hjelptilhjelp overst 4

Finn psykisk hjelp og kurs

FINN HJELP / KURS AVANSERT SØK
 
 

Registrer nytt hjelpetilbud / kurs (gratis)

 

 

 

 



Det grusomme terrorangrepet i Paris 13.november har rystet oss alle. Også barna får med seg mye av det som skjer. Senter for krisepsykologi skrev en artikkel om hvordan vi kan snakke med barn om slike hendelser etter terroranslaget i Paris tidligere i år. Den er dessverre nok en gang aktuell.

Dette skriver Psykologforeningen i en statusoppdatering på sin FacebooksideHer er en kort oppsummering av rådene fra Senter for krisepsykologi i forhold til det som var situasjonen forrige gang Paris ble rammet av terror, og som fremdeles har relevans.

! Oppdatering 16. okt: Senter for krisepsykologi har skrevet en ny veiledning for hvordan snakke med barn - nå knyttet til terrorangrepet 13. november. Du finner denne veiledningen her.

 

Stor spennvidde i barns reaksjoner

Barn reagerer forskjellig på svært dramatiske hendelser slik som terrorangrepet i Paris. Noen barn har ingen reaksjoner mens andre barn får sterke reaksjoner. Noe av det som kjennetegner de som får krisereaksjoner er følgende:

  1. Frykt, redsel og bekymring som viser seg ved: mer behov for å være nær sine kjære, vil ha lyset på og døren åpen når de legger seg, har økt
  2. Behov for fysisk kontakt, reagerer på atskillelse
  3. Søvnforstyrrelser – problemer med å få sove, mareritt
  4. Aktive tanker om hendelsen
  5. Stiller spørsmål eller formulerer tanker om det som har skjedd
  6. Følger med på nyhetene
  7. Avspeiler at de er opptatt av det som skjer ved at de tar elementer av situasjonen inn i sin lek
  8. I noen tilfelle blir de mer barnslige og kan begynne å tisse på seg, snakke mer ”babyspråk”, m.m.
  9. Tristhet, mer irritabilitet

Å samtale med barn om det som har skjedd

Det vil kunne være behov for at man snakker med barna om det som har skjedd, slik at man unngår at det oppstår misforståelser, rykter og fri fantasi. Senter for Krisepsykologi framhever om dette:

Samtalen med barn må være tilpasset deres alder og forstand... Uten fakta og kunnskap blir forståelsen liten. Overlatt til seg selv eller samtaler med jevnaldrende kan misforståelser, rykter, frykt og fantasier ofte råde grunnen alene.

Senter for Krisepsykologi anbefaler å innta et terapeutisk perspektiv i samtalene med barn:

Det vil si at det vi forklarer skal dempe unødig uro og angst for at det skal skje der barna er. Som regel er det ikke nok å si at vi voksne ikke er redde, selv om det er viktig å understreke. En del av det terapeutiske er å ta i mot at barnet trenger mer nærhet, får noe mer oppmerksomhet ved leggetid og så videre. 

Følgende elementer er blant det som anbefales å ta med i samtalene.

  1. Å forklare at slike terrorhandlinger skjer svært sjelden.
  2. Å gi korte oppsummeringer av fakta i det som har skjedd
  3. Å ha en åpen samtale med barna hvor deres perspektiver og tanker blir tatt på alvor.

Det er ellers viktig å skjerme barn fra sterke inntrykk fra tv og internett om hendelsen.

 

Du er ekspert på ditt eget barn

Det er viktig å bruke skjønn og å huske på at du som forelder eller et barns lærer er ekspert på de barna du skal snakke med, og du må derfor velge ut hva som er aktuelt å snakke om og å ikke snakke om med barna.

I forhold til barna som ikke har reaksjoner, understreker Senter for Krisepsykologi:

Er barnet akkurat som før så er det viktig at vi ikke snakker slik at de daglig må forholde seg til spørsmål om terror.

For barn som har sterke reaksjoner må vi tenke noe annerledes, ikke minst i forhold til de barna som vegrer seg for å vise sin frykt overfor de voksne. Senter for Krisepsykologi skriver om disse:

Vi skal ha "antennene" relativt høyt oppe fordi det er mange barn som velger å virke helt ubekymret fordi de ikke vil plage foreldrene. Det mangler ikke på rapporter om redde barn som ikke snakker med mamma og pappa. På vårt spørsmål om hvorfor de ikke gjør det, har de et standardsvar som vi tror er sant: "Fordi de ikke vet hva de skal si."

 

Noen barn vil ha behov for faglig oppfølging

Det understrekes også at man skal være særlig oppmerksom på barn som kan ha behov for faglig oppfølging i etterkant av en slik hendelse. Man skal ta barn på alvor som viser sterke reaksjoner i forhold til denne hendelsen.

Her nevnes spesielt barn som har tidligere traumatiske hendelser bak seg, og da ikke minst barn som har erfaring fra krig i sitt hjemland før de kom til Norge.

 

Kilde:

Les også