Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 9315 abonnenter

Annonse   





Vold i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem, og det er oftest menn som utøver denne volden. Men hva er det egentlig som kjennetegner den typiske voldsmannen? Hva skjer med familien som er utsatt for vold, og hvilken hjelp er tilgjengelig?

Følgende betraktninger er i stor grad basert på et foredrag av psykolog Per Isdal, som er blant grunnleggerne av Stiftelsen Alternativ til Vold (ATV), og som nylig ble hedret som Årets Psykolog for sitt banebrytende arbeid på dette vanskelige feltet: vold.

 

Hva er vold?

Vold er enhver handling rettet mot en annen person som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil.

Volden kan få mange uttrykk. Isdal og andre innenfor fagmiljøer som jobber med vold opererer med fem ulike voldstyper:

  1. FYSISK VOLD

    Dette er enhver form for fysisk makt som gjennom at den smerter, skader, skremmer og krenker, påvirker et annet menneske til å slutte å gjøre noe det vil eller gjøre noe mot sin vilje.
  2. SEKSUELL VOLD

    Dette er alle handlinger rettet mot en annens persons seksualitet, som gjennom at de smerter, skader, skremmer eller krenker, får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil.
  3. MATERIELL VOLD

    Dette er alle handlinger rettet inn mot ting eller gjenstander, som gjennom at de virker skremmende eller krenkende, påvirker andre til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe de vil.
  4. PSYKISK VOLD

    Dette er alle måter å skade, skremme eller krenke på som ikke er direkte fysiske i sin natur, eller måter å styre eller dominere andre på ved hjelp av en bakenforliggende makt eller trussel.
  5. LATENT VOLD

    Dette er vold som virker i kraft av sin mulighet.

Menn er oftest de som tyr til vold. På grunn av menns vold er 1000 kvinner i Norge på flukt. De bor på streng fortrolig adresse. Mellom 1200 og 1800 kvinner går til en hver tid med voldsalarm i Norge. (4) Samtidig blir det erkjent at også kvinner er voldsutøvere, og forskere og fagfolk antar at flere tusen menn lever under slike forhold i Norge.  Reform – ressurssenter for menn – mottar årlig mellom 40 og 50 henvendelser fra menn som er utsatt for vold fra partneren. Senteret antar at hver fjerde til sjette person som er utsatt for grov partnervold, er en mann.

 

Vold i nære relasjoner

Når volden kommer inn i familien lager den systemer. Når først det har skjedd en alvorlig voldsepisode, har denne et stort traumatiserende potensiale. Dermed vil den latente volden, muligheten for at det skjer ny vold, i stor grad styre atferden til de som lever i en slik situasjon. Risiko for ny vold kan styre alt den voldsutsatte gjør. Det å ha opplevd vold gjør at en vet det kan skje igjen. Volden er da til stede hele tiden i kraft av sin mulighet

Familien er i slike tilfeller kommet inn i et voldssystem: Voldens inntreden i familien endrer familiesystemet og skaper et system der samhandling og kommunikasjon organiseres i forhold til volden og muligheten for ny vold. Det er hjerteskjærende å høre historier om hvordan den latente volden kan prege både voksne og barn i en familie.

 

Symptomer på vold i familien

Fordi i nære relasjoner skaper omfattende psykiske problemer ikke minst for barna, vil gjerne familien komme i kontakt med hjelpeapparatet på et eller annet tidspunkt. Ikke minst er det sannsynlig at barna kommer i kontakt med psykisk helsevern (BUP), eller pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT).

Imidlertid er det ikke noen automatikk i at volden dermed blir oppdaget. Voldsmannen vil i møte med hjelpeapparatet gjerne framstå som den ressurssterke i familien: rolig, høflig og lett å ha sympati med. Han er vant til å være i kontroll, og demonstrerer dette også overfor de han møter i hjelpeapparatet. Derimot møter vi gjerne en hysterisk, oppkavet kvinne som virker vanskelig å forholde seg til, og som derfor lett kan vekke en antipati hos hjelperne.

