Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10646 abonnenter

De senere årene har kunnskap fra traumepsykologi og utviklingspsykologi blitt integrert. Det har gitt oss nye begreper for å forstå de sammensatte vanskene man ser hos barn utsatt for komplekse traumer.

Dette skriver Hanne Cecilie Braarud og Dag Nordanger fra Uni Helse / RKBU Vest i en artikkel på Psykologforeningen.no.


Hjernens raske utvikling tidlig i livet gjør barnet ekstra sårbart både for intense og smertefulle opplevelser, og for fravær av positiv kontakt og stimulering, skriver forfatterne.

Parallelt har man innen traumepsykologien erkjent at de mest skadelige stressbelastingene er de som pågår over tid, som skjer i tidlige leveår, og som påføres barnet i dets omsorgsbase. Slike belastinger omtales i dag ofte som komplekse traumer.

Eksempler på komplekse traumer kan være vanskjøtsel, mishandling, seksuelt, fysisk eller emosjonelt misbruk i hjemmet, hyppige separasjoner, og vold mellom omsorgspersoner.

Slike traumeopplevelser er ikke uvanlige blant barn. Forfatterne skriver:

NOVAs undersøkelse viser at 11 prosent av norske ungdommer i løpet av oppveksten har opplevd grove seksuelle overgrep, og at 8 prosent har opplevd grov vold fra en forelder.


Det er videre anslått at 200 000 barn lever med foreldre som ruser seg så mye at barna reagerer, og at 15 000 barn lever med foreldre med alvorlig psykisk lidelse.

 

For lite positive og for mye negative samspillserfaringer

Et viktig poeng hos Braarud og Nordanger er forståelsen for at traumatisering kan forklares som fravær av positive samspillserfaringer i kombinasjon med tilstedeværelse av negative samspillserfaringer. Når et barn opplever dette i stor nok grad, vil barnet kunne bli sterkt preget av dette - eller sagt med ord: traumatisert. 



I artikkelen framheves betydningen av barnets tidlige samspill med omsorgsgiver, tilknytning, og utvikling av selvregulering. De skriver blant annet:

På bakgrunn av samspillserfaringene utvikler barnet indre arbeidsmodeller som er generaliserte mentale representasjoner av både seg selv («jeg er elsket» eller «ingen elsker meg») og av omsorgspersonen («mor er tilgjengelig når jeg trenger henne» eller «ingen kommer når jeg søker trøst»).

Indre arbeidsmodeller blir etter hvert til automatiserte og ubevisste forventninger til andre mennesker, samt oppfattelser av seg selv og av hvordan en mestrer sosiale relasjoner.

Med tilstrekkelig god omsorg legges fundamentet for at barnet kan utvikle evne til selvregulering. Braarud og Nordanger skriver:

Gjennom positive samspillsekvenser med omsorgsgiver, gjennom erfaringer med aktivering av tilknytningssystemet og opplevelser av omsorgsgiver som en trygg havn for trøst og beskyttelse, lærer barnet å kjenne igjen kroppslige signaler, skille mellom følelser, og skjønne hva følelsene betyr. Slik erverves også et repertoar av måter å regulere ned intense følelser på.

 

Vanlige symptomer på traumatisering

Braarud og Nordanger skriver om hvilke kjennetegn som er vanlige hos barn som har opplevd kompleks traumatisering:

Å leve med vedvarende frykt, og samtidig være overlatt til seg selv med hensyn til å regulere egen atferd og emosjonelle tilstander, fører ofte til svekkede selvreguleringsferdigheter. 

Manifestasjoner kan være vekslende og motsetningsfylte følelser og atferd, som opplevelse av tomhet, vedvarende tristhet, dissosiasjon og unngående sosial atferd på den ene siden, og lett mobiliserbart sinne, hypersensitivitet for affektive stimuli, vansker med å roe seg ned, og aggressiv eller avhengig sosial atferd på den andre siden.

De understreker at barn som lever med omsorgssvikt, vold og overgrep får hjernen holdt i en alarmberedskap hvor fokuset er på overlevelse. Dette kan skape  endringer i hvordan hjernen fungerer, hvor barnet preges av en overstimulering av de delene av hjernen som skal identifisere fare og mobilisere til selvforsvar. Samtidig understimuleres og underutvikles forbindelsene mellom disse basale hjernestrukturene og prefrontale- og andre høyere kortikale områder som kan knytte språk og resonnementer til det vi gjør, føler og opplever.

Resultatet kan være at barnet får nedsatt evne til selvregulering, et trusselorientert oppmerksomhetsfokus, mistenksomhet og mistillit til andres intensjoner, og dermed sosial utrygghet.

 

Traumeforståelse må inn i psykisk helsevern

Braarud og Nordanger skriver:

Vi mener det er viktig å jobbe for at den kunnskapen som ligger i et nyere utviklingspsykologisk traumeperspektiv integreres i de vurderinger og valg som gjøres i ulike tjenester som møter barn og familier.

De viser til undersøkelser som har avdekket et misforhold mellom hvor utbredt det er med traumatiske opplever og i hvor stor grad dette tematiseres i psykisk helsevern for barn og unge: 

Nordlandsundersøkelsen indikerer at man i for liten grad er oppmerksom på vold og overgrep som årsaksforhold: Fysisk mishandling var oppgitt som tema i kontakten for kun 0,4 % av klientene som hadde vært i BUP-systemet i en gitt periode, mens hele 33,9 % senere oppgav at de hadde vært utsatt for dette i løpet av oppveksten.

Viktige satsningsområder som løftes fram av forfatterne for å bedre situasjonen er at det må vektlegges et systematisk arbeid for å hindre at barn og unge utsettes for denne typen traumatisering. Nasjonale strategi- og handlingsplaner rettet mot vold i nære relasjoner og barn av psykisk syke og rusmisbrukende foreldre er viktige skritt i riktig retning, mens hjemmebesøk hos gravide og småbarnsforeldre framheves som et virkningsfullt tiltak. 

Det trengs også en bedre oppfangingen av barn som utsettes for vold og overgrep.

 

Viktigst å trygge og stabilisere det traumatiserte barnet

For barn som har vært utsatt for kompleks traumatisering og som har blitt fanget opp i denne sammenheng, anbefaler Braarud og Nordanger:

Det primære er å trygge og stabilisere barnet, blant annet ved å møte det på en måte som regulerer intense affektive tilstander. Etter hvert må barnet hjelpes til å få egne begreper for følelsene og lære å gjenkjenne hva som utløser dem, for å utvikle egne selvreguleringsferdigheter.

Å opptre konstruktivt overfor et barn med alvorlige affektreguleringsvansker kan være svært krevende, og fordrer kunnskap om mekanismene bak barnets atferd. Denne kunnskapen bør i større grad gjøres tilgjengelig for tjenesteapparatet.

 

Kilde

Relatert