Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10496 abonnenter

Det viser seg at omsorgssvikt på en dramatisk måte kan føre til skader i hjernen på barna som utsettes for den sviktende omsorgen. Her leser du mer om hva som skjer og om hvordan du kan kjenne igjen og forstå barna som har vært utsatt for omsorgssvikt.

Denne artikkelen er basert på utdrag fra opplæringspakken som er utarbeidet i regi av Kvalitetskommuneprosjektet i Region Vest, og som er rettet imot barnehageansattet for å styrke deres kompetanse på avdekking av og tiltak ved omsorgssvikt eller for barn i risikosonen for omsorgssvikt.


 

Hvordan fungerer hjernen?

Hjernen er bruksavhengig. Det vil si at hjernens utvikling i stor grad er avhengig av hvordan den blir brukt. Det handler om at hjernen sender signaler gjennom nevroner, og at de "banene" som blir mye brukt får stadig sterkere forbindelser; mens de "banene" i hjernen som ikke blir brukt blir svakere.

Hjernens baner kan forstås som det å gå opp en sti i skogen. Om man går den samme ruten igjen og igjen, blir denne stadig tydeligere og til slutt en etablert sti. De stedene man aldri går, blir derimot ikke noen sti - men gror til.  

I løpet av de fem første leveårene blir hjernens masse tredoblet, og det foregår en overproduksjon av koblinger i hjernen. Med andre ord begynner det en "storrengjøring" av nervebaner i barnets hjerne de første leveårene, og her har barnets samspill med sine omgivelser en betydelig rolle i hvordan barnehjernen vever sammen sine erfaringer.

 


Hjernen blir organisert i et nært samspill mellom barnets genetiske forutsetninger og de erfaringene barnet gjør seg av det å "være i verden." Det er således aldri kun genene som avgjør hvordan barnets hjerneutvikling arter seg, og det er heller aldri slik at det kun er miljøpåvirkninger som bestemmer hjernens utvikling. Tvert imot: det er i samspillet mellom arv og miljø at barnets nervesystem tar den utviklingen som det tar.

 

Teorier og forskning om tidlig omsorg og hjernens utvikling

Det er gjort mye forskning som tydelig har vist at hjernens utvikling har nær sammenheng med hvor vidt man som barn mottar tilstrekkelig god omsorg eller ikke. Her er noen av de viktigste teoriene og forskningsfunnene på området.



 

Sensitiv omsorg: Speiling og inntoning på barnet

Daniel Stern studerte tidlig affektivt samspill mellom mor og barn, det vil si den følelsesmessige kontakten og kommunikasjonen som pågår helt tidlig i barnets liv mellom barnet og dets mor. „Han introduserte begrepet "speiling" - som omsorgsgiver å være i stand til å fange opp og tone seg inn på barnets emosjonelle tilstand, og på denne måten å gi barnet opplevelsen av å bli speilet, forstått og regulert av sine omsorgsgivere.

Daniel Stern mener at grunnlaget for hvordan barnets selvfølelse dannes allerede i de første månedene av barnets liv, og understreker at det nære samspillet mellom omsorgsgiver og barnet har betydningen for å lære barnet evnen til "selvregulering"; å bli gjort i stand til å kunne regulere egne følelser i møte med livets gleder og skuffelser.

En av de sentrale skadene som ofte ses hos barn som har vært utsatt for omsorgssvikt er nettopp den mangelfulle evnen til å kunne regulere intensiteten i egne følelser.

 

  1. Still Face-eksperimentet



    Denne videoen illustrerer at barn er ekstremt sensitive for hvordan omsorgsgiverene forholder seg til det. I videoen ser vi hvordan barnet er i  ”del glede med meg”-øyeblikk, og at sutring og klaging oppstår i det barnet erfarer at det ikke blir sett.

    Nå har naturligvis ikke barn behov for å bli sett på denne måten hele tiden (det ville vært rimelig slitsomt både for barnet og foreldrene), men barnet har behov for gjentatte erfaringer med denne formen for samspill preget av emosjonell inntoning er mulig og tilgjengelig når barnet søker slik kontakt.

