facebook 

Hjelptilhjelp.no

Portretter om
selvmord og selvskading

Siste portretter om selvmord og selvskading - Siste portretter om psykisk helse

Det var ingenting jeg kunne si eller gjøre for å ta bort smerten og jeg tror jeg aldri før har følt meg så utilstrekkelig. Vi er nødt til finne ut hvorfor så mange mennesker ikke lengre orker å leve.

Bilde: av Kylli Kittus på Unsplash



Dette er blant det Linn Braseth skriver i et innlegg i Saltenposten.

Hun skriver om erfaringen av å stå nær ved et selvmord:

Jeg husker det som om det var i går.

Vi var blant de første som kom til stedet men vi ante ikke hva som ville møte oss.



Det hele føltes surrealistisk og det var som om jeg observerte meg selv og de andre utenfra. Ansiktet mitt var som en stiv maske. Brystkassen føltes så tung at det var vanskelig å puste normalt. Hjertet slo hardt i brystet og jeg kunne høre lyden av min egen høye puls.

En politimann kom gående opp fra skråningen. Nikket medfølende mot oss. I hendene hadde han noe innpakket, vi skjønte umiddelbart hva det var. Det lille håpet vi hadde hatt om at vi kunne ha tatt feil, ble revet bort der og da. Vissheten om at han som var, ikke lengre er, slo oss i bakken med full kraft. Sjokket var ubeskrivelig.

I etterkant var det konakt med kriseteamet, og sorgen falt inn over de etterlatte. 

Sorgen tynget oss ned. Vi var ute av stand til å fungere normalt og jeg kjente på noe jeg kun kan beskrive som et tomrom. Allikevel var jeg smertelig klar over at en av mine aller kjæreste hadde det mye verre enn meg.



Det var ingenting jeg kunne si eller gjøre for å ta bort smerten og jeg tror jeg aldri før har følt meg så utilstrekkelig.

Hun beskriver at tomrommet som kom i kjølvannet av selvmordet var enormt, og i innlegget sitt påpeker Braset at sorg kommer i ulike former. 

Det finnes ingen fasit på måten å håndtere sorg på. Sjokk, sinne, apati, nedstemthet og depresjon er helt normale reaksjoner etter tap.

Landsforeningen for etterlatte etter selvmord advarer mot tidspress i sorgfasen, og psykologiprofessr Siri Gullestad sier i et intervju til Aftenposten at å innse at virkeligheten er som den er, er det viktigste i prosessen med sorgbearbeidelse. Gullestad sier også at kravet til å være vellykket og ovenpå stadig blir sterkere og kanskje bidrar til forventninger om lykke og tilfredshet som normaltilstand. Dette er en kultur med liten toleranse for de mørkere sidene ved livet sier hun.

Linn Braset påpeker her: 

Selvmord handler kanskje ikke så mye om å ville dø, men mer om å ikke orke å leve lengre. Om at noen ikke klarer å se lys i enden av tunellen.

Hun avslutter innlegget med å vise til at to av tre selvmord i Norge blir begått av menn.

Det er et reelt folkehelseproblem, og skal vi klare å få ned tallene er vi nødt til å snakke om det. Vi er nødt til finne ut hvorfor så mange mennesker ikke lengre orker å leve.

 

Kilde

Les mer om selvmord og selvskading

Den siste samtalen

Lene Juliane Skjønsberg forlot sin deprimerte sønn på venterommet på psykiatrisk akuttavdeling. De skulle aldri mer snakke sammen.
Selvmord / selvskading

- Selvmord er ikke en utvei

For et par år siden prøvde jeg å ta selvmord. For mange av mine nærmeste kom det som et…
Selvmord / selvskading

Abonner på vårt nyhetsbrev

Les spennende nyheter om angst, depresjon, ADHD, autisme, og mye mer.

 
Akkurat nå: 13396 abonnenter