hjelptilhjelp banner

"Å sørge" er en bok om sorg, skrevet av Kristiane M. Hansson som selv mistet moren sin på grunn av psykisk lidelse for noen år tilbake. - Jeg er glad og stolt over å ha fått muligheten til å bidra inn i folkeopplysning om sorg på denne måten, forteller forfatteren til hjelptilhjelp.no

Bilde: Illustrasjonsfoto - av Lauren York på Unsplash



Kristiane M. Hansson er doktorgradsstipendiat i medisin ved Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo, og forsker på pårørendesamarbeid ved alvorlig psykisk sykdom.  Men ikke minst har hun personlig erfaring med temaet sorg. 

«Å sørge» ble den boken jeg så gjerne skulle hatt da jeg selv mistet moren min, forteller Kristiane M. Hansson.

Forfatteren har tidligere fortalt sin historie om moren døde grunnet en alvorlig spiseforstyrrelse. Men først nå er altså boken klar, og den gir leseren nye perspektiv, selvopplevde erfaringer, og fagkunnskap om sorg. 

Jeg er glad og stolt over å ha fått muligheten til å bidra inn i folkeopplysning om sorg på denne måten. Jeg håper den kan være til hjelp for alle de som må oppleve livsomveltende tap eller alvorlig sykdom selv, eller hos noen de bryr seg om.





 

Personlige tekster

"Å sørge" er en bok som belyser temaet sorg fra en rekke ulike perspektiver. Hansson forteller:

Gjennom mine egne personlige tekster og samtaler med fagfolk forsøker jeg og si noe om hva sorg er og hva den gjør med oss og relasjonene våre.

Boken tar også for seg sorg i et samfunnsperspektiv som blant annet den nye diagnosen komplisert sorg, begrepet sorgprestisje og sorg i sosiale medier.





Boken er lagt opp slik at hvert kapittel starter med en av mine egne litterære tekster, så følger selve kapitlet, forteller forfatteren til hjelptilhjelp.no.

Framhever betydningen av håp

Et sentralt budskap i boken er at enhver sorgerfaring er unik, men at vi samtidig er likere enn vi tror når vi sørger og har det vondt, sier Hansson. Hun legger til:

Et annet viktig budskap er at selv de vanskeligste livserfaringer kan bringe med seg noe godt, på sikt. Det er fantastisk hvor tilpasningsdyktig mennesket er. Hvordan vi mobiliserer håp og tilpasser oss nye livssituasjoner.

Alle som har opplevd sorg og kriser og deres sosiale nettverk kan ha nytte av boken, samt mennesker som møter sorg- og kriserammete gjennom sitt arbeid.

Siden den behandler temaet sorg i bred forstand, er det en bok for alle som er interessert i vår psykiske helse, forklarer forfatteren.

a sorge

Her kan du kjøpe boken "Å sørge"

Affilateannonse: Haugen Bok

 

Utdrag fra boken "Å sørge"

Hjelptilhjelp.no har fått tillatelse til å dele et utdrag fra boken.

 

The sound of silence 

Stillheten som fulgte etter at vi senket mamma ned i grav- lundens februarmold, skal for alltid forundre meg. Jeg mener ikke stillheten der og da. Den var der, ingen støyer i et gravfølge.
Jeg tenker på stillheten i tiden som fulgte. Det var så stille at jeg nesten må spørre meg selv:
Er det sant at hun egentlig har levd?
Det forundrer meg.
Hvordan vi mennesker har en tendens til å snakke minst om det som gjelder mest.

Sorg og skam

Samtale med psykiater og professor Finn Skårderud

Koblingen mellom sorg og skam er kanskje vanskelig å gripe, men i sorgprosesser kan faktisk skam spille en sent- ral og ødeleggende rolle. Hvorvidt man opplever et tap som skamfullt, avhenger av en rekke ulike faktorer: 1) Forhistorien: Hvem var egentlig den avdøde? Hvilket forhold hadde de etterlatte til vedkommende? 2) Omstendigheter knyttet til selve dødsfallet: Var det en ulykke eller selvpåført? Akutt eller etter lang tids sykdom? Stor katastrofe eller en enkelt hendelse? Hvor var de etterlatte da døden inntraff? I hvilken grad opplever de seg som traumatisert av det som skjedde? Føler de skyld eller ansvar for dødsfallet eller omstendighetene rundt? 3) Hvilket miljø man er en del av: Hva kan vi snakke høyt om her hos oss?