    Hvordan tror du det er for barnet å aldri oppnå denne kontakten, f.eks i møte med foreldre som ruser seg?
  2. En øvelse for å demonstrere speiling


    Det er blitt laget en enkel gruppeøvelse som kan illustrere effekten av det å ikke bli møtt med inntoning. Slik er øvelsen:

    Del gruppen inn i to-og-to. La den ene få rollen som den som skal snakke om noe (f.eks om hvordan morgenen idag har vært), og la den andre få rollen på den som skal lytte.

    Steg 1: Lytteren skal nå være "normalt interessert" i samtalen. Dvs han/hun skal lytte og vise interesse for det den andre personen forteller. Varighet: 20 sekunder. Marker overgangen med et enkelt signal.

    Steg 2: Lytteren skal nå være ukonsentrert og lite oppmerksom på den som snakker. Varighet: 20 sekunder. Marker overgangen med et enkelt signal.

    Steg 3: Lytteren skal nå innta et "still face", dvs han/hun skal nå ikke vise noen form for følelsesuttrykk, men være som en uttrykksløs stein. Varighet: 20 sekunder. Avbryt øvelsen.

    Etterpå tas det en liten gruppediskusjon: Hvordan føltes det å være den som skulle snakke? Hvordan føltes det i de ulike fasene? Hvordan føltes det å være den som skulle lytte? Hvordan føltes det i de ulike fasene?

    Vanlige reaksjoner er at den som snakker regelrett kjenner på engstelse, å bli ukonsentert eller sint når lytteren tydelig viser liten interesse. Og dette til tross for at alle vet at det er en øvelse. Det er også vanlig at den som skal være lytter synes det er vanskelig å være så avvisende; mange begynner å le fordi det "strider slik imot naturen".

    Denne øvelsen illustrerer at vi er programmert til å reagere følelsesmessig på å bli møtt med dårlig inntoning. Den viser hvordan følelseshjernen lar seg aktivere i samspill med andre mennesker, og at dette skjer på et mer grunnleggende plan enn det tenkehjernen klarer å overstyre (les mer under avsnittet "den tredelte hjerne" lenger nede).

 

Tilknytning mellom barn og omsorgsgiver

John Bowlby var en annen viktig teoretiker. Han studerte barn som var blitt utsatt for omsorgssvikt, og han utviklet det som senere er kjent som tilknytningsteori.

 

„Sentrale trekk i teorien er at tilknytning er et usynlig, følelsesmessig bånd som oppstår mellom barnet og den voksne. Alle barn er biologisk forberedt til å danne tilknytninger til sine omsorgsgivere. Barn danner tilknytning til sine omsorgsgivere også når omsorgspersonene utsetter det for omsorgssvikt. Det innebærer at en sterk tilknytning mellom barn og foreldre, ikke trenger å være en god tilknytning.

  1. En metode for å kartlegge tilknytning


    Film: Fremmedromssituasjonen. Her ser vi eksempler på trygg tilknytning, unnvikende tilknytning og ambivalent tilknytning. Desorganisert tilknytningsstil er ikke med på videoen (se under).
  2. Desorganisert tilknytningsmønster


    I denne filmen forklares det hva en desorganisert tilknytningsstil er og hvordan denne oppstår. Kort fortalt kan barn utvikle et desorgansert, kaotisk atferdsmønster når den som skulle være omsorgsperson blir kilden til frykt.

 

„Barn som er utsatt for vold og overgrep har gjerne sterk tilknytning til sine overgripere, men de får en utrygg tilknytningsstil.

 

Understimulering og det å være forlatt

En sentral idé i tilknytningsteorien er alle barn søker en omsorgsperson som er større, sterkere, klokere og god. Men hva skjer når denne omsorgen svikter, og man ikke får en omsorgsperson som tilbyr barnet trygghet og trøst?

Harry Harlow gjorde en rekke dyreforsøk som undersøkte hvordan regelrett omsorgssvikt kunne skape varige skader. Han gjorde studier av apebabyer som ble frarøvet apemor i sine første levemåneder.

Han fant at apebabyene ble engstelige, hyperaktive og sosialt mistilpasset - selv etter at de ble satt i kontakt med andre aper på et senere tidspunkt. Omsorgssvikten som apene hadde opplevd satte varige spor, og medførte at de hadde omfattende problemer med "selvregulering" også i voksen alder. Apene fikk en varig nedsatt sosial fungering, som de aldri kom over.

