Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10496 abonnenter

The Silent Epidemic er en australsk dokumentar om selvskading. Selvskading er en lite anerkjent trussel imot hele vårt moderne samfunn, hevdes det i dokumentaren.

 


Se dokumentaren her

 

Selvskading handler om personer som opplever så høye nivåer av stress at de ikke vet hvordan de skal håndtere det på en annen måte, forteller professor Nick Allen ved Universitetet i Melbourne.

 

Selvskading - en skjult epidemi

I 2008 gjorde Universitetet i Queensland den første nasjonale spørreundersøkelsen for å kartlegge problemet med selvskading i Australia, og 12.000 personer besvarte undersøkelsen per telefon. Resultatene viste at 8 % av utvalget hadde hatt bevisst selvskadende atferd.


Professor Graham Martin Dam forteller om studien:

Vi ble sjokkerte over de høye tallene på hvor mange som på et eller annet tidspunkt bevisst hadde skadet seg selv. Vi forventet ikke at 8 % av befolkningen hadde hatt selvskadende atferd. Det er nesten - vil jeg våge å si - en epidemi.

Tallene var skremmende. De innebærer at hver måned er det over 200.000 mennesker i Australia som bevisst skader sin egen kropp. De kutter seg selv, skraper seg opp, brenner seg selv, og av og til også brekker egne bein.



Mange av ungdommene som strever med selvskading holder selvskadingen skjult. Det er så vanskelig å snakke om, det er mye skam inne i bildet, og de frykter å ikke bli forstått. Selvskading handler ikke om et ønske om å dø, men er et forsøk på å overleve.

 

Del 1 (av 4) av dokumentaren om selvskading

 

En fortvilt situasjon for både den som er rammet og familien

Problemet med selvskading er mest utbredt blant tenåringer og unge voksne. En av ungdommene i denne dokumentaren, Alison, har skadet seg selv i syv år. Hun forteller:

Første gang jeg skadet meg selv var etter en krangel med mine foreldre. Det skjer når jeg blir sint og overveldet av følelser, og trenger noe annet å fokusere på. Det skjer så mye i hodet, det er hundre tanker som raser omkring i hodet, og alle gjør meg stresset.

Hennes mor forteller:

Vi var i sjokk. Vi visste ikke hvordan vi kunne hjelpe henne. Jeg tror selvskading er en måte for mennesker i dyp smerte å komme bort ifra smerten i en kort periode, men jeg tror jeg aldri kommer til å forstå det fullt ut. Jeg har ennå ikke funnet et tilfredsstillende svar.

Jeg føler at vi som foreldre ikke kunne ha gitt henne mer hjelp, vi har gjort alt vi kan, men vi finner ikke ut av det. Det gir en overveldende følelse av å ha mislykkes som forelder.

 

Del 2 (av 4) av dokumentaren om selvskading

 

Følelsesmessige reaksjoner som kan føre til selvskading

For mange mennesker som skader seg selv, er livet fullt av angst - en tidvis nesten ubegripelig angst. Ofte er det kun én utvei: selvskading. Selvskading blir dermed et forsøk på å håndtere en svært vanskelig følelsesmessig tilstand.

Selvskading innebærer en svikt i å regulere egne følelser. Når vårt "kamp-flukt system", som er en naturlig del av hjernen, blir aktivert føler vi redsel, stress og uro. Dette er helt normale reaksjoner i møte med situasjoner eller inntrykk som vi oppfatter at innbærer en fare eller trussel. Utfordringen når man har fått fryktreaksjonen utløst, ligger da i å roe ned igjen. Når personen ikke klarer dette - når det er en svikt i evnen til å regulere seg ned - kan selvskading bli den eneste løsningen personen ser ut av de vanskelige følelsene.

Professor Nick Allen forklarer:

Personer som driver med selvskading virker til å ha sterkere negative følelser i utgangspunktet, og i tillegg virker de til å ha større vansker enn andre mennesker i forhold til å regulere disse følelsene.

Mange av de som sliter med selvskading leter etter noe som kan bryte den onde sirkelen, å sette en stopper for de vanskelige følelsene, og de ser da gjerne etter noe som er kraftfullt. 

Dermed kan selvskading bli en "løsning" for personer som strever med følelsesmessig regulering - ved at det gir en midlertidig opplevelse av kontroll over det følelsesmessige kaoset. 