Skammen fascinerer meg. Den burde fascinere oss alle, så dominerende, mektig og kompleks som den faktisk kan være. Det er noe med skammens vesen som gjør den vanskelig å få tak på. Dette litt trauste ordet vekker assosiasjoner til en tid da skammekroken fortsatt var i bruk, og da det å bryte med fellesskapets normer knyttet til seksualitet, sykdom eller død var uhørt. I dag forholder vi oss mer åpent og frigjort til disse normene, men skammen lever i beste velgående, også i vår tid. Den har bare tatt en annen form. Psykiater Finn Skårderud peker på at skammens vesen i moderne tid har dreid seg vekk fra fellesskapet og rettet seg mer mot enkeltindividet. «Den dype skamfølelsen er smerten ved å se seg selv som en som ikke fortjener å bli elsket», skriver Skårderud (1999). Vi skammer oss altså fortsatt i dag, men skammen er i større grad individorientert.

 

Stillhet, fordømmelse og hemmelighold

Noe av det spennende med skam er at den eksisterer overalt, samtidig som den er vanskelig å få tak på. Vi snakker sjelden høyt om det vi skammer oss over, det ligger i skammens natur. Den ønsker å være skjult og finner sin næring i tausheten. Selv innen psykologien har skam som tema vært lite ansett. Det er ikke rart at den skaper mye trøbbel for oss, når selv fagfolk skammer seg over skammen eller ikke finner den interessant. Skam kan legge en kald jernklo rundt familier i generasjoner, den kan rive i stykker relasjoner og skape avmakt, tristhet og sinne hos enkeltmennesket. Skam legger føringer for oss alle i større eller mindre grad, for hva vi føler og hvordan vi handler. Dessuten kan den stenge for gode sorgprosesser.

Skamforskningen til professor Brené Brown ved Houston-universitetet i Texas kan skape gjenkjennelse i manges liv. Brown har intervjuet tusenvis av mennesker om deres forhold til skam, og hun konkluderer med at skammen vokser seg stor og mektig gjennom tre ingredienser: Stillhet, fordømmelse og hemmelighold. Tenk på en situasjon fra eget liv der du kjente på en unnvikelse eller falsk stillhet, noe usnakket som forpestet luften rundt dere og gjorde det vanskelig å puste. Kanskje oppstod det et plutselig behov for å skifte tema eller le høyt som en avledning. Skam kan ha vært en viktig bidragsyter i den situasjonen du stod i da. Den største samfunnsskammen finnes kanskje aller mest i ensomheten – et av vår tids såreste problemer.

 

Vi trenger skammen og vi vil ikke ha den

Det finnes mange definisjoner på skam, denne har jeg hentet fra psykolog Helene Flood Aakvaags bok Hei, skam (2018), der hun refererer til den britiske psykologen Paul Gilbert (2000): «Skam er en smertefull affekt, ofte assosiert med oppfatninger av at man har personlige attributter (som kroppsform, størrelse eller tekstur); personlighetskarakteristikker (som kjedelig, uintelligent eller uærlig) eller har deltatt i handlinger (som løgn eller stjeling) som andre vil finne lite attraktive, og som vil resultere i avvisning eller en form for devaluering.» Vi kan ikke, og skal ikke, forsøke å fjerne skammen, den er en naturlig del av våre liv og fungerer som en viktig reguleringsmekanisme. Det nedslåtte blikket hos fireåringen min som blir tatt i å snike seg til smågodt i matbutikken selv om han vet at det er galt, er et eksempel på denne reguleringen, som også kan assosieres med følelsen av skyld. Han vet det er galt, men fristelsen er for stor. Håpet om ikke å bli avslørt er lysegrønt i noen sekunder, men øynene våre trenger ikke å møtes mer enn et flyktig øyeblikk før jeg ser det på ham. Han skammer seg. Han vet at jeg ikke aksepterer det han har gjort. Alt ved den gode lille kroppen hans tyder på det. Det vikende blikket. Bittet i underleppa. Hånden som raskt gjemmes bak på ryggen knugende på en klissete skumbamse. Dette er skammen i sin sunne forkledning. Forhåpentligvis finner ikke hånden hans veien ned til myke krokodiller og sjokoladeskum igjen uten at det er avklart på forhånd. Skammen har hatt sin virkning. Den har vært med på å regulere vårt sosiale liv.

