Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 9315 abonnenter

Annonse   





Barn med atferdsvansker skaper store utfordringer både hjemme, i barnehagen og på skolen. Det viktigste man kan gjøre for å hjelpe disse barna er å bygge opp barnas selvfølelse. 

Denne artikkelen baserer seg på egne betraktninger, samt på foredrag med Lisbeth Iglum Rønhovde, under kurs for PP-tjenesten i Hordaland 25. april 2013.

 

Hva er atferdsvansker?

Alle barn har til en viss grad atferdsvansker. Det vil si: de er ikke ferdig oppdratt og de utfordrer de voksnes grenser til stadighet. 2-åringer er de mest atferdsvanskelige som finnes: Her ligger det i naturen at de gjør mer eller mindre akkurat som de vil, og de er helt avhengige av tydelige voksne som både setter grenser for barna, og som gjør at barna likevel føler seg sett, verdifulle og anerkjente som dem de er.

Likevel er det noen barn som har mye mer vanskelig atferd enn barn flest. Det kan være mange grunner til dette. Mye ligger i barnets medfødte personlighet. Der enkelte barn av natur er "enkle" å regulere, er andre barn så kompliserte at foreldrene mer enn en gang kan bli fullstendig oppgitt. Det er viktig å anerkjenne at barn er ulike av natur! Barn som senere får diagnoser som f.eks autisme eller ADHD, vil gjerne ha vært svært kompliserte, urolige, eller påfallende omtrent fra dag 1. 

Samtidig har atferdsvansker ikke bare med barnet å gjøre. En bedre betegnelse enn atferdsvansker kan være samhandlingsvansker. Det vil si: barna har en vanskelig atferd fordi de har problemer i samhandlingen med andre mennesker. Dermed vil alltid barnets atferd variere utifra hvor godt andre mennesker (og i særlig grad voksne) samhandler med disse barna, og i hvor stor grad de voksne klarer å møte barnet på en måte som er bra akkurat for dette barnet.

Utvikling av atferdsvansker skjer derfor i samspillet mellom arv (det medfødte) og miljø (det som barnet opplever), og det aller viktigste foreldre og voksne kan gjøre er å akseptere at barnet på en grunnleggende måte er som det er (og alltid kommer til å være det), og samtidig finne måter å hjelpe barnet til å fungere best mulig på! Mange foreldre og voksne kommer skeivt ut i denne oppdragelsen, og i stedet for å lykkes med en samhandling som er tilpasset barnet - kommer man inn i "fighter-relasjon" - det vil si: en stadig maktkamp mellom de voksne og barnet.

Er du kommet i kamp med barnet ditt? Ikke fortvil. Det finnes også en vei ut av disse evinnelige kampene! Det er vi voksne som har makten til å forandre samhandlingen. Her leser du tips for deg som har atferdsvanskelige barn / ungdom!

 

Hva er til hjelp ved atferdsvansker?

Å hjelpe vil alltid si å gi hjelp til selvhjelp. Med andre ord: Å hjelpe vil alltid innebære å gjøre den man hjelper mer selvgående. Å oppdra barn er intet unntak! Oppdragelse er det langdryge arbeidet med å gjøre barna i stand til å fungere her i verden, både med tanke på å kunne forholde seg til seg selv og andre på en god måte. 

Å hjelpe er ikke alltid så lett. Særlig fordi mange ikke synes å ønske hjelp! En del atferdsvanskelige barn kan etter hvert som de vokser til, framstå på denne måten. De virker tøffe, selvhjulpne, egenrådige og lite interesserte i at noen skal hjelpe dem. Da er det lurt å huske på at "de tøffeste blant oss er gjerne de mest ynkelige på innsiden". 

Har et barn/ungdom atferdsvansker er det derfor ingen tvil om at vedkommende selv lider under dette, hvor mye de enn måte prøve å skjule det. 

Det viktigste i all hjelpekunst er, som filosofen Søren Kierkegaard har poengtert det, å finne den man skal hjelpe der han/hun er, og begynne der. Da må vi evne å se lenger enn til det ytre. Vi må se lenger enn til barnets eller ungdommens atferd. Vi må se på innsiden av den andre! Og da ville vi fått se at det ofte er snakk om en selvfølelse som ikke er god!

Å hjelpe atferdsvanskelige barn må derfor alltid være noe mer enn å sette opp tydeligere regler eller være mer autoritær. Det må innebære å finne måter som også forbedrer barnets eller ungdommens tanker om seg selv, dens tro på å kunne lykkes, dens motivasjon og ønske om å samarbeide med andre.

