Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10270 abonnenter



Hvordan kan en person med rusproblemer, paranoid schizofreni, og en sterk frykt og skepsis for enhver kontakt med hjelpeapparatet få hjelp til å få livet på rett kjøl? I dette innlegget leser du nettopp et slikt eksempel. - Å søke hjelp føltes i starten som et svik mot meg selv, skriver en av deltakerne i et forskningsprosjekt ved KORFOR, som ble en viktig støtte til å ta tak i eget liv.

Innlegget er hentet fra bloggen Rusfeltet og avhengighet som drives av rusforsker Thomas Solgård Svendsen. Det er skrevet av en av deltakerne i Stayer-studien, som er en studie blant rusmiddelavhengige i Stavanger. Personen som her er anonym skriver:

 

Om å medisinere bort det vanskelige i livet

Hvordan skal man behandle seg selv?

Fra en som både har gått på medisiner som jeg fikk fra legen, og andre «medisiner» (rusmidler jeg kjøpte på gata), er min erfaring at om man medisinerer seg når ting er vanskelig i livet, til og med når det kan føles som verst, så lærer man stadig mindre om hvordan problemer skal takles.

Det blir som å bli banket opp av livet, uten at man lærer av det. Mange slag, men lite gevinster rett og slett. Ved å delta i et forskningsprosjekt i Stavanger, har jeg lært mer om dette med gevinster i livet. Det skriver jeg mer om mot slutten her.

 

Å synes synd på seg selv gjør deg ikke bedre

Det føltes som at jeg hadde en voksen kropp, men med altfor små bein, som ville knekke om jeg reiste meg for fort, og der jeg ofte bare ble liggende.

Det var vanskelig å ta tak i livet mitt, og jeg syntes synd på meg selv. Det hadde veldig liten effekt på å få det bedre. 

Diagnosen min ble skapt idet jeg ble trengende. Jeg ville ikke lenger leve slik jeg levde. Det ble til at jeg måtte spørre om hjelp, for å håndtere livet mitt bedre enn hva jeg alene fikk til. Turen var kommet for at det var behandlingsapparatet som skulle forklare meg hvordan jeg skulle leve, for å få det hele til.

 

En gjennomgripende skepsis overfor hjelpeapparatet

Det føltes som et svik mot meg selv i starten. Ja, jeg kunne nærmest oppfatte meg selv som en tyster. Jeg hadde blitt så vant med å holde følelsene mine for meg selv, fordi jeg hadde opplevd og ikke bli tatt på alvor så mange ganger.

Jeg ville holde folk på avstand. Så, fra første stund behandlet jeg alle de jeg snakket med, som om de var angivere til politiet. Ikke et ord skulle de få av meg, som kunne brukes til deres kamp, for å knekke meg!

Diagnosen min fikk tittelen «paranoid schizofren». Det kan bety mye forskjellig, men jeg skulle også finne ut at den heller ikke trengte å bety at alt var tapt. 

 

Har lært meg å fungere godt som jeg er

Medisiner for tilstanden, det var det selvsagt veldig mange av. Alle fungerte forskjellig på meg. Det gjaldt liksom bare å ha tillit til at «kuren» kunne fungere, vise lojalitet over tid, og så ville det vise seg om mirakelet var et faktum. Man skulle ta dem til spesielle tider på døgnet, man kunne sammen med legen finne ut om man skulle ta mer eller mindre av dem. Sideeffekter av medisiner var vanlig, og noe man måtte venne seg til.

Jeg har ikke endret så veldig mye på meg selv, men jeg har lært meg hvordan jeg kan fungere godt slik jeg er, og dermed har jeg blitt kvitt diagnosen, som en lidelse. Den har rett og slett blitt fjernet av behandlingsapparatet.

Nå bruker jeg det som før var en diagnose, mer som et verktøy, slik at jeg kan forholde meg bedre til det jeg ser og hører. At jeg nå har blitt frisk i fra det jeg selv forsto minst av, selv om det var bare meg som kunne se det, det føles godt. 

 

En veldig positiv kontakt med KORFOR

Møtet mitt med forskningsprosjektet til KORFOR (Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning) har vært veldig positivt, og ikke bare fordi jeg får gi noe tilbake til samfunnet.

Møtene mine hos KORFOR lar meg fortelle åpent om hvordan ting er for meg, og det føles nesten like godt som det å skrifte. Oppsummeringen av det jeg sier og svarer på mange spørsmål i forskningen, de har jeg brukt som gode ledetråder for meg selv, i forhold til hvordan jeg skal tenke og gjøre videre i livet. 

Et eksempel på dette var når jeg skulle testes for hvordan jeg håndterte ulike gevinster i en test på PC. Ville jeg gå for store gevinster på en kort tid, eller vil jeg være tålmodig, slik jeg av erfaring allerede som barn, visste at jeg burde være? Testen minnet meg på en ting jeg visste fra før, og dermed gikk det et lys opp for meg: «Jeg må roe meg litt ned, og ikke tenke så mye på å tjene mest mulig her og nå»! 

 

Noen råd til andre som strever

Veien min har vært lang og slitsom. I perioder har jeg ikke greid å slappe av i hodet i mer enn korte stunder, fordi jeg har tenkt at det lurer farer rundt hjørnene i livet mitt. Psyken min har rett og slett vært på jakt etter meg, føles det som.

Nå går det bedre, og da har jeg et par tips til andre som trenger det:

Bli gjerne sint og frustrert, men prøv å tenke positivt om din egen framtid. Da skal du se at ting kan ordne seg etter hvert, slik at du kan få lov til å slappe av og hvile deg innimellom.

- Fra bloggen Rusfeltet og avhengighet.


 

Relatert


Nyheter om psykisk helse

Elevenes psykiske helse i skolen


Undertittel: utdanning til å mestre egne liv
Boken omtales av forlaget på følgende måte.

Hva forstår vi med psykisk helse i et utdanningsperspektiv og hva hemmer…

Smertepsykologi


Boken omtales av forlaget på følgende måte.
Hvordan kan man forstå og håndtere smerte ut ifra et psykologisk perspektiv? Forfatterne tar for seg grunnlaget…

I møtet mellom hjelper og pasient er det en enorm maktubalanse

Å være pasient i en situasjon hvor andre mennesker har helt og holdent all makt til å ta beslutninger som kan få avgjørende betydning for livet ditt, den maktubalansen…

Anorektisk. Noe så sjelden som en bestselger om spiseforstyrrelse

Hvordan oppleves norsk psykiatri for en pasient med anoreksi og tvangslidelser? Hvilke kamper utspiller seg i et menneske som vil gjøre det slutt med en sykdom som har vært både…

Anorektisk


Boken omtales av forlaget på følgende måte.

Ærlig, nådeløs og usentimental skildring fra anoreksiens innside. Skrevet over tre år, gjennom en langsom…