Men skam kan også være skadelig. Destruktiv. Kald, hard og veldig vond. Ifølge Skårderud fører denne skammen til en følelse av at vi ikke fortjener å bli elsket. Hele selvfølelsen står på spill. Denne skammen må vi snakke om, fordi den i ytterste konsekvens kan velte liv. Jeg tror det var denne skammen som veltet min mors liv, uten at jeg vet hvorfor eller hvordan. For min egen del førte skammen til at jeg ikke kunne snakke om mamma verken da hun var syk eller da hun døde. I lang tid tenkte jeg på henne hele tiden, alle mine tanker kretset rundt henne. Det var mye hemmelighold, unnvikelse og stillhet. Et stort paradoks, ikke sant? Skamfølelsen førte også til at jeg mistet muligheten til å ta imot hjelp. Jeg fremstod som den sterkeste i verden, men var i ferd med å knekke på midten. Å late som at man er Pippi Langstrømpe når man ikke engang bærer vekten av seg selv, er i lengden en umulig situasjon.

Det er vanlig å beskrive skam på denne todelte måten, med en god og en dårlig skam, der man tenker at den gode skammen er med på å regulere våre liv på en fruktbar måte, mens den dårlige skammen er skadelig for oss. Men psykolog Helene Flood Aakvaag, som har skrevet sin dotorgrad på skam, er skeptisk til denne måten å forklare skam på:

«Jeg tror vi godt kan myke opp litt i dette skillet som ofte presenteres mellom ‘den gode skammen’ og ‘den dårlige skammen’. For er det virkelig to typer?» spør hun. «Er det ikke heller forskjellige grader av skam – fra at noe er litt ubehagelig, til at man vil gjøre hva som helst for å slippe unna, akkurat som det er forskjellige grader av frykt – fra litt bekymret til panikk? Skammen er et samspill mellom en person og de som er rundt. For å forstå skammen må vi alltid se på konteksten den dukker opp i. Jeg kan være enig i at den aller vondeste, dypeste skammen ikke er bra for oss – men det at skam gjør skikkelig vondt, betyr ikke nødvendigvis at den ikke kan forstås som et forsøk på å mestre, eller at forsøket må være mislykket», sier hun.

 

Skamsorg

Skam gir en ekstra tyngende dimensjon til sorgen som de etterlatte bør få slippe. Særlig fordi den som oftest er helt uberettiget, skammens fremtreden er dessverre både urettferdig og ulogisk. Sorgskammen kommer i mange varianter. Det kan være skam over å ikke klare å bære frem et barn, skam over ikke å klare å beskytte barnet sitt for eksempel fra rus, skam over den avdødes levde liv, skam over at sorgen knekker en fullstendig, skam knyttet til selve dødsfallet, eller helt andre forhold knyttet til tapet. Se også kapitlet om sorgprestisje.

Til tross for at jeg innstendig ønsket å snakke om mamma, dele henne, få hjelp og trøst, så gjorde jeg det mot- satte. Jeg var redd for hva folk skulle tenke. Om henne. Om meg. Jeg skammet meg over at jeg ikke klarte å redde henne. At hun valgte oss vekk. Og jeg skammet meg over at hun hadde en sykdom som var så diffus og mørk, så vanskelig å få tak på. Og under hennes psykiske lidelser; så mye vi ikke forstod. Anoreksi er en uangripelig sykdom som renner ut mellom fingrene på deg. Den bærer i seg en skam som gjør det vanskelig å løfte den frem. Til sist skammet jeg meg over at jeg skammet meg. Jeg var en forræder. Hvordan kunne jeg skamme meg over en som jeg elsket så høyt, som hadde gitt meg livet og som til og med var død? Det var ikke til å holde ut. Likevel klarte jeg ikke å bryte med skammen. Jo lenger tid det gikk, desto mer kapslet den meg inn. Å lese om professor Browns forskning er som å lese om mitt eget liv. Det som ga liv til smerten i alle disse årene, var nettopp fortielsen, hemmeligholdet og stillheten.

