Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10601 abonnenter

Traumer påvirker barnehjernen negativt gjennom å gjøre hjernens alarmsystem overaktivt, mens graden av omsorg et barn får til å håndtere fryktreaksjonene påvirker hjernens reguleringssystem. I denne videoen (se lenger nede) forklarer psykolog Dag Nordanger hvorfor de daglige omsorgserfaringene som bygger barnas reguleringssystem, alltid må være fundamentet i hjelpen til barn som har opplevd traumer.

Hjernen er bruksavhengig

Psykolog Dag Nordanger forklarer: 


- Idag vet vi at hjernen det er bruksavhengig. Det vil si at de delene av hjernen som blir stimulert vil utvikle seg, mens de delene av hjernen som ikke blir stimulert vil ikke utvikle seg, i hvert fall ikke i samme grad. Det jeg har tenkt å si noe om nå er hvordan stimulering i form av traumatiske belastninger generelt og utviklingstraumer spesielt, er med på å forme et barns hjerne. 

Han forklarer enkelt hvordan bestemte hjernestrukturer er særlig sensitive for å bli påvirket av stress og traumer: 

- Amygdala er hjernens alarmsentral. Den er veldig god på å fange opp potensielle trusler i våre omgivelser, og når den gjør det sender den signal videre blant annet til binyrene som skiller ut stresshormon og som gjør at vi blir i stand til å motsette oss denne trusselen. 

- Hippocampus er litt forenklet sagt hjernens erfaringsarkiv. Her blir våre erfaringer lagret slik at vi blir i stand til å vurdere nye situasjoner på grunnlag av ting som vi har opplevd før. 

- Prefrontal cortex er den mest moderne delen av hjernen. Den hjelper oss blant annet til å forstå våre egne reaksjoner og andre sine reaksjoner på grunnlag av den sosiale konteksten som vi er en del av. 


 

  1. Hvordan traumer former barnehjernen

    Video: Dag Nordanger / RVTS Vest



 

Et alarmsystem og et reguleringssystem

Det oppstår en aldri så liten overraskelse i videoen over, og poenget er å illustrere enkelt hvordan de ulike delene av hjernen virker sammen. Dag Nordanger forklarer at i møte med potensielle trusler, går det bare noen hundre millisekunder før amygdala fanger opp den mulige trusselen og sender signaler videre, som setter kroppen i fight-flight- eller alarmmodus. 

I neste bølge, etter at amygdala har satt i gang kroppens alarmsystem, blir signalene sendt videre til de andre delene av hjernen for en vurdering. Spørsmålet som hjernen forsøker å ta stilling til er hvor vidt den mulige trusselen var en reell fare, eller hvor vidt det var snakk om en falsk alarm. 

Prefrontal cortex (tenkehjernen) har en viktig rolle i denne vurderingen, og dersom tenkehjernen kommer fram til at det var en falsk alarm, gis det beskjed tilbake til alarmområdet om å regulere ned alarmen.

- På den måten kan man si at hjernen har et alarmsystem og et reguleringssytem, forklarer psykolog Dag Nordanger.

 

Omsorg bygger reguleringssystemet

Han forklarer at når vi utsettes for reelle livstruende situasjoner, så bidrar dette til å styrke / sensitivisere hjernens alarmsystem.  

- Da skal det mindre til etterpå før alarmen går, og de fleste blir gående en periode med angst i kroppen for at noe lignende skal skje igjen. 

Små barn har ikke bare et uutviklet reguleringssystem, men også et veldig sensitivt alarmsystem. Alarmen kan bli aktivert av forskjellige stimuli som er for intense, bevegelser som er for brå, eller forskjellige typer kroppslig ubehag som er ukjent og dermed skummelt for barna.

- Det fine er at når omsorgspersonen griper inn, finner ut hva dette handler om, og klarer å regulere ned stressnivået, så knytter man forbindelser mellom disse regulerende strukturene og alarmsystemet, og man bygger og utviklet barnets reguleringssystem, ifølge psykologen.

- Så man kan si at gode omsorgserfaringer virker inn på det samme nevrale systemet som traumatiske belastninger gjør, bare med helt motsatt fortegn. 

 

Utviklingstraumer er dobbelt negativt

Dag Nordanger understreker alvoret for barna som opplever såkalte utviklingstraumer. Det er dobbelt negativt når barn både blir utsatt for traumatiske belastninger og i tillegg ikke får hjelp til å regulere sine alarmreaksjoner, og han viser da spesielt til barn som opplever og vold og overgrep i sine nære relasjoner.

- Barn som har stått i en slik situasjon over tid, vil ofte ha et hypersensitivt alarmsystem på grunn av den konstante trusselen som de har levd under, og samtidig et underutviklet reguleringssystem fordi de har blitt overlatt til seg selv med å håndtere sine fryktreaksjoner. 

- Konsekvensen blir at de veldig lett havner i en alarmtilstand med intens affekt, og samtidig blir de lett sittende fast i denne affekten fordi de mangler de nevrale forutsetningene for å regulere seg tilbake. 

Han avslutter med å poengtere at de traumatiserte barna sine vansker derfor først og fremst bør forstås som reguleringsvansker, og at dette viser hvorfor de daglige omsorgserfaringene som bygger barnas reguleringssystem alltid må være fundamentet i hjelpen til disse barna.

 

Kilde:

Relatert