighetsforstyrrelsekjennetegnes ved at de er sky, viser tilbaketrekning fra kontakt, viser lite følelser, foretrekker fantasi og enslige aktiviteter.

Personen er innadvendt og trekker seg fra sosiale sammenehenger, kan ofte leve isolert og synes å ha lite behov for følelesmessig kontakt med andre. Det er liten interesse for seksualitet. Derimot bruker personen mye energi på andre interesser og hobbyer, som for eksempel frimerker eller andre innadvendte aktiviteter.





De kan fungere bra i jobber som kan utføres i ensomhet, og er oftest mer teknisk interesserte enn opptatt av menneskelige relasjoner.

 

Ifølge kartleggingsverktøyet SCID-II karakteriseres schizoid personlighetsforstyrrelse av følgende trekk

 





  1. Verken ønsker eller har glede av nære forhold, heller ikke å være medlem av en familie. 
  2. Velger nesten alltid aktiviteter som innebærer å ikke ha samkvem med andre. 
  3. Har lite, om noe, ønske om seksuelle opplevelser med en annen person. 
  4. Har glede av få, hvis noen, aktiviteter. Fravær av glede angår spesielt sensoriske, kroppslige og interpersonlige erfaringer. 
  5. Mangler nære venner eller fortrolige bortsett fra første-ledds slektninger. 
  6. Synes å stille seg likegyldig til ros eller kritikk.    
  7. Viser følelsesmessig kulde, reservert, eller avdempede affekter   

 

Hva hjelper ved schizoid personlighetsforstyrrelse?

Behandlingen av personlighetsforstyrrelser har som mål å opprette bedre sosial fungering og tilpasning. I tillegg forsøker man å redusere akutt oppståtte symptomer, som for eksempel psykoser. Videre ytes støtte til å ri av kriser i forholdet til de nærmeste.

I behandlingssammenheng deles personlighetsforstyrrelsene i to grupper: milde og alvorlige personlighetsforstyrrelser. De milde personlighetsforstyrrelsene omfatter unnvikende-, tvangspreget- og avhengig personlighetsforstyrrelse, mens resten regnes blant de alvorlige.

Hovedbehandlingen for de milde personlighetsforstyrrelsene er samtalebehandling over lang tid (langtids psykoterapi). Dette foregår hos spesialist. En del vil ha bruk for tilleggsbehandling mot depresjon og angst.

Ved alvorlige personlighetsforstyrrelser kan det bli nødvendig med innleggelse og medisinsk behandling ved kriser, i tillegg til langtids psykoterapi. Støttesamtaler hos allmennpraktiker kan også være aktuelt.