 

Skam som følge av et traume

Ved å lese Aakvaags bok Hei, skam gikk det opp for meg at selve traumet jeg ble utsatt for, også hadde gjort meg skamfull. Det er ikke uvanlig. Forskning har vist at mennesker som overlever terror og andre traumatiske hendelser, kan streve med skam etterpå. Vi vet ikke så mye om akkurat hva ved en traumatisk hendelse som utløser skam, men blant forslagene er skam knyttet til overlevelsesskyld hos en som overlevde en katastrofe der andre døde, og skam knyttet til tanker om at man burde handlet annerledes der og da. «Traumatiske hendelser kan true vårt sosiale selv», skriver Aakvaag, fordi vi eksponeres, ydmykes (ved vold eller overgrep) og kan føle oss ute av stand til å ta vare på oss selv. I en traumatisk situasjon kan vi oppleve oss underkastet andre, og at vi mister egne grenser og egen vilje. Det kan resultere i at vi føler oss skadet og mindre verdt, kanskje også som dårlige mennesker. I kapitlet Når en av våre nærmeste dør skriver jeg mer om følelsen av å være helt ute av stand til å ta vare på seg selv. Å være i fritt fall.

Aakvaag skriver også om hvordan et traume kan fremme et negativt syn på en selv, og hun bruker en kvinne som blir voldtatt av en kollega som eksempel. Hun går og bærer på den grusomme hemmeligheten alene, fordi hun er livredd for at voldtekten skal definere hele henne. Hun som alltid har vært så sterk og selvstendig! Selv kan jeg tidvis kjenne frykten for det samme når jeg skriver og snakker om disse temaene: Hvis jeg deler det jeg har opplevd – vil de som hører det, bare se «en det er synd på»? Det krasjer så monumentalt med hvordan jeg ser på meg selv og mitt eget liv.

 

Mer åpenhet om skam i dag

Skam som tema har heldigvis blitt mer synlig de siste årene, plutselig er det som om vi har oppdaget den. En av dem som lenge har vært opptatt av dette og som villig har snak- ket skammen frem i lyset, er psykiater Finn Skårderud. Han skal hjelpe meg med å forstå mer av skammens vesen.

Skårderuds kontor er stort og lyst, med vinduer som ven- der ut mot en grønn bakhage. Jeg synker ned i en sofa i den ene enden av rommet mens han setter mobilen, eller «shamephonen» som han også kaller den (vi kommer tilbake til den etter hvert), på lydløs. Synet av to svaler som suser forbi vinduet, får meg til å tenke på en artikkel jeg har lest. Skam er en følelse kun forbeholdt mennesker, stod det. Dyr kan ikke føle skam.

 

«Skam er sjelens Quisling»

«Det er få følelser som er beskrevet sterkere i skjønn- og faglitteraturen enn skam», sier Skårderud og viser til ges- taltpsykologiens far Fritz Perls og filosofen Jean-Paul Sartre. Perls ga skammen en norsk adresse ved å skrive at «skam er sjelens Quisling». Sartre på sin side kalte skam for «sjelens hjerneblødning». «Det er en indre blødning som ødelegger deg. Den gjør taus. Eller den gjør deg kompenserende og selvdestruerende skoleflink», sier Skårderud og legger til: «Det interessante med ditt prosjekt er at du kobler skam og sorg med hverandre. Det er nesten litt ... overraskende! Skam og sorg – er ikke sorg bare sorg da ...? Mange tenker ikke på skam i denne sammenhengen, og hvis de gjør det, så tenker de kanskje på skyld. At de skulle vært der mer når personen levde for eksempel. Jo, det er ålreit å få med skammen når vi snakker om sorg. Jeg tror det vekker en slags gjenklang.»

Min erfaring har vært at skammen, på en måte som jeg ikke helt kan forklare, har stått i veien for sorgprosessen, blitt et hinder for å bearbeide. Men det tok mange år før jeg forstod at jeg muligens skammet meg, og jeg klarer fortsatt ikke helt å gripe om det. Hva er det egentlig som skjer når vi skammer oss?

