Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10317 abonnenter

Det er laget et nytt pasientforløp (behandlingslinje) for personlighetsforstyrrelser ved Oslo Universitetssykehus, under ledelse av overlege Øyvind Urnes. Her leser du om hovedtrekk i den nye behandlingslinjen.

Bilde: by jesadaphorn on freedigitalphotos.net


 

Kontakten med helsetjenesten i løpet av en sykdomsperiode

Behandlingslinjen / pasientforløpetpasientforløpet har til hensikt å gi en «helhetlig og sammenhengende beskrivelse av pasientens kontakt med ulike deler av helsetjenesten i løpet av en sykdomsperiode». Med andre ord er den viktig som en kvalitetssikring av behandlingen.

Behandlingslinjen omfatter følgende områder:

  1. Symptomer og problem
  2. Henvisning og vurdering
  3. Utredning og diagnostikk
  4. Behandling
  5. Oppfølging og kontroll

 

1) Symptomer ved personlighetsforstyrrelser

Første del av behandlingslinjen handler om det å fange opp symptomer på en personlighetsforstyrrelse.


Vanlige kjennetegn ved personlighetsforstyrrelser

Listen under kan brukes som en rask klinisk sjekk på om pasienten har personlighetsproblemer. Det er ikke nødvendig at alle symptomene er til stede for at det skal kunne fattes mistanke om en personlighetsforstyrrelse. 

Personer med personlighetsforstyrrelser har ofte:

  1. problemfylt atferd med selvskading
  2. konfliktfylte relasjoner til andre
  3. en tendens til sosial unnvikelse og sosial isolasjon
  4. lav og/eller ustabil selvfølelse
  5. problemfylt atferd med selvmordsforsøk
  6. vansker med å mestre og å kontrollere følelser og impulser
  7. varierende følelse av å føle seg sammenhengende og hel
  8. vansker med å vurdere seg selv som person
  9. vansker med å finne mening med livet og følge opp kortsiktige og langsiktige mål
  10. vansker med å kjenne egne normer for hvordan en skal oppføre seg og følge samfunnets normer for akseptabel atferd
  11. vansker med å forstå andres opplevelse, perspektiver og motiver
  12. vansker med å ha flere perspektiver på sosiale hendelser
  13. vansker med å forstå hvordan ens egen adferd virker på andre
  14. problemer med å etablere og beholde nære relasjoner
  15. konflikter i nære forhold som kjæreste‐, venne‐ og familierelasjoner

 



Dette kan gi mistanke om en underliggende personlighetsforstyrrelse

Det understrekes i pasientforløpet ved Oslo Universitetssykehus:

  • Langvarige depresjoner eller angstlidelser, og langvarige symptomlidelser som ikke bedres av seg selv, eller ved hjelp av psykofarmaka eller kortvarig psykologisk behandling (under seks måneder), tyder ofte på en underliggende personlighetsforstyrrelse.
  • Rusavhengighet, og spesielt stoffavhengighet er i ca. halvparten av tilfellene forbundet med en personlighetsforstyrrelse.
  • Mange med personlighetsforstyrrelser har erfart traumatiske relasjoner til foreldre og andre tilknytningspersoner. Dette har medvirket til problemer med mistillit og skepsis i relasjoner generelt, og bidrar også til at relasjonene til behandlere i helsevesenet ofte blir vanskelige.
  • Vi regner med at ca. 50 % av pasientene ved distriktspsykiatriske sentra har en personlighetsforstyrrelse, i tillegg til annen psykisk lidelse (1)

 

Personlighetsforstyrrelser kommer i ulike grader

Det er flere alvorlighetsgrader av personlighetsforstyrrelser. Mange kan leve godt selv om de har en personlighetsforstyrrelse, mens for noen blir det vanskelig å leve et vanlig liv. Konsekvensene av personlighetsforstyrrelsen kan bli svært plagsomme, både for personen selv og for omgivelsene.

 

Diagnosekriterier for personlighetsforstyrrelser

I ICD-10-systemet er det listet opp 10 varianter av personlighetsforstyrrelser:

 

2) Henvisning for en mulig personlighetsforstyrrelse

Steg to i behandlingslinjen handler om hvordan man skal få personen henvist helsevesenet for en utredning av en mulig personlighetsforstyrrelse.

Noen av hovedpunktene er følgende:

  1. De fleste henvisninger til DPS kommer fra fastlege, og det finnes enkle kartleggingsverktøy som kan benyttes for å gi indikasjon på om det dreier seg om personlighetsforstyrrelse. Et godt utprøvd instrument er IOWA (Iowa Personality Disorder Screening)Disorder Screening).
  2. Langvarige relasjonsproblemer og/eller betydelige problemer med emosjonsregulering bør uansett resultere i en henvisning til spesialisthelsetjenesten
  3. Hvis pasienten ikke har tegn på en alvorlig personlighetsforstyrrelse med alvorlig selvskading, selvmordsproblematikk eller betydelig funksjonsnedsettelse (langvarig sykemelding, alvorlige relasjonsproblemer, GAF vurdert til under 55), og pasienten ønsker psykoterapi, kan pasienten henvises direkte til avtalespesialist (psykolog eller psykiater) for psykoterapi.
  4. Henvisning til voksenpsykiatrisk poliklinikk (DPS) kan være aktuelt.
  5. Henvisning til personlighetspoliklinikken kan være et annet alternativ, men forutsetter at behandling i DPS først er prøvd uten vellykket resultat.

