Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10601 abonnenter

Barn i voldelige hjem utvikler egne strategier mot volden. En ny bok dokumenterer hvordan barn som lever i voldelige hjem tar en aktiv rolle for å overleve, forebygge og takle volden i hverdagen.

Boken Vold i hjemmet - barns strategier beskriver ifølge Aftenposten.no 25 barn og ungdommer som forteller hvordan det er å leve med grov og livstruende vold over lengre tid.


 

Barn som er utsatt for vold finner overlevelsesstrategier

En av disse er David (16). Han lever i et voldsvelde. Han har sett moren bli slått helseløs av stefaren. Hver dag må David finne måter å beskytte moren, hvor han dermed setter sitt eget liv i fare. Hverdagen hans er preget av redsel, stress og mangel på nærvær og gode stunder.

Forsker Carolina Øverlien ved NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter om  vold og traumatisk stress) forteller til Aftenposten:

Barn som opplever vold i hjemmet er ikke bare ofre, men også handlende aktører. I en hverdag preget av vold, noen ganger også seksuelle overgrep og omsorgssvikt, utvikler barna strategier for å mestre livene sine.

Hun har skrevet boken «Vold i hjemmet - barns strategier», som ble lansert i høst.


Boken handler først og fremst om hva barna foretar seg før, under og etter voldsepisoder i sitt eget hjem.

 

- Vær så snill, ikke drep henne

Carolina Øverlien forteller til Aftenposten om barna som lever med vold hjemme:



De forebygger volden ved å lokke pappa til å rette volden mot dem selv i stedet for mot mamma, de roer og demper pappas aggresjon og de later som at de er syke, så de kan være hjemme fra skolen og passe på mamma.

Under voldsepisoden beskytter de mammas kropp med sin egen, ringer politiet eller søker hjelp hos naboen, og sørger for at yngre søsken skal slippe å se og høre. Når voldsepisoden er over, trøster de mamma og sine søsken og legger planer for hva de skal gjøre neste gang det skjer.

Barna gjør mye for å hindre volden. En strategi er at de tar med seg folk hjem, for dermed å prøve å få foreldrene til å krangle mindre. I tillegg kan barna holde seg våkne, langt ut over det som passer for alderen, for å "passe på" at det ikke forekommer vold. Alle barna forteller at de legger mye energi i å «passe på mamma». Ungdommene beskriver hvordan de merker små forandringer i hjemmet. En av ungdommene forteller at hennes måte å roe ned en voldelig stefar var å snakke negativt om moren, samt å ta på seg skylden for alt.

Under selve voldsepisoden går barna imellom. David forteller om da stefaren kastet moren «fra vegg til vegg» og han står gråtende og ser på.

Jeg turte ikke å gjøre noe... Jo, jeg turte å si: «Vær så snill, ikke drep henne....» Da slapp han taket rundt henne...

 

Varseltegn på at barnet opplever vold hjemme

Følgende tegn kan gi en antydning om at barnet opplever vold hjemme, selv om de samme tegnene også kan bety helt andre ting:

      1. Skolefravær eller skolevegring.

        Barnet vil være hjemme for å passe på mor, og kan dermed ikke være på skolen samtidig.
      2. Parentifisering

        Barnet gjør seg selv til en reserveforelder for sine yngre barn, og gjør hva det kan for å gi dem den trygge barndommen, som de selv er blitt frarøvet.
      3. Lite kontakt med egne behov.

        Barnet setter egne behov til side for å ivareta mor til ikke å gå under i fortvilelse, og for å avverge at far blir voldelig.
      4. Overdreven sensitivitet for endringer i andres sinnsstemninger

        Barna blir hypersensitive for andres humør, da dette er en av overlevelsesstrategiene i forhold til å forutse voldsepisoder.
      5. Desorganisert tilknytningsmønster

        Barnet kan utvikle et desorganisert tilknytningsmønster. Dette innebærer forstyrrede relasjonsmønstre til andre barn/voksne, og bruk av lite hensiktsmessige strategier.
      6. Traumereaksjoner

        Barnet lever i et konstant traume, hvor de som skulle være barnets trygghet (m.a.o. foreldrene), blir selve trusselen mot barnet. Barnet blir derfor gående i en konstant alarmberedskap ("fight-or-flight"-respons), som over tid kan endre hjernens fungering. Traumereaksjonene kan vise seg i form av konsentrasjonsvansker, impulsivitet, hyperaktivitet, konstant stress, atferdsforstyrrelser, angst, depresjon, og søvnproblemer.

