hjelptilhjelp overst 4

Finn psykisk hjelp og kurs

FINN HJELP / KURS AVANSERT SØK
 
 

Registrer nytt hjelpetilbud / kurs (gratis)

 

 

 

 



Noen elever er særlig utfordrende for de voksne på skolen å forholde seg til. Elever med tilknytningsvansker kan selv være svært avvisende, og ha en rekke atferdsmessige utfordringer. Her leser du om hvordan du kan forstå disse barna og hvilke skoletiltak som anbefales.

 

Hva vil det si at en elev har tilknytningsvansker?

En tilknytningsforstyrrelse er kjennetegnet ved vedvarende avvik i barnets sosiale relasjons- og tilknytningsmønstre. Forstyrrelsen oppstår i tidlig barndom (i løpet av de 5 første leveårene) og har en nær sammenheng med barnets tilknytningserfaringer i forhold til sine omsorgsgivere. Enkelt forklart er barnet preget av en sterk utrygghet i relasjonen til andre mennesker, med en grunnleggende tvil på om man kan få egne behov for trøst og beskyttelse ivaretatt hos sine omsorgsgivere.

Det finnes ulike grader av tilknytningsvansker. Symptomer på vanskene kan være.

  1. Høy kroppslig aktivering
    som kan komme til syne ved at barnet er i stadig angstberedskap, er urolig, irritabel, har problemer med oppmerksomhet og konsentrasjon, og søvnvansker.
  2. Følelsesmessige vansker
    som kan komme til syne ved engstelse og at man stadig er på vakt overfor trusler, avvisninger eller krenkelser, ved et dårlig selvbilde, og en sårbar, stadig vekslende selvfølelse, tristhet og depressivitet.
  3. Sosiale vansker
    i relasjonen med jevnaldrende og andre voksne, en atferd preget av aggresjon rettet mot seg selv eller andre, et enormt kontrollbehov, og en grunnleggende frykt for å bli avvist. 

    Les mer: Reaktiv tilknytningsforstyrrelse (F94.1, ICD-10 diagnosemanualen)

 

Tilknytningsforstyrrelser antas å ha en nær sammenheng med omsorgserfaringer som barnet bærer med seg. Barn som har vært utsatt for omsorgsskifte, som f.eks adoptivbarn, fosterbarn og flyktning- / asylsøkerbarn, vil derfor være særlig utsatt. I tillegg vil barn som tidligere har opplevd alvorlige traumer, og spesielt i forbindelse med omsorgssituasjonen, være utsatt. Ikke minst vil barn som lever under en pågående omsorgssviktsituasjon være i høyrisikosonen for å utvikle tilknytningsvansker.

Les mer:

  

De stille barna og de ville barna

Barn med tilknytningsvansker er ingen ensartet gruppe. Mens noen barn med tilknytningsvansker framstår som stille, pliktoppfyllede og innesluttede, vil andre barn med samme vansker framstå som utagerende, voldsomme og svært synlige. De "ville barna" blir lett fanget opp, mens de "stille barna" kan gå lenge uten at vanskene oppdages og før det settes inn tiltak.

De stille barna

Når det gjelder de stille barna, så har disse en tilknytningsstil som er preget av en lav forventning om å bli møtt i forhold til deres behov. De har gjerne erfaringer med at det å vise følelser er noe farlig, og hele deres kontaktstil er preget av hemmethet, og en form for tilsløring av deres egentlige tanker, opplevelser og følelser. De kan vise påtatte følelser, som ikke er autentiske, men som er et spill for å blidgjøre de voksne.

De ville barna

Når det gjelder de ville barna, så har disse tvert imot det å være utagerende som en form for beskyttelsesstrategi. Det er disse barna som oftest kommer i skolen søkelys.

Det handler om å overbevise eleven over tid om at: 

  • Ja, jeg er verdifull!
  • Ja, jeg kan våge å stole på deg!

Fokus ligger ofte på barnets atferd, ikke på den psykiske tilstanden som ligger til grunn for atferden: Hvem barnet er. Disse barna er i realiteten i en form for angstberedskap, en konstant alarmberedskap, hvor angstsystemet (kamp-flukt-responsen) går på høygir. Eleven preges av en atferd som oppleves som uforutsigbar og uforståelig. 

 

Det kan ofte være snakk om bagateller som skaper et raseriutbrudd, og ved nærmere ettersyn kan dette dreie seg om små signaler / påminnere om tidligere traumer eller avvisning. Dermed kan barnet på en øyeblikk ha blitt kastet inn i en kamptilstand hvor det for barnet handler om å overleve. Dette fordi barnet er styrt av følelseshjernen - og hvor atferden er styrt av at man prøver å beskytte seg imot å bli re-traumatisert. 

