Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10496 abonnenter

I denne teksten skriver Molly om overgrep, det totale tillitsbrudd, og det vanskelige som skjedde i etterkant - eller rettere sagt det som ikke skjedde i etterkant. - Jeg brukte ikke så lang tid på å komme over det som hadde skjedd. I mange år jobbet jeg med å komme over alt som ikke skjedde, skriver Molly. Les hele innlegget her.

Noen ganger leser jeg gjennom mine egne tekster.


Det slår meg stadig hvor lett det er for meg å klage eller mene hva som er feil.

Hvordan man ikke skal reagere eller tenke, der jeg kanskje burde kommet med mine refleksjoner rundt hva som kunne løst en situasjon eller gjort det bedre.

Derfor er ikke dette en historie om overgrep. Dette er ikke en betroelse.

Dette er en historie om alt som ikke skjedde, men som jeg mener burde skjedd.

Rent teknisk var det en bagatell. Jeg var altfor ung og det var totalt upassende, begått av en voksen jeg burde kunne ha full tillit til. Det var bare ikke greit. Det var et overgrep og det totale tillitsbrudd.


Etter måneder med tårer og skam gjorde jeg endelig det jeg visste var rett; fortalte det til voksne jeg kunne stole på. Han var visst en ekkel type, det som hadde skjedd var ikke overraskende.

Så snakket vi ikke mer om det.

Selv la jeg ut på en lang livsreise denne dagen, en reise basert på at det var best å finne ut av ting sjøl. En reise som ikke baserte seg på hva som egentlig skjedde den dagen, men alle konsekvensene ingen hadde tenkt på.



Jeg brukte ikke så lang tid på å komme over det som hadde skjedd.

I mange år jobbet jeg med å komme over alt som ikke skjedde.

Dette er ikke en fagtekst. Dette er ikke basert på forskning. Det er bare mine egne tanker omkring akkurat det jeg opplevde. Andre har kanskje opplevd noe annet og har andre erfaringer. Det er rett og slett ditt eget valg hva du velger å gjøre eller tenke videre etter å ha lest dette, eller tenke og gjøre i en liknende situasjon.

Her kommer åtte helt konkrete råd til hva jeg mener en pårørende bør foreta seg, i en situasjon der en ung jente er utsatt for overgrep eller ubehagelig seksuell opplevelse fra en voksen.

  1. Vær interessert og lytt. Spør om hva som egentlig skjedde. Så spør du enda en gang og enda en gang. «Han klådde på meg» holder ikke. Husk at barn/unge er ikke vant til å snakke om slike ting. De har kanskje ikke hatt sex. De har ingen referanser. De tenker kanskje at ordene ikke var så ille. Selv om det er ordene som holder dem våkne om natta.
  2. Vurder om hendelsen burde anmeldes, rådfør deg eventuelt med en fagperson og vurder uavhengig av jentas mening. Det er faktisk sånn at en straffbar handling er en straffbar handling. Og det er voksnes ansvar og vurdere hva som er hva.
  3. Selv et barn eller en ungdom har et privatliv og rett til å ikke bli krenke eller utlevert. Er overgrepet et samtaleemne i familiemiddager? På venninnekvelden? På jobben? Nei. Ikke kanskje, bare nei.
  4. Det er hennes historie. Hvis det må deles eller fortelles videre, så kan man faktisk snakke sammen om det først og bli enige om hva som føles greit eller ikke.
  5. Hvordan er relasjonen til overgriperen? Er det familie, omgangskrets? Er det fare for at jenta kan treffe på overgriperen igjen? Møtes på butikken, på trening, i sosiale lag. Tenk over hvilken belastning det er for et barn/ung å skulle leve i frykt, hver eneste dag.
  6. Kanskje hendelsen får andre sosiale konsekvenser for jenta? Hva sier hun til venninner, kan hendelsen splitte vennegjengen eller gjøre at hun mister en venninne? I så fall er behovet for støtte antakelig svært nærliggende.
  7. Nei, det går ikke bare over sånn helt av seg selv. Det er faktisk lov å spørre hvordan det går, også mange år etterpå. Det går an å ta en evaluering sammen og snakke om hva som gikk bra eller hva som var vanskelig.
  8. Det går an å si; vet du, jeg skulle ønske vi gjorde det annerledes. Jeg oppfattet ikke situasjonen slik jeg burde. Unnskyld, jeg sviktet deg som voksenperson. Jeg prøvde å gjøre så godt jeg kunne, men det var ikke godt nok og det er ikke din skyld, jeg ser nå at du bare prøvde å være sterk. Jeg er glad i deg.

Det verste du kan gjøre, er å ikke gjøre noe.

Har du et tips du vil dele?

Klem fra Molly 

- Fra bloggen Trua på livet

Relatert