Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 9126 abonnenter

Annonse   



Ungdom som har opplevd mishandling, vanskjøtsel og overgrep har en klart økt risiko for å utvikle rusproblemer i voksen alder. Ulike modeller blir her presentert for hvordan man kan forstå den høye risikoen for ruspbroblemer hos personer som har hatt en vanskelig barndom, og hva som kan være aktuelle innfallsvinkler til å forebygge at personer med denne typen belastninger i barndommen utvikler rusproblemer.

Mishandling, vanskjøtsel og overgrep er utbredt

Det er blitt forsket på hvor utbredt det er at barn opplever mishandling, vanskjøtsel og overgrep. I en studie i England blant 18-24 åringer (1), kom det fram følgende funn gjennom selv-rapport fra ungdommene:

  • 16% hadde opplevd mishandling enten i familien eller utenfor
  • 7% hadde opplevd fysiske overgrep
  • 6% hadde vært utsatt for psykiske overgrep
  • 6% hadde blitt utsatt for vanskjøtsel / neglekt
  • 11% hadde opplevd seksuelle overgrep

 

Det blir understreket at de reelle tallene sannsynligvis er høyere, da det er antatt at mange av ungdommene har underrapportert om hva de har opplevd. I Norge har det vært antatt at mellom 10 % og 20 % av den kvinnelige befolkningen, og mellom 5 % og 10 % av den mannlige, har vært utsatt for seksuelle overgrep før fylte 18 år (2), 1 av 10 barn har vært vitne til vold mot mor eller far, og mellom 3 og 9 prosent har vært utsatt for grovere fysisk vold fra foreldrene (3).

 

Vanlig med rusproblemer hos ungdom som har opplevd mishandling og overgrep 

Ungdom som har opplevd mishandling, vanskjøtsel og overgrep tidligere i livet har en klart økt risiko for å utvikle rusproblemer (4). Det er blitt foreslått tre modeller som kan forklare hvorfor disse ungdommene har en særlig risiko for å få rusproblemer (5):

 

  1. PTSD-modeller

    Mishandling, vanskjøtsel og overgrep mot barn og unge vil i mange sammenhenger skape traumatiske opplevelser hos den som blir utsatt for det. Det blir vist til at kroniske former for traumatisering skaper omfattende former for dysregulering i personens stressystem, og at posttraumatisk stresslidelse (PTSD) hos slike barn kan anses som en miljøskapt kompleks utviklingsforstyrrelse. Slike barn står i en særlig fare for å få psykiske lidelser som angst og depresjon, og hvor disse lidelsene i sin tur øker sjansen for at de får rusproblemer (6).

    Det er gjort forskningsfunn som viser at barn med traumatiske opplevelser får mindre posttraumaitske symptomer når de har gode, støttenede relasjoner til sine foreldre, noe som tyder på at gode relasjoner til foreldre virker beskyttende for traumatiserte barn.

    Samlet sett forsøker denne typen modellen å forklare en økt risiko for rusproblemer med at det blir en måte å forsøke å få kontroll på over de posttraumatiske symptomene, å redusere negative følelser og å (kunstig) øke positive følelser. 

  2. Selv-dysfunksjons-modeller

    Mishandling, vanskjøtsel og overgrep mot barn og unge vil på ulike måter gjøre barnet sårbar for å få negative holdninger til seg selv, problemer med selvregulering og en skjør selvfølelse. Det er gjort studier som knytter lav selvfølelse (f.eks utsagn av typen "av og til tenker jeg at jeg ikke duger til noe som helst") til en større risiko for rusproblemer. For eksempel er det vist at det å ha nedsettende holdninger til seg selv har en nær sammenheng med depresjon, og at begge deler gir en klart høyere risiko for rusproblemer (7). 

    For barn som har opplevd mishandling, vanskjøtsel og overgrep vil det å streve med emosjonell regulering være vanlig (8). I tillegg viser det seg at emosjonell regulering gir mer atferdsproblemer, som i sin tur gir en større sjanse for å bli avvist av jevnaldrende. Dermed kan det oppstå vonde sirkler som forsterker ungdommens negative selvbilde med ytterligere sinne og skuffelse over seg selv, og som kan være med på å forklare en økt risiko for problematiske bruk av rusmidler. 