  1. Dyrestudier av omsorgssvikt



    Film: Harry Harlow - dyrestudier av omsorgssvikt

 

Forskning på hjerneendringer hos barn under omsorgssvikt

Forskere har prøvd å avgjøre hvilke endringer som kan skje i hjernen som følge av omsorgssvikt. 

  1. Et klassisk (men kanskje ikke helt representativt) eksempel

    hjerne-rumenske-barnehjemsbarn-nevrobiologi-omsorgssvikt

    Dette bildet er hentet fra en artikkel av den anerkjente forskeren Bruce Perry. Bildet har til hensikt å vise et eksempel på hvilken effekt alvorlig omsorgssvikt kan ha.

    NB: Bildet er blitt kritisert for å være potensielt villedende, blant annet av følgende grunner:

    • Omsorgssvikt kan ta mange former. Barnet det her er vist til kan ha lidd en langt mer alvorlig omsorgssvikt enn det som er representativt i normalbefolkningen
    • Bildene sammenligner hjernen til to barn, men det er mye som er uklart omkring hvordan denne sammenligningen er blitt gjort
    • Oversiktsstudier som har inkludert langt flere barn i studiene, tyder på at hjerneforskjellen som oppstår grunnet omsorgssvikt er langt mindre synlige, og mer subtile, enn det som antydes i bildet fra Bruce Perry.

    Kilde: Les mer om kritikken av bildet her

  2. En oppdatert, nyansert oversikt over endringer i hjernen etter omsorgssvikt

    En mer nyansert, oppdatert oversikt over hvilke endringer i hjernen som forårsakes av omsorgssvikt kan leses i denne oversiktsartikkelen.

    Kort oppsummert er det funnet:


    • Hvilke betydning omsorgssvikt får på hjernens utvikling varierer med genetiske forhold
    • Det er påvist endringer i hjernebroen (corpus callossum) til barn som lever under omsorgssvikt
    • Det er påvist endringer i hippocampus hos voksne som har forhistorie med omsorgssvikt
    • Det er begynnende forskningsfunn på hyperaktivering i deler av følelseshjernen (amygdala) og atypisk aktivitet i deler av tenkehjernen (frontale områder) til barn som har vært utsatt for omsorgssvikt

 

Nevroaffektiv utviklingspsykologi

Nevroaffektiv utviklingspsykologi er en forholdsvis ny retning innenfor psykologien. Teorien prøver å knytte bånd mellom tilknytningsteori og nevrobiologi (forskning om hjernens utvikling). Susan Hart er en viktig bidragsyter i teorien, og har skrevet boken "Den følsomme hjernen."

En sentralt premiss i den nevroaffektive utviklingspsykologien er at hjernen utvikler seg i samspillet mellom barn og omsorgsgiver, og at kvaliteten på samspillet har betydning for hvor godt eller dårlig barnet blant annet utvikler evne til selvregulering.

En konsekvens av teorien er da også at det å få til gode og støttende samspill mellom barn og omsorgsgivere kan gi varige, positive hjerneendringer hos barnet, ved at nye kompetanser blir tatt i bruk i samspillet med omsorgsgiver (f.eks at det er mulig å bli møtt med forståelse også når jeg selv mister kontrollen).

Gjennom gjentatte erfaringer av at "det er trygt å være meg", "jeg er verdifull", og "de voksne vil meg vel" skapes stier og spor i hjernen, som vil øke barnets muligheter for mestring også senere i livet. Det blir så å si en stadig sterkere tenkehjerne som tar grep, og som i økende grad får erfaring med at det er mulig å innta en kapteinrolle / sjefsrolle over de stadig forandrende sanse- og følelsesinntrykkene.

  

Hva er god nok omsorg?

Et viktig spørsmål i forhold til temaet omsorgssvikt og nevrobiologi er hva som kjennetegner god nok omsorg, hva som kan karakteriseres som en omsorg i risikosonen, og hva som kjennetegner en omsorgssviktsituasjon. Det er ulike måter å tilnærme seg disse spørsmålene på.

 

Hva er omsorgssvikt?

Viktige foreldreegenskaper er evnen til å ha empati med barnet, til å se barnet som det er, til å engasjere seg positivt følelsesmessig i barnet, og til å ha realistiske forventninger til barnets utvikling (NOU 2009:8).