«La oss snakke litt allment om skam først», sier Skårderud. «Skam som fenomen har fra tidligere av vært et ste- moderlig behandlet tema, fagfeltet var ikke særlig opptatt av skammen rett og slett. Det er nærliggende å si at skammens gjennombrudd først kom så sent som på 1970- eller -80-tallet. Nå ser og hører vi mer om spiseforstyrrelser, vi ser mer av rus og bulimi, etter hvert blir det mer åpenhet om selvskading og så kommer den store gjenoppdagelsen av seksuelle overgrep, som på en måte var gjemt vekk. Med dette kom også skammen. Samtidig er skam en følelse vi ikke snakker så mye om, altså ... vi snakker ikke så mye om det vi ikke snakker om! Og pasientene tar det ikke opp i terapirommet. Men, siden skam er en taushetsbelagt tematikk, ja da er det vel vår oppgave som terapeuter å bringe det inn i rommet», sier den erfarne psykiateren.

Jeg spør om han alltid spør pasientene sine om skam, og svaret er et kontant ja. «Regelen, med noen få unntak, er at når jeg begynner å bli kjent med en person, så tar jeg det opp i femte, kanskje sjette terapitime og spør hvilket forhold de har til skam. ‘Joooo, nei ...’, er svaret ofte da. Timen etter så snakker de om det. Jeg tenker at min oppgave er å forløse denne samtalen, og når jeg har gjort det, så kommer den. Skammen er dialogens store sabotør, så det å sitte og vente på skammen, ja da kan du bli sittende der i to–tre år. Mange sier: Jeg gikk i terapi i fem år, jeg, sa ikke et ord om hvordan jeg hadde det. Jeg tenkte at da ville ikke psykologen like meg.»

Skårderud gikk selv i psykoterapi da han utdannet seg, hos det han beskriver som en veldig flott og varm psykoterapeut. Men hun vet ikke så mye om livet hans, denne psykoterapeuten. For hvis han fortalte henne om både det ene og det andre, ville hun sikkert ikke like ham, tenkte han.

 

Skam er en selvreflekterende følelse

Hvis vi definerer at mennesker har et visst antall grunnfølelser, som stolthet, sinne, lyst og skam, så kan vi si at skam, i likhet med stolthet, tilhører de følelser der man forholder seg til seg selv, forklarer Skårderud: «I motsetning til for eksempel følelsen sinne, hvor jeg er sint på deg, eller følelsen tristhet hvor jeg er trist for noe, så er skam en mer selvreflekterende følelse. Jeg tenker over hvordan jeg er. Skammen tilhører de følelser, selv om det er vi som lider av den, eller i verste fall ikke har den i det hele tatt, der den andre alltid er med oss. Skammen er alltid sosial. Nå snakker jeg om den negative skammen, fantasien om at de andre har sett dine dårlige egenskaper. Dette forklarer hvorfor skammens adferd er å gjemme seg og senke blikket ned. Skam er å ikke like å møte mennesker ansikt til ansikt. Skam er å trekke skyggeluen ned, drømme om at det er et hull i gulvet som man kan forsvinne ned i. Skam er å ikke møte opp til terapitimen.»

Skam handler i stor grad om at man vil skjule seg for den andres blikk. Men hvorfor er noen mer skamfulle enn andre? Hva har skjedd med disse menneskene på veien? Skårderud forklarer at skamfølelsen trolig er medfødt hos oss mennesker, men at vi likevel kan tenke oss to hovedveier inn i skammen: Den første er å «bli skammet på». Den klassiske mobbehistorien er et slikt eksempel, en annen vond vri er overgrepet. Noen påfører deg skam ved å gjøre deg liten, til en som ikke er verdig eller verdt å elske. Den andre behandler deg som skitt, og signaliserer dermed at du ikke har verdi, og du påføres skam gjennom handlingene som blir gjort mot deg.