    Samlet sett antyder disse modellene at mønstre med lav selvtillit, selv-destruktive holdninger, og emosjonelle reguleringsvansker kan skape sårbarhet også for utvikling av psykiske lidelser og rusproblemer.

  3. Relasjonelle vansker-modeller

    I den siste gruppen av modeller vises det til tilknytningsteori, samhandling i familien, og til relasjoner mellom ungdommer for å forklare mulig utvikling i retning av rusproblemer. Tilknytningsstil blir teoretisk ansett som et varig mønster av hvordan man relaterer seg til andre mennesker, og når dette mønsteret er preget av utrygghet og forvirring kan dette på ulike måter skape dysfunksjonelle atferder etter hvert som personen vokser til.

    Det blir vist til at en høy andel av personer med rusproblemer har en utrygg tilknytningsstil (9). Problematisk bruk av rusmidler kan i en slik sammenheng anses som en form for uheldig mestringsstrategi hos personer som har en iboende utrygghet i forholdet til andre mennesker.

    Andre teorier underbygger hvordan vanskelige relasjoner både i og utenom familien kan være med på å forklare hvorfor noen personer utvikler rusproblemer (10). Når foreldre selv har antisosiale holdninger, og når en ungdom får nære relasjoner til andre ungdom som har antisosiale holdninger, kan dette - særlig i kombinasjon med annen psykologisk og familierelatert sårbarhet - være en annen vei inn i rusproblemer.

 

Aktuelle tiltak for å forebygge rusproblemer i risikogruppen

Utifra de nevnte modellene som forsøker å forklare hvorfor mishandling, vanskjøtsel og overgrep gir større risiko for rusproblemer, kan følgende målområder nevnes for arbeidet med å forebygge utvikling av rusproblemer hos de utsatte personene:

  1. Redusere symptomer på post-traumatisk stress, angst og depresjon hos personer med slike symptomer
  2. Forbedre daglige omsorgsbetingelser, med vekt på foreldre-barn-relasjoner som støtter opp under evne til emosjonell selvregulering 
  3. Tilknytningsstøttende tiltak hjemme og i barnehage / skole, med tanke på å øke barnets / ungdommens mulighet for å utvikle trygg tilknytningsstil
  4. Fremme relasjoner til andre barn / ungdom med prososiale holdninger hos de utsatte barna / ungdommene. Gode rammer og meningsfylte aktiviteter

 

Kilder:

  1. May-Chahal & Cawson, 2005: Measuring child maltreatment in the United Kingdom: a study of the prevalence of child abuse and neglect. Child Abuse and Neglect, 29,969-984.
  2. Forekomsten av seksuelle overgrep i et representativ befolkningsutvalg i Norge. Tidsskrift for Norsk psykologforening: 
  3. Forekomst av seksuelt misbruk av barn i Norden. Uni Research Helse
  4. Tonmyr et al., 2010. A review of childhood maltreatment and adolescent substance abuse relationship. Current Psychiatry Review, 6,223-234.
  5. Hovdestad et al., 2011. Why is childhood maltreatment associated with adolescent substance abuse? A critical review of explanatory models. Int J Ment Health Addiction,, 9,525-542.
  6. deBillis, 2002. Developmental traumatology: a contributory mechanism for alcohol and substance use disorders. Psychoneuroendochrinology, 27,155-170.
  7. Harlow et al., 1986. Depression, self-derogation, substance use, and suicide ideation: lack of purpose in life as a mediational factor. Journal of Clinical Psychology, 42,5-21.
  8. Kim & Cicchetti, 2010. Longitudinal pathways linking child maltreatment, emotion regulation, peer relations, and psychopathology. Journal of Psychology and Psychiatry, 51,706-716.
  9. Flores 2004. Addiction as an attachment disorder. Lanham: Jason Aronson.
  10. Brook et al., 2009. Pathways from adolescent parent-child conflict to substance use disorders in the fourth decade of life. The American Journal of Addiction, 18,235-242.

 



Relatert