Når er man egentlig syk nok til at det skal regnes som en "ekte" psykisk lidelse? Dette reflekteres det rundt i dette innlegget, som er skrevet av Molly.

Denne uken la Aftenposten ut en kronikk skrevet av lege Gisle Roksund som har overskriften «Sorg blir depresjon. Maur i rompa blir ADHD. Sjenanse blir sosial angst. Moderne psykiatri er i krise«. Verken mer eller mindre.


Det står spesifikt i kronikken at dette ikke gjelder de av oss som virkelig er syke. Det handler om en tendens i samfunnet der vi sykeliggjør og diagnostiserer et stadig bredere spekter av det som tidligere ble ansett som normalt.

Den siste uken har jeg også hørt flere snakke om psykisk helse fra en scene. Her var det også tiltenkt en målgruppe innen lettere, mot moderate, psykiske problemer.

Det er ganske latterlig, ikke sant. Sykeliggjøre det normale.

Hallo, nesten ingen av oss har jo en virkelig diagnose.

Det er det jo de andre som har. De andre hvem, hvor er de? Sikkert innlagt et sted. Inntullet i sin egen galskap.


Jeg sitter faktisk her midt i mellom dere og er en av dere (du pleier å spørre meg om hjelp).

Føler meg bittelitt latterliggjort. Føler en anklage i luften om at jeg egentlig ikke er syk nok. Antakelig bare et resultat av min egen tvil om jeg fortjener all oppmerksomheten jeg får. Og alle skattepengene deres jeg bruker på meg selv og sukkertøyet mitt.

For hvem har egentlig makten til å si at jeg er syk nok? Det er vel de samme legene og psykiaterne som diagnostiserer resten av oss.



Jøss. Et godt, gammaldags paradoks.

Æsj, det irriterer meg at jeg lar det gå inn på meg. Men jeg kjenner at det gjør det, at jeg lar meg påvirke. Kjenner jeg er litt glad for at ingen vet. Enn så lenge sitter jeg et sted mellom dere andre, nikker og smiler.