Disse symptomene kan imidlertid også tyde på andre problemer, så det er ingen automatikk i at de har med vold å gjøre. Men dersom mange av symptomene forekommer samtidig, og vanskene pågår over tid og uten åpenbare andre årsaker, er det grunn til bekymring.

På tross av langvarig og grov vold, opplever mange at de aldri får kontakt med barnevern eller politi. De opplever at hjelpeinstansene er til for de voksne, og derfor må de hjelpe seg selv, sier Carolina Øverlien.


  

Her er noen historier

Aftenposten legger fram følgende historier som utdrag fra boken

      1. Sissel, 12 år:

        ... Men da tok han og stoppet bilen og kasta henne ut og kjørte sin vei. Hun fortalte at på motorveien hadde hun prøvd å rømme ut av bilen. Han hadde tatt henne og slått hodet hennes inn i bildøren, flere ganger. Hun hadde løpt sin vei, og han hadde dratt henne etter håret. Så hadde et gammelt par kjørt forbi, og så hadde han satt seg inn i bilen og kjørt sin vei.  Det gamle paret hadde kjørt henne hjem. Så kom hun hjem etter hvert og jeg sov. Hun hadde gått rett opp på rommet, og han hadde blitt med, selvfølgelig. Han hadde tatt et tau, et sånt tjukt tau da, og tatt rundt halsen hennes og prøvd å kvele henne, i sengen, mens han hadde slått henne flere ganger....

      2. Nazima, 11 år:

        Jeg husker en gang, jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg var litt mindre enn det jeg er nå, da kranglet de. Så var han sur og sånn sint, og så gikk han inn på kjøkkenet... Så satt mamma i stua og vi også. Og så holdt mamma en kopp, og så var han veldig sur. Så sa han til mamma, hvorfor har du ødelagt den (tekannen), men det var ikke henne, så han slengte den rett i bakken så den kom borti koppen, og så vet jeg ikke helt hvordan det skjedde, men den knuste eller brakk, og så ble hun skåret av den koppen. Så kom det blod på veggene, og så måtte han ta  henne til legen, og da sa mamma at hun ville bli skilt....

      3. Grace, 17 år:

        Det var en natt, det var rundt 2 eller 3. Jeg sov, men så hørte jeg mamma skrike. Hun sa «slipp meg, rør meg ikke.» Da bare hoppet jeg ut av sengen og løp på kjøkkenet. Da så jeg at han hadde lagt armene rundt halsen hennes, og hun skrek og skrek. Så skrek jeg til ham: «Slipp henne, slipp henne» og han bare så på meg og gjorde ingenting. Han bare fortsatte, og mens mamma skrek og jeg skrek, så vekte vi lillesøsteren min. Da kom hun, og da hun så det, så begynte hun å skrike og falt sammen og visste ikke hva hun skulle gjøre, og da stoppet han...

 

Mange vegrer seg for å melde i fra om bekymring

Aftenposten.no forteller at barneombud Anne Lindboe har skrevet forordet i boken.

De unges historier viser at de er så mye mer enn bare passive ofre for den volden de blir utsatt for. Dette er sterke, handlende barn og unge som aktivt forsøker å begrense den volden de selv og deres mødre utsettes for.

Hva kan vi lære av barnas historier?

Mye. Blant annet at vi aldri må unnlate å si ifra når vi ser et barn har det vondt. Dessverre er det fremdeles slik at tanken på å beskylde voksne omsorgspersoner for noe de ikke har gjort, er mye verre enn å risikere at et voldsutsatt barn ikke får den hjelpen det så inderlig trenger. Vi må slutte å tenke på dette som angiveri, sier Anne Lindboe.

Barnepyskolog Magne Raudalen sier dette:

Disse barna blir ikke bare terrorisert av mannen i familien, de blir også sviktet og sveket av mammaer som vender tilbake og tilbake. Mange av barnas beretninger gir bare én assosiasjon, nemlig krig. Og det er krig, men det finnes ingen fluktveier.

 

Kilde: 

Relatert