 

3) Utredning og diagnostikk ved personlighetsforstyrrelser

Steg tre i behandlingslinjen handler om selve den diagnostiske prosessen; om hvordan utredningen av en mulig personlighetsforstyrrelse bør foregå.

Sentrale momenter her er:

  1. Utredningen skal, for alle pasienter henvist med mulig personlighetsproblematikk, inkludere: GAF‐vurdering. Ved depressive symptomer: MADRS. MINI PLUS ‐ Mini International Neuropsychatric Interview. IOWA Personality Disorder Screening. SCID II Structured Clinical Interview (DSM‐IV axis II) brukes der IOWA gir indikasjon på at det foreligger personlighetsforstyrrelse eller der sykehistorien gjør at man mistenker slik lidelse.
  2. Det skal alltid foretas en differensialdiagnostisk vurdering med henblikk på autismespekterforstyrrelser, ADHD, bipolar lidelse og andre nevropsykologiske problemer (eksekutivproblemer, lærevansker inkludert non‐verbale lærevansker). Ved mistanke om dette, må nødvendige tilleggsundersøkelser gjøres eller pasienten må henvises videre hvis det ikke er spesialkompetanse på stedet.
  3. Utredningen skal også innebære selvmordsrisikovurdering, voldsrisikovurdering samt kartlegging av eventuell omsorg for barn.
  4. Ved endt utredning drøftes saken i et tverrfaglig team og/eller med psykiater eller psykologspesialist for å sikre faglig forsvarlighet og tverrfaglighet.
  5. Etter endt utredning skal pasienten ha tilbakemelding om resultatet av utredningen og gis informasjon om behandlingsmuligheter og rehabiliteringsmuligheter.
  6. Henviser og andre som pasienten mener bør ha skriftlig informasjon om utredningen og resultatet av denne, skal få det tilsendt.

 

4) Behandling ved personlighetsforstyrrelser

Steg fire i behandlingslinjen handler om hvilken behandling som bør gis til personer som innfrir kriteriene for en personlighetsforstyrrelses-diagnose.

Sentrale momenter her er:

  1. Behandling for personlighetsforstyrrelser generelt inkluderer: å redusere symptomer og destruktiv atferd og øke pasientens psykososiale funksjonsnivå, å bedre følelsesregulering, å forbedre interpersonlige ferdigheter og evne til å forstå interpersonlige hendelser, og å styrke identiteten og evnen til å føre et meningsfullt sosialt liv i familie‐, vennskaps‐ og arbeidsmessig sammenheng.
  2. Ved behandling av emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline), skal pasienten henvises til et strukturert behandlingsopplegg med individualterapi eller kombinert individualterapi og gruppeterapi av minst ett års varighet. Ren gruppeterapi bør suppleres med noe individualterapi. Skifte av terapeut i løpet av behandlingen bør unngås så langt det er mulig. Terapeutene skal ha kunnskap om forståelse og behandling av emosjonelt ustabil PF og få regelmessig veiledning. Dialektisk atferdsterapi (DBT) og mentaliseringsbasert terapi (MBT) er evidensbaserte metoder ved denne lidelsen.
  3. Det er svært begrenset evidens for behandling av pasientgruppen som har unnvikende personlighetsforstyrrelse. Studien til Svartberg et. al som regnes for en av de viktigste studiene, og som for øvrig er utført i Norge, viser at pasienter nyttiggjør seg systematisk kognitiv eller psykodynamisk individuell psykoterapi av ett års varighet.
  4. Det er mangelfull evidens for behandling av pasienter med antisosial / dyssosial personlighetsforstyrrelse (psykopati). Det gjøres mange forsøk på tilnærminger, blant annet en mentaliseringsbasert behandling, men det er ikke utført studier som kan vise til effekt.
  5. De fleste pasienter med personlighetsforstyrrelser kan og bør behandles poliklinisk. I noen tilfeller vil man likevel vurdere behov for øyeblikkelig hjelp innleggelse. Det gjelder i hvert fall ”dersom pasientens tilstand anses å være livstruende eller meget alvorlig, eller pasienten på grunn av sin sinnstilstand anses å være til vesentlig fare for andre”

 

5) Oppfølging og kontroll i etterkant av behandling  

Femte og siste steg i behandlingslinjen omhandler kontakten med hjelpeapparatet etter at hovedbehandlingen er avsluttet for personen med en personlighetsforstyrrelse.

Sentrale momenter her er:

  1. Når målene for behandling er oppnådd vil pasienten utskrives tilbake til fastlegen med råd om videre oppfølging. Fastlegen bør derfor under hele behandlingsforløpet holdes fortløpende orientert om behandlingen både i forhold til resultat av utredning og alle endringer som gjøres med hensyn på medikamenter og lignende.
  2. Noen pasienter har også behov for oppfølging av psykisk helsearbeider i sin kommune eller bydel og for mange vil det være aktuelt med samarbeid med NAV.
  3. Behandler ved DPS vil ha en viktig rolle i dette samarbeidet for å bidra til å gi en god forståelse av pasienten og hans/hennes ressurser og begrensinger.
  4. Pasienter som har behov for sammensatte tjenester må få tilbud om individuell plan

 

Kilder:

Relatert