Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10601 abonnenter

Den som er traumatisert trenger å bli møtt med at alt inni han eller henne er der av en årsak, og at alt også trenger å bli sett og forstått. Det er ikke nok å prøve å mane personen til å "ta seg sammen." 


Dette er et viktig budskap fra psykolog Arne Blindheim i magasinet Sykepleien omkring hvordan personer med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, også kalt borderline personlighetsforstyrrelse, best kan få hjelp. 

Bakgrunnen for innlegget hans er at sykepleier Kathrine Benedicte Larsen nylig tok til orde for å få slike pasienter ut av offerrollen, mens psykolog Blindheim kritiserer denne tilnærmingen for å mangle dybde og helhet.Jeg synes hans poenger er veldig gode, og i dette innlegget vil jeg gjengi noe av det som han skriver.

 

Langvarige relasjonstraumer

Kort og konsist er budskapet hans at traumatiserte mennesker trenger hjelp til å forholde seg til hele seg. Det gjelder både behov for nærhet og omsorg, men også å holde avstand til andre.

Arne Blindheim skriver:


Det er nokså velkjent... at de aller fleste mennesker som får den omtalte diagnosen (altså borderline personlighetsforstyrrelse) har vært utsatt for omfattende traumatiske opplevelser i oppvekst, i form av seksuelle overgrep, vold og neglisjering.

Den vanlige dynamikken som utvikles med slike erfaringer, er at en får en indre fragmentert verden, der en del av en selv prøver å late som ingenting da en ikke klarer å ta den vonde virkeligheten innover seg, og prøver å fokusere på daglige oppgaver.

Denne siden av personen, kan lett bli nokså avflatet med lite kontakt med følelser og kropp, ettersom dette lett trigger kontakt med det vonde som en har inni seg. Imidlertid klarer en ikke å få det vonde på innsiden bort. Dette trenger seg på, og kan hos en del komme ut som en del av seg som er liten og hjelpeløs, og bærer på smerte.



Det å vise seg som liten og hjelpeløs kan f.eks ta form av at personen plutselig framstår som om han/hun er et lite barn. Noen snakker med barnestemme, noen opplever regelrett at de der og da er fire år gamle, og i hele tatt kan atferden virke veldig spesiell. Dette fenomenet omtales gjerne som "regresjon", og forekommer ikke helt sjelden blant pasienter med borderline personlighetsforstyrrelse.

 

En person - tre deler

Det er viktig å påpeke at regresjon av denne typen ikke er et skuespill. En viktig teori innenfor psykologien er at den traumatiserte personen har en pågående konflikt i psyken, hvor man veksler mellom tre ulike "modus", eller deler av personligheten - som så og si kjemper om å være den som får uttrykke seg: 

  • Den sårbare delen: Det vil si den delen av deg som kjenner på de vonde opplevelsene, som føler seg liten og sårbar som et barn, og som ønsker trøst, hjelp og forståelse
  • Dagliglivsdelen: Denne delen later på et vis som om alt er greit, bagatelliserer og uvirkeliggjør hendelsene, for å kunne klare det daglige livet og slippe å ta inn over seg alt det vanskelige. For å kunne klare dette må den også skyve vekk mye følelser, spesielt negative følelser, og kan derfor oppleve å være nokså følelsesmessig avflatet, og også å være redd for følelser.
  • Den kontrollerende delen: Det vil si den delen av en som prøver å holde kontrollen og som står i sterk konflikt med den sårbare delen, ja - som på en måte hater og trakasserer den delen av en som kjenner på vanskelige følelser 

Dette høres kanskje litt rart ut, men det har sine grunner. Å fungere på denne måten blir en måte å overleve på når omstendighetene er svært utrygge. Det begynner altså som en overlevelsesmekanisme gjennom barndommen, men i voksen alder (når denne strategien ikke lenger trengs) så blir det som tidligere var en "løsning" selve problemet.

Vil du lese mer om dette temaet, anbefaler jeg denne artikkelen som omhandler traumer og dissosiasjon.

 

Det vonde og vanskelige blir neglisjert

Et viktig poeng i Arne Blindheim sitt innlegg er at mange som jobber tett på mennesker med borderline er opptatt av å "ikke alliere seg med" den sårbare delen hos pasienter med borderline, noe han mener er et hovedbudskap i artikkelen til Larsen som nevnes i starten av dette innlegget.

Han poengterer at dette blir en svært utilstrekkelig måte å prøve å hjelpe pasienten på. Dette demonstrerer han ved å vise til to andre feller som er lett å gå i. Han skriver:

En annen felle er å alliere seg med dagliglivssiden i personen, noe jeg har inntrykk av lett blir et alternativ for personalet, og som jeg også oppfatter at deler av psykisk helsevern oppmuntrer til. I praksis betyr dette at en fokuserer på her og nå, prøver gjerne å medisinere bort uro og følelser i personen, eller oppmuntre til å overse det vonde

På denne måten gjør personen og personalet kanskje det samme som de tidlige omsorgspersonene, en neglisjerer det vonde, og med det også det skadde barnet.

Han legger til at en tredje felle er at man allierer seg med kontrollsiden i personen - altså den delen av personen som "hater" den sårbare delen av personligheten, og som slett ikke vil vedkjenne seg de vanskelige følelsene.

Dette innebærer at en avviser personens behov for hjelp, og heller gir signaler som uttrykker at en må «ta seg sammen», og en uttrykker negative utsagn, som at en «manipulerer», bare er «ute etter oppmerksomhet» og lignende. Resultatet blir på ny en avvisning av det sårbare og vonde i personen.

 

Å møte hele mennesket

Arne Blindheim konkluderer med at traumatiserte mennesker trenger hjelp til å forholde seg til hele seg, noe en får ved at behandlere og personalet hjelper en til å forstå at alt inni personen er der av en årsak og at alt også trenger å bli sett og forstått.

- På den måten kan personen få hjelp til å fungere som en helhet, der det både er plass til tid til å ta seg av dagligliv, samt tid til sårbarhet og det vonde som har skjedd, og med en balanse mellom nærhet og avstand til andre mennesker.

- Dette er omfattende arbeid både for personen selv og de som er rundt, og krever at en får den tid en trenger. Skal en klare dette, er en avhengig av at menneskene en har rundt seg forstår denne dynamikken, samt aksepterer og respekterer hele mennesket med naturlige behov og reaksjoner ut fra hva en har opplevd, legger han til.

Vil du lese mer om hvordan relasjonstraumer kan føre til omfattende personlighetsmessige problemer, og hva som er til hjelp? Da anbefaler jeg boken: 

Dissosiasjon og relasjonstraumer

Du finner også en samling av bøker om traumer her.

Affiliateannonser

Relatert