«Det er ikke nødvendigvis slik at mennesker som skammer seg har fått for mye av det negative. En annen vei inn i skammen er at man har fått for lite av det positive, at man har opplevd mangel på tillit, trygghet og kjærlighet. Dårlig selvfølelse henger sammen med skamfølelse, og kan komme av at man ikke har fått nok av det gode, at man er sveket. Hvis et spedbarn ikke blir møtt med respons, hvis du som omsorgsperson skrur av ansiktet ditt og blir et Still face (...) tar det ikke mer enn et par minutter før spedbarnet vender blikket vekk. Barnet vil etter hvert bli så frustrert av at det ikke får respons, at det ønsker seg ut av den vanskelige sosiale situasjonen. Det vil gjemme seg, og forklare seg selv med at det er en person som ikke er verdt denne kjærligheten. Da er det fristende å tenke – er det den første skamreaksjon vi ser her? Det er altså to veier inn til skammen: Den negative bekreftelsen og den manglende bekreftelsen», sier Skårderud.

 

Den hvite sorgen

Den hvite sorgen er et begrep som først ble brukt av den franske psykoanalytikeren André Green. Skårderud mener det er en tilstand veldig mange kan kjenne seg igjen i. «Den hvite sorgen handler ikke om at man sørger over noe man har mistet. Nei, det er en beskrivelse av en tilstand der man sørger på en veldig uklar måte over noe man ikke har fått og som man ikke vet hva er. Jeg har møtt mange som skammer seg over at de har det dårlig fordi det på yttersiden har sett så bra ut, men så har det likevel vært fravær av bekref- telse.»

Skårderud trekker frem det klassiske eksemplet med den deprimerte moren: «Det er sannsynlig at en mor med en alvorlig spiseforstyrrelse eller annen sykdom har problemer med å gi en type oppmerksomhet man gjerne skulle ønske fordi man er fanget i sin egen kropp og tanker. Ytre sett er man der, barnet får sine matpakker, klær og alt det praktiske dekket, men det kan være noe med kontakten som mangler.»

Jeg har aldri hatt noe problem med å kommunisere med verden. Å holde taler og foredrag synes jeg stort sett bare er gøy, jeg skriver på en doktorgrad og har alltid likt å snakke med mennesker. Men her, med mamma, kom jeg fullstendig til kort. I dette er jeg en analfabet. Vandrende rundt med en gnagende følelse av at jeg mangler noe.

Skårderud poengterer at den hvite sorgen er kompleks, men begrepet er nyttig fordi det er veldig mange som kan kjenne igjen følelsen, uten at de klarer å hekte den på noe: «Jeg har hatt mange i terapi som nesten savner å bli syk, som sier flatt ut at de skulle ønske de var innlagt på Radiumhospitalet, de skulle ønske de var et overgrepsoffer – for da hadde de visst hvor smerten kom fra, da kunne de plassert det som er vondt et sted. Men nå vet de ikke hva det er, de kjenner at de har det dårlig og skammer seg over det, for det er så mange andre som har det verre enn dem. Tenk bare på Syria

Jeg spør om det er nå vi skal koble på det utslitte begre- pet «flink pike»? Det skal vi. Flinke piker og flinke gutter, forklarer Skårderud, vil ofte være de som kompenserer for manglende bekreftelse ved å gjøre seg synlige. De skaffer seg bekreftelse ved sensitivt å plukke opp hva andre trenger. Ofte virker det, de får god respons. Men det er en slitsom strategi i lengden. De altfor flinke blir 28 år og utslitte og deprimerte. Eller 15 år og anorektiske.

 

Psykiatriens bunnplassering

Det er velkjent at noen sykdommer anses som finere enn andre i samfunnet vårt i dag. De fleste psykiatriske diagnoser scorer lavt på rangstigen, mens kreft er sykdommenes keiser. Komplekse, diffuse sykdommer som er vanskelige å behandle, som anoreksi, depresjon og ruslidelser, er ikke særlig populært. Velg noe annet, hvis du kan. Anoreksi er psykiatriens mest dødelige lidelse, men det hører vi sjelden om. Det er vanskelig å snakke om at spiseforstyrrelser kan ha slike utfall. Jeg vil ikke skremme dem som hver dag klamrer seg til håpet om at deres kjære skal bli frisk. Samtidig kan vi ikke la være å vise frem spiseforstyrrelsens sanne ansikt:

Den ødelegger familier. Den ødelegger liv. Noen ganger tar den liv.