 

God selvfølelse gir bedre læring

Det er mange gode grunner til å fokusere på hvordan man kan hjelpe de atferdsvanskelige barna til en bedre selvfølelse. Det viser seg at barn / ungdom med liten tro på seg selv får problemer med læring:

  • de føler at oppgaver de får er noe uovervinnelig
  • dersom de ikke umiddelbart finner en vei inn i oppgaven, stopper det helt opp
  • når ”kan ikke”-følelsen inntreffer har barnet/ungdommen ingen alternativ innfallsvinkel. Han/hun er sikker på at det de gjør blir feil / dårlig
  • Har de kommet inn i oppgaven, jobber de med samme energi om oppgaven er lett eller vanskelig

Derimot vil elever med tro på seg selv ha mange fordeler når det kommer til å utnytte sine evner til å lære:

  • De ser seg selv som hovedpersonen i forhold til oppgaven
  • De finner ut hva oppgaven handler om; får oversikt, avgrenser, og presiserer
  • De skiller mellom det de kan og det de ikke kan så bra
  • De jobber rolig og metodisk, går raskt gjennom det de kan for å få bedre tid etter hvert til det de må se mer på

Å gi barna bedre tro på seg selv er derfor ikke bare veien ut av atferdsvansker, men også veien inn i bedre læring!

 

Å skape gylne øyeblikk

Ifølge psykologen Jesper Juul (1996) bygges selvfølelsen vår på følgende måte:

Vår selvfølelse utvikler seg i kraft av to hovednæringsstoffer: Når minst en av de beytdningsfulle personer i vårt liv ”ser” og anerkjenner oss som vi er, og når vi opplever at vi er verdifulle for andre mennesker slik vi er.

Her må vi igjen huske at de tøffeste iblant oss gjerne er de mest ynkelige på innsiden. Lisbeth Iglum Rønhovde trekker fram det vanlige eksempelet der læreren ber den atferdsvanskelige ungdommen om å ta av seg capsen i klasserommet. Det læreren glemmer er at han/hun da egentlig ber ungdommen om å "ta av seg" hele identiten, og det er ikke rart at ungdommen derfor vil gå til kamp og nekte å gjøre hva han/hun blir bedt om!

Vi må som voksne lære oss å velge kamper med omhu. Mange kamper bør man la ligge! Evner man ikke å velge bort noen kamper, er man i realiteten i en "fighter-relasjon", og den er som skapt for å gjøre atferdsvanskene verre. I steden for å tro at det handler om å nedkjempe barnet / ungdommen må de voksnes fokus ligge på hvordan vi kan skape gylne øyeblikk for barnet/ungdommen: øyeblikk som gir en styrking av selvfølelsen!

Det handler om å designe øyeblikk som etterpå kan roses, sier Lisbeth Iglum Rønhovde.

Rønhovde trekker her fram eksempelet med en autistisk ungdom som alltid ble kjørt til skolen med taxi, men i steden for å gå inn på skolen, sprang ungdommen til en buss som kom til skolen like etter. Med denne bussen kom bibliotekaren, og hver dag fikk ungdommen hjelpe henne med å bære vesken og å støtte henne på vei inn i skolen. Med andre ord: ungdommen designet selv en situasjon hvor han ble verdifull! Hvor han fikk "være noe" for en annen, som fikk han til å føle seg viktig. 

Det er slike gylne øyeblikk vi som voksne må skape for de atferdsvanskelige barna og ungdommene: øyeblikk der de opplever å være noe annet enn et problem!

 

Velg dine kamper med omhu

Kurvteorien kan brukes her. Den sier noe om hvilke kamper vi skal gå inn, og hvilke vi skal la være å ta opp:

  1. Kurv 1: det som har med liv og helse å gjøre (Slapp av! Denne kurven blir ikke full; dette er atferd som er så viktig å hindre at det må gjøres, selv der hvor det vil føre til massive sinneanfall)
  2. Kurv 2: Hovedprioriterte ting som man vil ha gjort noe med. Dvs. atferden  som er overordnet viktige å få kontroll over.
  3. Kurv 3: Ting som er uønsket, men som ikke er absolutt nødvendig (f.eks rydde på rommet, henge opp jakka). Slike kamper må få lov til å ligge mens man får stabilisert situasjonen. 

