Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10496 abonnenter

Det finnes ingen usynlige barn. Det er vi voksne som ikke ser. 

Dette skriver Siri Helene Søderberg, tidligere lærer, i en kronikk på VG.no idag:


Christoffersaken er igjen i rettssalen. Igjen får vi innsikt i en tragedie som er hinsides enhver forstand og fatteevne. Om vold mot barn. Men også om et samfunn som sviktet totalt, i instans etter instans.

  

Det er flere "Christoffere" der ute

Søderberg vet hva hun snakker om. Hun var selv involvert i en sak som hadde sterke likhetstrekk med Christoffer-saken. Hun skriver følgende:

Hver gang jeg ser bildet av Christoffer, tenker jeg på «min» Kristoffer. En liten gutt som jeg var læreren til for mange år siden. En liten gutt som alltid sto ensom i skolegården. «Det går fint»

Han ble ikke mobbet av de andre. Det var ikke derfor han sto der. Og når jeg hadde inspeksjon la jeg alltid turen innom der for å slå av en prat. For å høre om han hadde det bra. Hver gang fikk jeg samme svar. At det gikk fint. At han likte å stå der. Likte å se på at de andre barna lekte.


Søderberg beskriver hvordan dette selvsagt ble lagt merke til av de voksne på skolen, og at det også ble snakket om i samtaletimene - hver gang - men samtidig at ingenting ble gjort.

 

Vendepunktet: - Hva er den egentlige grunnen til at du står her?

Den tidligere læreren forteller hvordan det ble tilrettelagt rundt gutten, f.eks at det ble laget lekegrupper rundt ham, men etterpå vendte han alltid tilbake. Tilbake til sitt sted, i hjørnet av en asfaltert skolegård.



Søderberg stilte etter hvert det vanskelige spørsmålet:

Hva er den egentlige grunnen til at du står her?

Og jeg fikk svar. «Jeg er så redd for at pappa skal drepe storebroren min.»

Herpå fulgte en strøm av grusomheter, en gutt som fortalte om en enorm frykt, som selvfølgelig ikke vil leke med de andre barna, en gutt som var urygg på det stedet som burde være det tryggeste stedet i verden: Hjemme.

 

Livredd for at far skulle drepe storebror 

Søderberg forteller videre:

Jeg beholder heldigvis roen, selv om ordene hans hamrer seg inn. For når han først begynner å fortelle, er det en strøm av grusomheter som treffer. Midt i magen. Om pappa som slår. Om mamma som skriker. Og om storebror som går imellom, og blir slengt hardt inn i køyesengen. Eller blir slått inn i veggen. Om lugging og blod. Lydene inne i hodet som ikke blir borte.

Det blir bare verre og verre, forteller han, for storebror har begynt å ta igjen. Derfor kommer storebror til å dø hvis det fortsetter.

Og han er så redd. Han er så veldig, veldig redd. Ikke for pappa, men for at storebror skal dø. Redd helt inn til margen.

Søderberg stiller spørsmålet:

Hvorfor så jeg det ikke før? Hvor mye angst hadde han gjennomlevd gjennom det skoleåret jeg hadde vært læreren hans?

Noe av svaret mener hun at ligger i det at gutten ikke lagde bråk.

 

Ønsket å tilkalle politi og barnevern - møtte motstand

Søderberg forteller at reaksjonen hun møtte hos skoleledelsen gjorde henne sint og lamslått. 

Er du sikker på at han snakker sant? var svaret hun fikk.

Han er jo litt spesiell, det er ikke bare for å få oppmerksomhet, da?

Det er jo en veldig alvorlig anklage, vi skal ikke la sosiallæreren ta en prat med far og høre om det er sant?

Den tidligere læreren sier at hun trodde ikke sine egne ører. Det siste hun ville var å sette en sosiallæren på saken. For i det øyeblikket sosiallæreren gikk, kunne far ta hevn på den som hadde sladret. Dette ville være det dummeste man kunne gjøre, mener Søderberg.

Så jeg argumenterte så heftig som jeg aldri hadde gjort før. Sint og fortvilet og alt på én gang. Med beskjed om at jeg kom til å ta kontakt med barnevernet uansett, med eller uten ledelsens velsignelse. Og ble til slutt hørt.

 

Tilfeldigheter avgjør om en sak blir varslet

Heldigvis fikk saken en god ende. Det ble gjort et øyeblikkelig hastevedtak, guttene ble umiddelbart tatt hånd om, og far fikk sin straff. Samtidig viste det seg at storebror hadde fortalt sin lærer om familievolden for flere år siden, men uten å bli trodd.

Han var en bråkmaker og ble ikke trodd.

Saken kom aldri videre. Uten at dette fikk noen konsekvenser.

Søderberg mener det er rystende hvor langt inne det kan sitte hos skoler og lærere å melde ifra til politi og barnevern når de får sterke mistenkar om familievold. Hun etterlyser rutiner som senker terskelen for å melde i fra, også til politiet:

De fleste skoler har ikke rutiner på å tilkalle politiet ved alvorlig voldskriminalitet mot barn. Man tilkaller barnevernet.
Men barnevernet har ikke mulighet til å sikre spor i tilfelle en rettssak. Vold mot barn er ulovlig, hvorfor blir ikke politiet koblet inn med én gang?

Tør vi virkelig å la det være opp til den enkelte skole å avgjøre om man skal ta sakene opp med barnevernet eller ei? spør hun.

Spissformulert spør hun om vi våger å risikere at det ringer en velmenende sosiallærer på døren til en voldsmann som mishandler barna sine i etterkant.

 

Ingen usynlige barn, men voksne som ikke ser

Søderberg mener at det er en positiv endring i holdningen til å melde ifra om familievold:

Heldigvis er det ting som går i positiv retning nå. Midt i Christoffers tragedie, har det vokst frem en stemme fra folkedypet som ikke aksepterer at barn blir sviktet på denne måten. Politiet har også selv gått ut og etterlyst anmeldelser i voldssaker som omhandler barn. Hvis bare barnevernet nå kan få tilført flere hender slik at barn slipper å vente i tid og evighet på hjelp, er vi enda et stykke lengre.

Hun har aldri angret på at hun selv tok grep når hun fikk kjennskap til volden. Flere år senere møtte hun igjen sin "Christoffer":

Høy og flott. En ung mann nå. Og ikke i hjørnet av en asfaltert plass, men midt utpå. Trygg og sterk. Han har klart seg. Storebror også. Mot alle odds.

Og klemmen jeg fikk, har jeg gjemt lengst innerst i hjerterøttene mine.

Søderberg avslutter:

For det finnes ingen usynlige barn. Det er vi voksne som ikke ser.

 

Kilde:

Relatert