Når jeg hører om unge mennesker som i nettets mørke avkroker leser seg opp på hvordan de kan kaste opp, spise mindre, få ribbeina til å sprike, kommer trangen til å skrike ut et rungende: «Hallo! Har du gått helt fra vettet? Du kan dø av det! Du leker med en farlig ild her. Det hjelper lite å nå målet om en syltynn kropp hvis du ligger steindød i en grav, eller hva?»

Jeg kan ikke si det på den måten, men jeg kan skrive om mamma og håpe at det skinner gjennom til flest mulig at dette er ikke et liv noen egentlig ønsker seg. Disse lidelsene springer ut av mange og ofte mye mer dyptgripende årsaker enn et ønske om å bli tynn. Jeg er overbevist om at min mors spiseforstyrrelse var et uttrykk for noe annet som var vanskelig for henne, noe jeg trolig aldri vil få vite hva var.

Skårderud kjenner til hierarkiet og nevner at psykiatri og fibromyalgi befinner seg helt nederst: «Du ser det når psykiatrien debatteres i media; psykiatri er følelser på avveie, hele diskursen rundt psykiatri blir lett på avveie og så blir selve debattene også på avveie. Anoreksi er en sjelden, men dødelig tilstand. Jeg sier det ofte fordi det nevnes sjelden. Og sykdommen gjør mye rart med dem rundt. En del fagfolk i helsevesenet vil ikke ta i den. Mange gir opp, det er bare flaks at enkelte av mine pasienter fortsatt lever i dag.

Vi snakker om en tilstand som man tidligere ikke forsto. Og fortsatt ikke forstår fullt ut. Mange skammer seg over syk- dommen fordi de ikke klarer en så elementær ting som det å spise. Det er syv millioner mennesker på jorden og vi spiser jo alle stort sett hver dag. Når man da ikke får det til ...»

 

Komplekse følelser er vanskelige

Følelser blir ofte vanskelige når de er komplekse. Personer med spiseforstyrrelser forvirrer omgivelsene sine, og det er mange blandede følelser som skaper skam hos dem som bærer dem: «Se for eksempel på søsken til en del spisefor- styrrede; de er redde for at ‘dette går til helvete’, så er de jævlig forbanna for at ‘hun ødelegger familien vår’ og så er de enda mer forbanna fordi ‘hun tar all oppmerksomheten så det er ikke noe igjen til meg’. Mixed feelings!

Det kan være skamfullt å kjenne på disse motstridende følelsene. Det er følelser man synes man ikke burde ha, og som man er redd vil forsterke et problem som allerede er stort nok fra før.»

Ender det med et dødsfall, kan de etterlatte fort bli sittende igjen i et inferno av følelser.

Skårderud kobler på skammen igjen og utdyper: «Når ting er på det verste, kan det hende man har tenkt; skulle ønske du var død. Plutselig en dag er det sant. For eksempel er foreldre til rusmisbrukere stinne av komplekse følelser. Frykten for at barnet skal dø, gjør at de gir dem penger for at de ikke skal dø, penger de samtidig vet vil gå til heroin.

Kanskje var det lettere for alle om du ble borte? Motstridende følelser kan trigge skam fordi vi kjenner på følelser vi ikke burde ha. Konsekvensen av at vi ikke aksepterer disse helt naturlige følelsene, er at vi kan få det veldig vanskelig. Vi kan begynne å skamme oss. Det er også vanlig å føle seg sveket når man mister noen. Det er en naturlig reaksjon i en sorgprosess, særlig hvis det har vært et selvmord, å bli rasende på den som har forsvunnet.

I neste omgang blir man skamfull over å ha kjent på sinne overfor en som var syk og svak, en det var synd på. Man kjenner skam over sine egne reaksjoner. Det kan legges lag på lag av følelser rundt dette. Jeg har sett folk skille seg fordi de mener partneren sørger på feil måte.

Jeg sier derfor alltid til klienter som sørger, at enhver måte å sørge på er naturlig og riktig», sier Skårderud.

 

Vil du lese mer?

Her kan du kjøpe boken "Å sørge"

Les mer om sorg og traumer

Abonner på vårt nyhetsbrev

Les spennende nyheter om angst, depresjon, ADHD, autisme, og mye mer.

 
Akkurat nå: 13396 abonnenter