Hjernen så og si ”desintegrerer”. Tenkehjernen kobler ut og følelseshjernen styrer det hele. I en slik tilstand føler barnet ikke at andre kan hjelpe; det føler seg overlatt til seg selv og sitt eget kaos. Konsentrasjonsproblemer kan følge av en slik tilstand, da barnet bruker hele sin mentale energi på å være på vakt overfor mulige trusler i miljøet.

 

Den vanskelige relasjonen med læreren og de voksne på skolen

Med et slikt utgangspunkt er det ikke rart om eleven med tilknytningsvansker også får problemer i relasjonen til læreren sin og de andre voksne på skolen. Læreren kjenner seg gjerne maktesløs overfor eleven, da ethvert forsøk på å "nå inn til ham eller henne" blir avvist av eleven selv. Det er viktig å kjenne til at eleven virker avvisende fordi han eller henne selv er livredd for å bli avvist, og han eller henne avviser derfor læreren (eller de andre voksne) fordi det virker tryggest.

Vanlige tanker, som gjerne er ubevisste for eleven selv, kan være:

  1. "Bedre at jeg avviser deg, enn at du avviser meg."
  2. "Om jeg åpner meg for deg, kommer det bare til å ende med forferdelse. Jeg kommer bare til å føle meg enda verre etterpå"
  3. "Jeg er ikke noe verdt. Det er ingen som forstår meg, det er ingen som kan forstå meg, og det er ingen som ønsker å forstå meg."

 

I forholdet mellom eleven med tilknytningsvansker og læreren (eller andre voksne på skolen) oppstår det stadig onde sirkler av avvisning, noe som over tid bidrar til å forsterke vanskene. Det kan forklare på følgende måte:

  • Elevens utgangspunkt er at han / hun er livredd for å vise tillit til for så å bli avvist av den voksne
  • Eleven opptrer derfor selv avvisende, f.eks gjennom å ikke åpne seg (de stille barna), eller gjennom sinne, angrep og flukt (de ville barna)
  • Den voksne blir såret, oppgitt, eller kjenner seg maktesløs, og reagerer derfor med å trekke seg tilbake, gir opp, eller blir syk (og dermed borte for eleven)
  • Resultatet er eit nytt brudd for eleven til en potensielt betydningsfull voksen, og avvisningen føyer seg inn i rekken av erfaringer som eleven har og som underbygger oppfatningen av at han / hun er hjelpeløst alene og overlatt til seg selv.

 

Et sentralt premiss for alle tiltak overfor eleven med tilknytningsvansker

Et sentralt premiss når vi snakker om tiltak i forhold til eleven med tilknytningsvansker er derfor at relasjonen til betydningsfulle voksne på skolen er av fundamental betydning for å lykkes med å gi eleven en god utvikling. 

Det er viktig å ta utgangspunkt i det store psykologiske dramaet som utspiller seg i elevens indre. De store spørsmålene fra elevens ståsted er nemlig: Er jeg noe verdt? Kan jeg våge å stole på deg? 

Måten å besvare desse spørsmålene er å holde ut over tid. 

”Kanskje den viktigste spisskompetansen vi bør fremme er: Å klare å gi normal omsorg til et barn eller en ungdom som støter en fra seg," sier psykolog Dag Nordanger i RVTS Vest i en av sine foredrag.

 

Tiltak for elever med tilknytningsvansker i skolen

Følgende tiltak bygger på premisset nevnt i forrige avsnitt, om at det handler om å overbevise eleven over tid om at: 

  • Ja, jeg er verdifull!
  • Ja, jeg kan våge å stole på deg!

 

  1. Råd 1: Læreren som tilknytningsperson

    Når foreldre svikter blir andre voksne desto viktigere! De voksne på skolen er de viktigste personene i livet til barnet, når foreldrene ikke lenger er det! ”Løvetannbarna”: Mange barn utvikler seg normalt til tross for omfattende svikt i omsorgen hjemme. Det har som regel sin grunn i at andre voksne blir ”komplementerende tilknytningspersoner”. Dvs. den voksne på skolen er svært viktig for barnet.

     COS-metodikken angir noen gode prinsipper for hva som er den voksne omsorgspersonens oppgaver i møte med et barn: 

    • Vær alltid større: Unngå å oppføre deg umodent som vaksen sjølv om barnet oppfører seg umodent! Husk at du er profesjonell
    • Vær alltid sterkere: Unngå å la barnet ta ifrå deg autoriteten som du skal ha som ein vaksen! Set naturlege grenser ovanfor ikkje-akseptabel åtferd
    • Vær alltid klokere: Unngå å bli fanga i barnets kaosfølelse og kjensle av håpløyse! Ver klok og finn praktiske løysingar når alt har rast saman for barnet
    • Vær god: Unngå å handle i affekt, vær ”god” imot barnet sjølv når du må bruke disiplin. Vis at du likar barnet og at barnet betyr noko spesielt for deg
    • Følg barnets initiativ når du kan; ta styring når du må!
  2. Råd 2: Skjerming

    Eleven trenger først og fremst å oppnå trygghet på skolen. Eleven trenger hjelp til å ”romme” sitt eget psykiske stress (høye nivåer av aktivering), noe som må skje i relasjonen / samspillet med de voksne. Når eleven er fanget i ”overlevelsesmodus” (”alarmberedskap”; ”fight-or-flight”) er han / hun styrt av umodne hjerneområder knyttet til å unngå fare. Da kan det være behov for å skjerme eleven – slik at han / hun kan roe seg ned!