Da har voldsmannens projiseringer nådd fram til hjelpeapparatet, og man blir blinde i forhold til å se det åpenbare: At vi står overfor en kvinne (eller barn for den saks skyld) som tydelig viser reaksjoner på traumatiske forhold – men uten at vi evner å se det i øynene. Kanskje det blir for ubehagelig å se? Kanskje det blir for skremmende? Kanskje det er lettere å tolke symptomene (til mor og barna) som uttrykk for individuelle forhold – eller hjerneorganiske dysregulering. Hjelpeapparatets hypoteser kan fort være:

  • Mor har åpenbart store psykiske problemer
  • Barnet har åpenbart store reguleringsvansker, ofte forklart ved biologiske forhold i barnet
  • Far er stabil, rolig, og tålmodig mann og kan ikke lastes for problemene

 

Hos bare 0,4% av barn med voldserfaring blir volden tematisert i BUP

Ifølge den landsomfattende undersøkelsen «Vold og overgrep mot barn og unge» har 25 % av norske barn opplevd voldsepisoder i hjemmet. 8 % av barna har vært offer for, og 6 % har vært vitne til, grov vold fra minst en av foreldrene. Hvert fjerde offer for grove krenkelser hadde hatt kontakt med BUP. Samtidig viser en retrospektiv studie av 18-åringer som har vært til behandling i BUP, at hele 60 % av denne gruppen hadde voldserfaringer fra hjemmet, men bare i 0,4 % av sakene var dette registrert i BUPs journaler (kilde).

 

Slik er den voldelige mannen

Med dette som bakgrunn kan vi stille spørsmålet om hvordan den typiske voldsmannen er, om han finnes. Per Isdal forteller følgende historie, som illustrerer noe av den personlighet som så ofte kjennetegner den voldelige mannen. Han forteller (fritt gjenfortalt):

Volden handler om voldsutøverens psyke

”Jeg har en historie om et par jeg møtte som gjør meg sikker i min sak om at volden er utøverens problem og handler om utøverens psyke, hans historie, og hans måte å forholde seg til omgivelsene. I utgangspunktet var det en veldig redd mann, som opplevde at ingen kunne elske han. I hans liv og oppvekst var han utsatt for gode grunner til å tro dette: Mor reiset fra ham, og han satt igjen med en deprimert far.

Han var redd, men han godtok ikke denne usikkerheten.

Projisering av egen usikkerhet

Istedenfor å erkjenne at han var blitt en sårbar mann, en engstelig mann med et sviktende selvbilde, omformer han frykten og eksternaliserer denne. Med andre ord han kjenner ikke på frykten som noe eget, men som noe ”der ute”. Han oppfatter ikke at han selv er redd, men er overbevist om at det er partneren som ikke er til å stole på. Dette er hans måte å regulere følelser på. Han regulerer egen angst ved å regulere henne.

Omfattende psykisk kontroll / et sterkt kontrollbehov

Dette resulterer i at han utøver en omfattende psykisk kontroll over konen. I historien til dette aktuelle paret, ble hans kontrollbehov synlig bevist på en svært konkret måte: Han kjøpte stemplingsklokke: og hun måtte stemple inn og ut. Til enhver tid skulle han vite hvor hun var, av en eneste grunn (…ikke at han var en engstelig og usikker mann, men…) at hun ikke er til å stole på!

Oppnår akkurat det han (ubevisst) frykter - å ikke bli elsket

Han ønsker kjærlighet, men hans atferd er nettopp garantien på å mislykkes. Gjennom sin kontrollerende atferd framtvinger han stadige bekreftelser på sin usikkerhet – om ikke å være elsket. Paradokset er at slike ”små” inngrep i hverdagen, f.eks å skulle stemple inn og ut noen ganger om dagen (det tok ikke så lang tid), likevel skaper store og omfattende problemer for den som på denne måten blir forsøkt kontrollert. 