Har barnet mange raseriutbrudd, er det grunn nok til å la alle kampene i kurv 3 få ligge. I denne kurven ligger alle de kravene eller forventningene vi har til barnet eller ungdommen, men som bør være åpne for forhandling. Når vi skal forhandle er det viktig hvordan vi som voksne oppfører oss, da vi er er rollemodeller for barnet / ungdommen. Det vil si: hvordan vi reagerer når det tilspisser seg gir barna et eksempel på å håndtere uenighet.

Går vi selv rett inn i konflikt og viser aggressivitet, bør vi ikke forundre oss over at barnet også vil gjøre dette. Klarer vi som voksne å beholde roen selv når barnet ikke gjør det, gir dette viktig læring for barnet eller ungdommen, og vil kunne betale seg på sikt!

Kort sagt er det helt nødvendig å velge bort MANGE kamper, og samtidig å ikke la være å ta de VIKTIGSTE kampene bare fordi man vil unngå raseriutbrudd.

 

Ta de på fersken i å gjøre noe bra

Det sies at man skal snakke til barn på en spesiell måte for å demme opp for atferdsvansker: 5 positive beskjeder for hver negative. Dette kjenner du nok igjen med det selv! Har du fått veldig mange positive beskjeder fra noen, tåler du bedre å høre fra disse en beskjed som gir deg en eller annen form for negativ tilbakemelding.

Foreldre og voksne som jobber med atferdsvanskelige barn er de første til å være enige i dette. Samtidig kan de fortelle om at det er særdeles vanskelig å gjennomføre i praksis.

Barnet gjør jo sjelden så veldig mye som er verdt ros!

Da ligger utfordringen som nevnt i å designe øyeblikkene som gjør det mulig for barnet / ungdommen å gjøre noe bra! Og i neste omgang må man "ta barnet på fersken" akkurat i det at barnet gjør noe riktig! Det trenger ikke være noe stort! Det kan f.eks være når barnet bare protesterer muntlig, men likevel i praksis gjør det du har bedt det om. Selv om det kan føles rart å skulle rose dette, er det veldig lurt å ha dette i baktanken. Som en mor sa det:

Det er jo egentlig veldig bra at han (ungdommen) bærer ut søpla. Han trenger jo ikke å gjøre det med glede!

Det ligger en utrolig hjelp for de voksne i dette: Å senke kravene til hvor lydig barnet / ungdommen skal være før du synes det er verdt å rose, og før du synes det er godt nok! Prøv neste gang barnet ditt er GANSKE lydig å rose dette, og å være fornøyd. Da vil du kanskje oppdage at du både forventer at barnet ditt skal være lydig og samtidig være i godt humør!

Ved å ha mindre perfeksjonistiske krav til barnet ditt, vil dere ha det bedre sammen - og det vil bygge barnets / ungdommens selvfølelse!

 

Ta i bruk belønningssystemer 

Mange barn lærer dårlig av å få negative konsekvenser og straff! De lærer mye bedre av å gjøre noe riktig og å få erfare at dette lønner seg. Dette er grunnen til at det er lurt å bruke belønningssystemer i møte med atferdsvanskelige barn. Dette gjelder ikke minst barn med ADHD eller autisme.

Et belønningssystem kan f.eks være at man krysser av på et skjema hver gang barnet gjør en bestemt type atferd, og at det samles opp til en bestemt belønning ved et bestemt antall kryss.

I boken "De utrolige årene" av Carolyn Webster-Stratton er det et eget kapittel for hvordan man kan lage belønningssystemer som fungerer. Erfaringen er at det ikke nødvendigvis er så lett å få disse systemene til å virke i praksis, men samtidig at det gjerne skal små forandringer til før det har virkning.

Si derfor ikke: Jeg har prøvt belønningssystem, men det vikret ikke!

Tvert imot betyr dette ganske enkelt at akkurat det systemet du brukte ikke fungerte. Du kan få hjelp fra f.eks BUP, PPT eller familiesenter i kommunen med å lage gode belønningssystemer.

 

Forberedelse / voksenstyring

Forberedelse er viktig, og det er i detaljene at den store virkningen ligger. Det er derfor viktig som voksen å stadig prøver å være i forkant. Dette kan være ved å ha en svært strukturert plan over dagen på forhånd, gjerne stilt opp på en dagtavle. Det kan f.eks være så enkelt som å lage morgenrutinen på veggen:

Stå opp - Gå på badet - Gå på do - Vaske hender - Kle på seg - Spise frokost - Gå i bilen

En slik plan er veldig oppklarende også for de voksne, som dermed blir mer bevisst hva man forventer av barnet / ungdommen, og en slik tydelig plan reduserer mulighetene for at barnet / undommen misforstår hva som er forventet. Har man en slik plan kan den kombineres med et belønningssystem!

