Nyttige ressurser, artikler, videoer:

Psykisk helse

 

Selvskading er en atferd der en bevisst skader egen kropp på ulike måter. Handlingen regnes som selvskading når man påfører kroppen en direkte synlig skade uten at dette er sosialt, kulturelt eller rituelt akseptert. Det er vanligst å definere selvskading som en handling som gjøres uten suicidal hensikt, det vil si med hensikt å ta sitt eget liv.

Bilde: av Majid Rangraz på Unsplash



Dette kommer fram i en sak i Store medisinske leksikon.

 

Hva vet vi om selvskading?

Selvskading oppstår i en sammenheng. Den er ikke tatt ut av løse luften i et ellers harmonisk og godt fungerende liv. Det ligger en historie bak det å begynne å skade seg selv. Selvskading er ofte et fysisk uttrykk for en indre smerte. Mange som selvskader beskriver handlingen som impulsiv og umiddelbar. Jeg har det dårlig, jeg orker ikke å ha det slik mer, og i neste øyeblikk har jeg skadet meg selv. For mange handler dette om deres relasjon til egen indre verden.

Denne impulsiviteten i handlingen kan kanskje også forklare hvorfor selvskadingen er så vanskelig slutte med. Når selvskaderen har vanskelig for å identifisere resonnementet i forkant av selvskadingen er det også vanskelig å klare å stoppe handlingen før den er gjennomført.





Selvskadingen kan være den utsattes språk for det som ikke har ord. Den uttrykker smerten i en annen form. Selvskadingen uttrykker et ”Se hva jeg sier!”. Den er en fortelling og et rop fra selvskaderens indre verden.

 

Ulike typer selvskading

Favazza og Rosenthal deler selvskading inn i tre ulike kategorier:

 





  1. Alvorlig selvskading knyttes til livstruende skader, som kan være kastrering og/eller amputasjon av kroppsdeler. En ser ofte alvorlig selvskading i forbindelse med psykoser og rus.
  2. Stereotyp selvskading knyttes til psykisk utviklingshemmede og autister. Personer som skader seg på denne måten kan for eksempel dunke hodet rytmisk, og skadene kan variere i omfang fra milde til mer alvorlig.
  3. Den moderate selvskadingen er den mest vanlige formen for selvskading, der en kutter, brenner og/eller stikker egen kropp. Skadene er ofte ikke så omfattende at det er behov for medisinsk behandling. Det kan være vanskelig å fange opp denne type selvskading da mange holder skadingen skjult.

 

Grunner til selvskading

Årsakene til selvskading er ofte sammensatte, og kan grunne i både psykiske, sosiale og kulturelle forhold. Mange selvskadere har problemer med å sette ord på egne følelser, og kroppen blir brukt som et middel for å kommunisere med seg selv og med omverden. Handlingen er preget av stigmatisering, og mange som skader seg selv skjuler sår og arr for omgivelsene.

Selvskadingens funksjon og hvordan man kan møte unge med selvskadingsproblematikk er skildret godt i boken Ungdom og psykisk helse.

 

Behandling ved selvskading

I en sak i Store medisinske leksikon står det:

Per i dag vet en ennå for lite av effekten av ulike behandlingsformer for selvskading hos ungdom. De behandlingsformene som imidlertid ser ut til å redusere selvskading i denne pasientgruppen er:

  1. Dialektisk atferdsterapi: å bedre emosjonelle ferdigheter gjennom å forandre emosjonell sårbarhet og hva som utløser følelser i interaksjon med andre.
  2. Mentaliseringsbasert terapi: å øke bevisstheten, erkjenne og forstå både egne og andres emosjonelle reaksjoner og motiver.
  3. Mentalisering: å erkjenne at mentale tilstander, som for eksempel følelser og tanker, styrer både egne og andres atferd

 

Et lignende perspektiv er gitt i en artikkel i Legetidsskriftet, hvor det står: 

Kunnskapsgrunnlaget er foreløpig forholdsvis svakt når det gjelder effekten av ulike behandlingsformer for selvskadeproblematikk hos ungdom. De behandlingsmetoder som peker seg ut som lovende, er dialektisk atferdsterapi (dialectical behaviour therapy, DBT), mentaliseringsbasert terapi (MBT), multisystemisk terapi (MST) og skjemafokusert terapi (SFT).