Familien blir et voldssystem / et kontrolltyranni

Hun godtar det likevel både av empati/kjærlighet (hun skjønner at han er usikker), men også av frykt (hun skjønner at han vil plage henne hvis hun ikke er lydig og underkaster seg hans ordrer). Dermed har det oppstått et voldssystem: Et kontrollorgan i familien. Ordrer som må følges, og den overhengende trusselen om vold, dersom konen ikke er 100% lydig. Slike menn er kontrollører, og de kan være utrolig gode på å lage kontrollsystemer!

Voldsutøverer må erkjenne sitt eget voldsproblem

Det gjennomgående problemet er dette: Disse mennene ser ikke seg selv, bare den som de prøver å kontrollere. Han tar ikke ansvar for sine handlinger og følelser. Imidlertid er dette noe som han må gjøre, dersom paret skal få noe som minner om kjærlighet. Skal parforholdet overhodet kunne reddes, er det derfor gjerne han som først må gå i egen terapi, hvor han reelt evner å forstå at det han holder på med er vold. Først da kan det være meningsfylt å skulle prøve å redde forholdet.

Sjalusi er ofte henvisningsgrunn - vold det egentlige problemet

Henvendelser til familievernet er ofte knyttet til sjalusi – og da viser det seg så ofte at det egentlig er snakk om et voldssystem: Et kontrollerende mann som er usikker og engstelig, men som overhodet ikke ser seg selv, men kun den han prøver å kontrollere. ”Sjalusi” kalles dette, og det kan høres så uskyldig ut, men bak fasaden kan det nettopp være snakk om et etablert voldssystem i hjemmet, der han utøver kontroll for å ikke å bli sviktet, og der hun lever i et konstant traume.

Det er ikke et familieproblem - det er et voldsproblem

Når paret først har søkt hjelp hos familievernet, eller annet sted hvor de skal jobbe med ”sjalusien”, er det viktig å forstå at vold handler om voldsutøverens måte å regulere følelser på. Det har ikke oppstått på grunn av familieproblemer, men det skaper familieproblemer. De har ikke oppstått på grunn av at konen ikke er til å stole på eller er utro, men de skaper en umulig situasjon for konen – som gjør at hun vil være i stand til det meste – bare det gir et håp om å ”slippe unna” hele situasjonen.”

 

Hva er riktig hjelp til familier med vold?

Voldens mest typiske trekk er at den usynliggjøres! Det vanskelige spørsmålet blir derfor hva som er riktig hjelp til en familie hvor det er etablert et voldssystem, og hvor konen og barna dermed lever i konstant frykt for voldsepisoder. Det er ikke nødvendigvis slik at ofrene i familien selv bringer volden opp verken i møte med hjelpeapparatet eller overfor politiet. Synliggjøring av volden er derfor den første og kanskje største utfordringen. 

Dette sier oss derfor noe om hva som ikke er riktig hjelp. Enhver hjelp som tildekker volden, eller som gjør at den fortsatt blir usynliggjort, er en utilstrekkelig og uforsvarlig hjelp for familier hvor det er et voldsproblem. Det er ikke riktig hjelp å arrangere parsamtaler, hvor begge skal snakke fritt om egne opplevelser, skuffelser og ønsker fra den andre parten. Et slikt tilbud kunne passet i parforhold hvor det er en reell maktbalanse mellom partnerne (eller hvor dette er innenfor rekkevidde) – men i familier hvor det er etablert et voldssystem er det altså ikke slik.

Det hviler et stort ansvar på familievernet (og andre hjelpetjenester) når de får inn saker med ”sjalusi” som henvisningsgrunn. PPT og barne- og ungdomspsykiatrien har et stort ansvar når de inn får inn saker med barn som viser atferdsproblemer, aggresjon, angst – og hvor det i hele tatt framstår som diffust hva problemene egentlig handler om. Skole og barnehage har et stort ansvar for å ta bekymring på alvor når barn viser alvorlig mistilpasning. Voldens mest typiske trekk er at den blir usynliggjort, og hjelpeapparatets første oppgave er å muliggjøre en avdekking av volden - som ikke gjør vondt verre for ofrene, men hvor ofrene blir ivaretatt når voldsproblemene kommer til overflaten.