At voksne lager strukturer og rammer for barna er i hele tatt viktig! Mange voksne synes å tro at barnas frilek helst kan være så "fri" som mulig. Det vil si: man forventer at barna her må få styre helt selv hva de vil gjøre, og at dette må da gå bra.

Imidlertid forteller både barn og ungdom at de føler seg mest fri i leken når det skjer innenfor visse rammer, med andre ord når de voksne har tatt kontroll og laget en ramme! Dette burde være et varsko til skoler med mye problematferd. Her bør voksne være aktive i friminutt med å sette barna i gang med ulike former for leker og aktiviteter, og i så stor grad som mulig unnå ustrukturerte / frie lekesituasjoner. Hvis ikke man er villig til å gjøre en slik innsats, er risikoen stor for at man kommer til å måtte legge ned en ennå høyere innsats i "brannslukking".

 

Distraksjon, ikke diskusjon

Hvor ofte kommer man i diskusjon med de atferdsvanskelige barna? Svaret er enkelt: Omtrent hele tiden. Omtrent hver eneste beskjed man gir, er gjenstand for protester eller innspill fra disse barna. Det er lurt  å huske på at mange av de atferdsvanskelige barna er svært distraherbare, det vil si at de blir lett avledet, og at dette er noe du som voksen kan bruke til noe positivt. 

Mange konflikter kan nemlig avledes ved at du ikke tar imot barnets invitasjon til å diskutere. Gjenta heller beskjeden én gang (ikke flere!) og finn raskt en måte å distrahere barnet bort ifra å protestere. Å avlede på denne måten er ikke lett. Det er en kunst! Og det er meget viktig at man ikke gjør det på måter som gjør at barnet opplever seg ignorert! Det er nemlig fullt mulig å ignorere uønsket atferd, uten å ignorere barnet.

Med en gang barnet / ungdommen "glemmer" å protestere har du vunnet kampen uten å måtte gå i "fighter-relasjon". Så sant barnet / ungdommen nå faktisk gjør NOE av det som du forventer av det, er det på tide å rose dette! Og for all del: Bare glem å kritisere at barnet ikke var HELT lydig! Eller at barnet burde være MER lydig neste gang.

Ved å kombinere tydelige beskjeder, distraksjon, senkede krav, og ros på denne måten skaper du grobunn for en god selvfølelse hos barnet, og som øker sannsynligheten for at barnet / ungdommen vil samarbeide med deg!

 

Kosthold, søvn og fysisk aktivitet

Jo dårligere kosthold man har, jo dårligere fungerer man, og dette går klart utover mulighetene til å oppføre seg på en fornuftig måte. Med lavt blodsukker er det ikke bare barn med atferdsvansker som blir hissige, ukonsentrerte, og som tar mange dårlige valg. Et meget viktig tiltak for å hjelpe barn / ungdom med atferdsvansker er derfor å få i de mat som holder blodsukkeret så stabilt som mulig. Spissformulert kan man si at sukker er den største utfordringen for å stabilisere de atferdsvanskelige barna! Det er et generelt problem at mange barn (og voksne for den saks skyld) får i seg for mye raske karbohydrater.

Raske karbohydrater er som å fyre et bål med avispapir: bålet flammer fort opp, men dør ut nesten med en gang, sier Lisbeth Iglum Rønhovde.

På samme måten er søvn viktig for å få stabilitet i atferd. Har barnet søvnproblemer er dette også noe som bør stå på høyeste prioritet. Får ikke barnet ditt nok søvn, bør du oppsøke hjelp for å få noe veiledning. Her kan både helsestasjon og lege være til hjelp.

Fysisk trening bedrer læring, gir beskyttelse mot depresjon, og vil være viktig for mange urolige barn i forhold til å få ut kroppslig spenning på en god måte. Det er mye å hente på å få barnet / ungdommen til å være tilstrekkelig fysisk aktiv og få brukt kroppen sin, og det aller beste er at det skjer i form av aktiviteter som samtidig gir sosial samhørighet. 



Relatert om depresjon

Relatert om autisme

Relatert om skole og barnehage

Relatert om personlighetforstyrrelser