 

Del 3 (av 4) av dokumentaren om selvskading

 

Dissosiasjon, traumer og tilknytningsvansker

I dokumentaren får vi møte Alisa, som også strever med selvskading. Hun har et annet utgangspunkt enn Alison. Alisa har opplevd flere år med seksuelle overgrep i barndommen, og har med andre ord vært gjennom alvorlige traumer. Hun forteller i dokumentaren om en gjennomgripende følelsesmessig nummenhet - en følelse av ikke å være i kontakt med egen kropp, av å ikke føle noe som helst. Hun har såkalt dissosiative opplever. Selvskading blir for henne et forsøk på å føle noe i hele tatt.

I dokumentaren understrekes at det tidligere har det vært antatt at traumer har vært den eneste veien inn i selvskading, men at forskere idag forteller at det er atskillig flere faktorer som kan påvirke veien inn i selvskading.

Ikke minst har man idag blitt mer opptatt av tilknytningsvansker som en risikofaktor for å utvikle selvskading. Barn som danner et trygg tilknytning til sine omsorgspersoner, vil i større grad også utvikle evner til å regulere egne følelse. Når det oppstår en utrygg tilknytning, vil følelsesregulering ofte være vanskelig.

 

Del 4 (av 4) av dokumentaren om selvskading

 

Selvskading som avhengighetsskapende atferd

Selvskading kan være vanskelig å behandle. I dokumentaren fortelles det at Alison har gått til psykiater i seks år, men uten å få kontroll på selvskadingen. 

Noe av foklaringen på hvorfor selvskading kan være vanskelig å behandle forklares med at selvskading kan forstås som en avhengighetsskapende atferd.

Et av kjennetegnene på avhengighet er at man må drikke mer eller bruke mer stoff for å få samme effekt. Det kan virke til å være på samme måte i forhold til selvskading. Man må skade seg alvorligere for å få samme følelsesmessig dempende effekt, forteller en av forskerne som intervjues i dokumentaren.

Selvskading kan dermed utvikle seg til å bli den eneste måten man opplever at man kan mestre vanskelige følelser på.

 

Mindfulnessbasert stressmestringskurs gav effekt for selvskadingen

Nesten hver dag opplever Alison så sterke og overveldende følelser at det kan føre til selvskading. I denne dokumentaren prøver hun ut et kursopplegg med mindfulnessbasert stressmestring over 8 uker. Før kurset har Alison holdt et svært høyt aktivitetsnivå gjennom ukene for å prøve å holde angsten borte. Gjennom kurset skal hun lære å roe seg ned på en annen måte, som kan hjelpe henne både til å roe ned aktivitetsnivået sitt, og til å la være å gå inn i selvskadende atferd.

I forkant av kurset ble Alison undersøkt av hjerneforskere som fastslo at hun hadde en svært høy hjerneaktivitet i fremre, høyre deler av hjernen - mens det var en lav aktivitet i den fremre, venstre delene av hjernen. Aktivitet i høyre deler av hjernen er forbundet med negative følelser, og aktivitet i venstre deler er forbundet med positive følelser. Alison hadde med andre ord et mønster i sin hjerneaktivitet som tydet på mye negative følelser og lite positive. 

Etter å ha gjennomført det 8 uker lange kurset undersøkte forskerne igjen Alisons hjerneaktivitet. De fastslo at det hadde skjedd en endring i hjernen til Alison etter fullført stressmestringskurs: Det hadde skjedd en økning av hjerneaktivitet i områdene for positive følelser, og en reduksjon i hjerneaktiviet i områdene for negative følelser.

Forskere tolket dette som at det er et håp om at vi kan endre hjernen vår, og at det finnes mestringsteknikker som kan være effektive også i forhold til å få kontroll på selvskading.

 

Selvskading i et samfunnsperspektiv

Avslutningsvis i dokumentaren stilles noen kritiske spørsmål til hvordan det står til med oss i vårt moderne samfunn. Det understrekes i dokumentaren at det virker som at barn som vokser opp idag, kommer til skolen med dårligere evner til selvtrøst og selvregulering enn barn av tidligere generasjoner, og det blir stilt spørsmål med hva årsakene kan være.

Det stilles spørsmål ved om den store utbredelsen av selvskading kan være et symptom på et samfunn som er inne i en krise - et symptom på et samfunn som har hatt en kulturell og teknologisk utvikling som ligger milevis foran mennesket som skal leve i dette samfunnet.

- Er verden blitt mer kaotisk, mer stressende? Har samfunnet utviklet seg så rast at vi mennesker ikke henger med i utviklingen? Kan dette forklare noe av den eksplosive utviklingen av selvskading, som et forsøk på roe ned og gjenvinne kontroll?

 

Kilder:

Relatert