    Skjerming kan gis ved å lage til mindre grupper i klassen, og ved behov å gi barnet pausar fra hele elevgruppen (ilag med en voksen som barnet er trygg på). Unngå at skjerming blir oppfattet som straff. Skjerming må gis systematisk, regelmessig og så sant det er mulig før barnet har gått inn i et raserianfall

    Sørg for å sikre god nok voksendekning til at det lar seg gjøre å tilby ei slik konstruktiv skjerming! Rektor må sørge for at det er god nok voksendekning i klassen som det gjelder.

  3. Råd 3: Voksne som tar ledelsen, struktur og forutsigbarhet

    Høy grad av forutsigbarhet og struktur er viktig for de sårbare barna:

    • Hvordan dagen ser ut, aktivitet for aktivitet

    • Hvem eleven skal være med

    • Hvilke grenser / regler som gjelder i klassen / på skulen

    • Hvordan det vil bli reagert når eleven mister kontrollen eller gjør noe han / hun ikke har lov til!

    • Hvilke goder / belønninger som er tilgjengelige ved ønsket atferd!

    • Grenseutprøvende atferd er eleven sitt forsøk på å finne ut hvor forutsigbar verden faktisk er. Ikke ta dette personlig!

    • Sørg for å ha en konkret atferdsplan som er realistisk å gjennomføre i praksis!

    • Så lenge de voksne sin respons er uforutsigbar, har barnet en god grunn til å fortsette med å prøve ut hvor grensene går!

  4. Råd 4: Finn fram til barnets grunnleggende behov

    ”Ethvert barn er særegent og det er viktig at omsorgspersonen responderer på barnets faktiske behov.” (Susan Hart). Barnets behov er gjerne ubevisste for barnet selv, det vil si at dei voksne må være nysgjerrige og prøve å finne nøklene inn til hvordan barnet egentlig har det, og hva barnet egentlig trenger.

    Viktig prinsipper her: 

    • Lytt til de som kjenner barnet best!

    • Tett ”hullene”: Er det noen voksne på skolen som ikke helt har forstått barnet (og hvor eleven hyppigere enn andre steder får problematisk atferd)? Er det noen voksne som har funnet nøkelene inn? Del erfaringer på tvers – mellom de voksne på skolen.

  5. Råd 5: Tenk integrering

    Å ha alvorlige tilknytningsvansker skaper behov for tilrettelegging på skolen på samme måten som andre former for funksjonshemming (f.eks psykisk utviklingshemming, Downs, døve/blinde) Behov for: Større voksendekning i gruppen. At eleven i større grad får inngå i mindre grupper / alene med voksne. God relasjonskompetanse hos de voksne har grunnleggende betydning: Man må lære å forholde seg til disse barna på riktig måte!

  6. Råd 6: Søk støtte og veiledning til skolen utenfra

    Søk veiledning fra hjelpeapparatet for hvordan skolen kan tilrettelegge for eleven med tilknytningsvansker. Veiledning til skolen kan ikke ha som mål å ”fikse” eleven, men å bygge opp tiltak rundt eleven – med de vanskane som eleven har per i dag

    Hjelp til barnet / familien utenfor skolen er også viktig. Ta bekymringer på alvor: husk meldeplikten til barnevernet dersom det er bekymring for sviktende omsorg. Ellers: vær aktive i å etterspørre at det blir opprettet reglemessige ansvarsgruppemøter rundt eleven.

 

Les hele foredraget om tiltak ved tilknytningsvansker

Du kan lese hele foredraget om forståelse av og tiltak i skolen for elever med tilknytningsvansker.

Foredraget dekker følgende temaer:

      • Den trygge og den utrygge eleven på skolen
      • Betydningen av relasjonen mellom voksne på skolen og den sårbare eleven
      • Teoretisk belysning av hvordan barn utvikler tilknytningsmønstre: speiling / inntoning, tilknytningssystemet, god og dårlig affektregulering
      • Basiskunnskap om hjernens utvikling, og et særlig blikk på konskvenser av omsorgssvikt
      • Kjennetegn ved eleven med tilknytningsvansker; de stille barna og de ville barna
      • Kasuseksempler på elever med tilknytningsvansker
      • Tiltak i skolen for elver med tilknytningsvansker

 

Last ned foredraget her

 

Les også