Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10317 abonnenter

Alle kjenner noen som har vært i selvmordsfare. Mange har opplevd å miste noen som stod dem nær på denne måten. Og noen har det slik akkurat nå.


- "Jeg vil ikke dø, men jeg orker ikke å leve" er et utsagn som fanger opp kjernen i dramaet som utspiller seg for personen i selvmordsfare. 

Hva er det som gjør at livet kan bli så tungt at man opplever at man ikke orker det lenger? Dette er et veldig stort og veldig vanskelig spørsmål å svare på. Å gi enkle svar på et slikt spørsmål blir en hån imot de som har det på den måten.

For mange handler det om psykiske vansker av en eller annen sort. Det kan være en tung depresjon, en indre smerte som er så sterk at den kjennes uutholdelig, og som man gjerne bærer helt alene.

Jeg tror at vi har mye å lære av å lytte til personen som selv har kjent denne smerten på kroppen, og som har vært i den forferdelige situasjonen at de har forsøkt å ta sitt eget liv.


 

Min største rolle noen sinne

I en veldig sterk beretning i Aftenposten.no om nettopp dette skriver Oddvar Vignes om at han var 28 år gammel og satte opp en plan for hvordan hans eget liv skulle avsluttes. Dette var ikke synlig for omverdenen - snarere tvert imot. Han skriver: 

Jeg gikk inn i min største rolle noen sinne. Den døende skulle spille livsglad og levende i 6 måneder.



I denne tiden gikk han rundt med helt konkrete planer om selvmord, og dagen han hadde fastsatt nærmet seg stadig. Og det hele uten at noen forstod.

Han gjorde også alvor av det. 

Heldigvis feilet planen hans, skriver han i debattinnlegget - og det er han glad for idag. Men denne opplevelsen har vært rystende, forteller han, både for han selv og de rundt han. 

 

Ingen nedtur er verdt å dø for

Det er mye å lære av Oddvar sin historie. Hans budskap er så viktig, at jeg vil gjengi siste delen av innlegget hans i sin helhet her. Han skriver:

Skal man unngå at unge menn tar livet sitt, må vi lage et samfunn der man er åpne om at en del går rundt med tanker om å avslutte livet sitt. Vi må være åpne om at en del tar livet sitt, og ikke minst at mange allerede har gjort det. Vi må bryte ut av redselen for å såre og støte. Vi må våge å spørre de vanskelige spørsmålene, og vi må orke å høre de vanskelige svarene.

Vi som har selvmordsforsøk bak oss må ikke sitte inne med skammen og skyldfølelsen. Vi må ut på arbeidsplassene der unge menn jobber, og fortelle vår historie.

For livet har lært meg en ting: Det er ingen nederlag eller nedtur som er verdt å ta sitt det liv for. Jeg skulle bare ønske at noen hadde fortalt meg det i 2009.

 

Føler meg heldig som er i live idag

Vi har grunn til å være takknemlige overfor mennesker som er villige til å ta den støyten som det er å være åpen om slike voldsomme erfaringer som det er å ha vært gjennom selvmordsforsøk.

Det kunne ha gått så galt, og ofte er det bare tilfeldighetene som gjorde at vi idag kan lære av deres historie.

Jeg vil anbefale denne siden hvor du kan lese om flere mennesker som har vært i samme situasjon - og om det sterke budskapet som går igjen:

- Jeg føler meg heldig som er i live - hver eneste dag, forteller Kevin Hines som er blant de som har overlevd et selvmordsforsøk.

Vi har alle et ansvar for å være medmennesker og for å se mennesker som har det vanskelig. Vi kan alle bidra til å vekke det lille håpet som skal til for at en som har gitt opp våger å satse på livet. For alle som vil lære mer om temaet vil jeg anbefale boken:

Relatert