 

Familievold kan være uhyre komplisert

Det blir et for enkelt bilde å bare snakke om den voldelige mannen, selv om vi har gjort dette hittil for å vise noe av den dynamikk som oppstår der volden kommer inn. I praksis vil voldssystemene kunne være atskillig mer kompliserte, ikke minst fordi vold kan bli et generasjonsproblem som bli overført fra en generasjon til en annen. En voldsutøver kan godt selv ha vært et voldsoffer, og et voldsoffer kan selv en dag godt bli en voldsutøver.

Per Isdal framhever at vi lager oss alt for enkle modeller. Vi tenker gjerne at det er menn som er voldelige (punktum), men det er ofte mer komplisert enn dette! Kvinner kan også ha voldsproblemer. For de fleste barn er mor viktigste omsorgsperson og derfor kan mors vold være farligere for barnet enn fars vold.

Volden i hjemmet kan videre ha mange variasjoner. Det kan være snakk om en voldelig ektemann, en voldelig kone, en voldelig ektemann og en kone som tar igjen med vold; det kan være snakk om par hvor begge bruker vold, og hvor voldsbruken er jevnbyrdig; det kan være en voldelig ektemann, som også er voldelig som far; en voldelig kone, som også er voldelig som mor; eller det kan være snakk om søskenvold.

Kort sagt: vi må være åpne for å se de kompliserte sammenhengene, og samtidig alltid holde fast på dette: Vold er voldsutøverens problem, og han/henne må først og fremst erkjenne eget voldsproblem før det er håp om bedring. Dersom en slik erkjennelse ikke kommer, vil det egentlig bare være en utvei for den voldsutsatte: Å komme seg i sikkerhet. Hjelpeapparatets første oppgave i møte med voldsutsatte er å muliggjøre at volden blir gjort synlig - noe som krever mot, vilje til å handle, høy kompetanse, og god kunnskap om hjelpeapparatet for familier i krise. 

 

Mulig å redde familien?

Frode Thuen svarer følgende i et intervju med Sinnets Helse om hvor vidt det er lurt å gå i parterapi når mannen er voldelig:

- Nei, en del undersøkelser taler for at man ikke skal gå sammen i terapi ved voldsproblematikk, for da gjør man det til et interaksjonsproblem, mens det først og fremst handler om mannens manglende impulskontroll og aggressive tendenser. Her er det viktig å plassere ansvaret der det hører hjemme, nemlig hos mannen.

- Hvordan går det med dem som søker hjelp? Kommer de seg ut av voldsproblematikken?

- Ja, mange av de som søker hjelp, får god nytte av det, særlig om de går til spesialister - Alternativ til vold kan så vidt jeg vet vise til gode resultat.

- Hva skjer om mannen ikke søker hjelp?

- Da er det ikke så gode utsikter. Og det er det kvinnen må se. Mange kvinner tenker at det er de som skal forandre, de skal frigjøre ham fra alle frustrasjoner og all underlegenhet, eller hjelpe ham å få frem sine gode sider. Men ektefeller skal ikke ha slike terapeutiske oppgaver. Hvis du ikke kan være sammen med en mann slik som han er, bør du finne en annen å være sammen med.

 

Kilder:

(1) Per Isdal: Meningen med volden (Kommuneforlaget 2000)

  1. Vold mot barn: BUP-ansattes møte med barn utsatt for vold.
  2. Hvordan kan vold mot barn avdekkes i psykisk helsevern
  3. Vold i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem



Relatert om angst

Relatert om personlighetforstyrrelser

Relatert om sinneproblemer

Relatert om psykologi