facebook 

Hjelptilhjelp.no

Nyheter om sorg og traumer

Siste nyheter om sorg og traumer - Siste nyheter om psykisk helse


Toleransevinduet er en modell som ofte brukes for å forstå ettervirkninger av traumer. Med et smalt toleransevindu svinger man kjapt i mellom over- og underaktivering; mellom utagering, uro og aggresjon på den ene siden - og nedstemthet, nummenhet og dissosiasjon på den andre siden. 

Bilde: Lane Jackman på Unsplash 



Dette kommer fram i en fin artikkel om temaet.

 

Toleransevinduet enkelt forklart  

Når man er innenfor sitt toleransevindu innebærer dette at man fungerer normalt emosjonelt. I denne tilstanden kan man ta til seg og respondere på informasjon på en adekvat måte. 

Når man derimot er over sitt toleransevindu opplever man overaktivering. Dette kan ta form av at kroppens kamp-flukt-respons fyrer løs, og man kan opptre med uro, aggresjon, utagering. 

Når man er under sitt toleransevindu opplever man underaktivering. I denne tilstanden er det kroppens frys-respons som tar overhånd. Dette kan ta form av av underkastelse, nummenhet, følelse av å være død, eller dissosiasjon.  



 

2017 10 11 b

Figur: Tidsskrift for norsk psykologforening



 

Et sentralt begrep i forbindelse med traumer

Mennesker som har opplevd traumatisering har gjerne et smalt toleransevindu, slik at det skal lite til før de forsvinner ut av sonen for hvor de fungerer godt følelsesmessig. Mange kan svinge fort mellom over- og underaktivering, noe som gir grunnlag for komplekse og ofte tilsynelatende uforståelige atferdsmønstre.

Nils Eide-Midtsand skriver i Tidsskrift for norsk psykologforening:

Når barnet (...) over tid blir utsatt for alvorlige stressbelastninger, samtidig som at støtten til å regulere de intense affektene uteblir – slik tilfellet kan være ved vold, overgrep og omsorgssvikt i nære relasjoner – kan konsekvensene bli en overfølsomhet i de (delene av hjernen) igangsetter stress, samt en underutvikling i områdene som skal regulere eller modulere slike responser. 

Med andre ord kan traumeerfaringene "sette seg" i systemet, og bidra til et smalere toleransevindu.

 

Røtter i tilknytningspsykologi

Det er skrevet mye om toleransevinduet. Nils Eide-Midtsand skriver:

Toleransevindu-modellen kommer i utgangspunktet ikke fra traumefeltet. Den har sine røtter i tilknytningspsykologien, som en beskrivelse av naturlige aktiverings- og affektsvingninger hos barn, og som en billedliggjøring av hva som er omsorgspersonens sentrale oppgaver.  

Spedbarn har et smalere toleransevindu enn voksne, og kan lett overveldes. Han skriver videre:

Omsorgsoppgaven blir da å regulere barnets tilstander og affekter – i litteraturen gjerne referert til som andreregulering eller reguleringsstøtte.

 

Reguleringsstøtte

Flere psykologer setter fokus på at gjentatte erfaringer med god reguleringsstøtte gjør at barnet gradvis utvikler sitt eget repertoar for å regulere seg – sin egen selvreguleringskapasitet.

Men når denne reguleringsstøtten svikter, slik det kan være ved gjentatte og vedvarende traumatiske belastninger i mellommenneskelige relasjoner gjennom barndom og oppvekst, så kan dette bidra til reguleringsvansker hos barnet. 

Nils Eide-Midtsand skriver videre: 

Mange utviklingstraumatiserte barn utvikler atferdsproblemer, og ofte er det disse som bringer dem i kontakt med hjelpeapparatet. Forståelig nok er det også den problematiske atferden barnas omsorgspersoner og lærere først og fremst ønsker hjelp til å få bukt med. 

 

Hva kan være til hjelp i bedre regulering

Det store spørsmålet for mange blir hva man kan gjøre for å bedre egen reguleringsevne, om man har et smalt toleransevindu, eller hvordan man kan hjelpe barn og unge med slike vansker. 

I sin artikkel skriver Eide-Midtsand at et sentralt perspektiv handler om å "snu pilen bort fra barnets atferd og tilbake mot oss selv."

Tilstanden vi har inne i oss selv, blir helt avgjørende for hvor godt vi klarer å regulere barnets tilstand. 

Med andre ord er selvregulering nødvendig for foreldre og omsorgspersoner for å støtte også barnet i sin utvikling til bedre reguleringsevner.

Skulle man som voksen selv ha et smalt toleransevindu, kan psykologisk behandling være en støtte i å utforske hva som trigger de vanskelige følelsesmessige tilstandene og atferdene.

Mye handler også om å få en bedre forståelse av seg selv og sine symptomer, og å finne mer konstruktive måter å regulere seg inn i toleransevinduet, når man har glidd ut i enten over- eller underaktiverte tilstander.Her kan gode relasjoner til andre mennesker over tid være nettopp en slik korrigerende erfaring, enten dette skjer innenfor rammene av en terapi eller i helt andre settinger.  

 

Et relevant begrep også i fravær av kjente traumer

Begrepet toleransevinduet kom med andre ord opprinnelig fra tilknytningspsykologien, mens det idag ofte brukes i konteksten av å forstå ettervirkninger av traumer.

Men hva da om man har et smalt toleransevindu, men ikke egentlig kjenner til at det har vært særlige traumer i livet, eller uten at det har vært en nevneverdig svikt i foreldrene eller omsorgspersonenes reguleringsstøtte?

Da kan det være greit å huske på at toleransevinduet først og fremst er en modell, en måte å beskrive emosjonelle tilstander på, og at alle har et toleransevindu. Alle mennesker vil oppleve å skli utenfor sitt toleransevindu til tider, og her kan stress, lite søvn, og andre forhold spille inn. 

Det er viktig å anerkjenne at toleransevinduet også kan være en nyttig modell for mennesker som strever med sin emosjonelle regulering - uavhengig av diagnose eller forhistorie.

For mange kan det være en god hjelp å lære seg selv bedre å kjenne, slik at man blir bedre i stand til å regulere seg opp når nedstemtheten tar overhånd. Derfor er også atferdsaktivering en helt sentral teknikk på veien ut av depresjon. Og man kan lære seg å regulere seg ned når man er overstimulert eller overaktiv. Det kan f.eks handle om å ta seg en pause i tide, eller å få ut energi på mer konstruktive måter enn gjennom utagering.

 

Vil du vite mer?

Her er noen nyttige video hvor toleransevinduet blir forklart

 

 

Kilder

Skrevet av

ove heradstveitOve Heradstveit

Psykolog, spesialist i klinisk samfunnspsykologi
Facebook - Twitter
- Hjelptilhjelp.no