Her er noen filmer som gir et levende bilde av hvordan barn kan ha det i situasjoner som er preget av fravær av nettopp slike foreldrekvaliteter.

 

      1. Jesper



        Denne filmen er laget av Voksne for Barn, og gir et innblikk i hverdagen til lille Jesper som går i barnehage, men som er utsatt for vanskjøtsel hjemme. Filmen har til hensikt å bevisstgjøre barnehageansatte i å se barna i risiko, og å ta stilling til spørsmålet: Hvem kan hjelpe Jesper?
      2. Sara



        Denne filmen om "Sara" er også ment brukt som et opplærings- og bevisstgjøringsverktøy for alle som arbeider nært med barn enten i skole eller barnehage.
      3. Alex



        Dette er den andre filmen i serien nevnt over, og omhandler "Alex", som også lever i en omsorgssviktsituasjon.
      4. Sinna mann



        Denne filmen gir et lite innblikk i det å leve med vold i familien, som også er en form for omsorgssvikt.

 

Omsorgssvikt kan omfatte følgende:

      • Vanskjøtsel eller «passiv fysisk mishandling» innebærer manglende tilfredsstillelse av barns fysiske behov så som sterkt avvikende ernæring, manglende beskyttelse mot fysiske farer, manglende hygiene og klær som ikke passer til vær og temperatur. 
      • «Passiv psykisk mishandling» eller «psykisk omsorgssvikt» omfatter grov understimulering og likegyldighet og mangel på konsekvens og forståelighet i oppdragelsen i en slik grad at det hemmer barnets utvikling.
      • «Aktiv fysisk mishandling» omfatter grov vold mot barn i form av slag, brenning, utsulting og liknende.
      • «Aktiv psykisk mishandling» betyr at barnets omsorgspersoner viser en fiendtlig holdning som kommer til uttrykk gjennom nedvurdering, latterliggjøring, trusler om straff osv.
      • «Seksuelle overgrep» defineres som seksuell aktivitet mellom en voksen og barn, hvor den voksne utnytter barnets avhengighet og umodenhet for egen seksuell tilfredsstillelse, og dette er også åpenbart en form for omsorgssvikt.

 

I følge Kari Killén er ulike måter å utøve omsorgssvikt på ikke gjensidig utelukkende, og barn i omsorgssviktsituasjoner utsettes ikke nødvendigvis «bare» for én av disse formene for overgrep, mishandling eller vanskjøtsel. Killén påpeker også at i alle former for omsorgssvikt finnes det felles elementer som gjelder med varierende styrke. Disse handler om mangel på erkjennelse av og respekt for barnets behov, om avvisning og likegyldighet, og om ikke å prioritere barnets mest grunnleggende behov framfor egne.

 

Tilknytningssystemet

Ifølge tilknytningsteori utvikler barn tilknytningsstrategier som er basert på erfaringer av hvordan omsorgsgiverne responderer på barnet. Tilknytningsstrategiene baserer seg på en indre arbeidsmodell som barnet danner seg, som primært er ubevisst og som forteller barnet hvordan han / hun må opptre for å få sine behov ivaretatt, hvor vidt man opplever seg som verdifull for sine omsorgsgivere, hvor vidt vansker lar seg håndtere, og hvordan man søker støtte og hjelp når man kjenner seg utrygg.

Viktige foreldreegenskaper som kan ha betydning her er:

      • Hvor sensitive er foreldrene på barnet?
      • Klarer foreldrene å lese barnets behov på en god måte?
      • Deler foreldrene glede med og gir positiv oppmerksomhet med barnet?
      • Beskytter foreldrene barnet når det kjenner seg utrygt?
      • Trøster foreldrene barnet?

 

Kort oppsummert kan barn utvikle en trygg tilknytning, som innebærer en indre overbevisning om at omsorgspersonen alltid er der for meg, tilgjengelig, responderende, og i stand til å hjelpe og beskytte meg; eller man kan utvikle ulike varianter av og grader av utrygg tilknytning, som da innebærer en mangelfull trygghet på at omsorgspersonen alltid er der for meg, tilgjengelig, responderende, og i stand til å hjelpe og beskytte meg.

Tilknytning handler både om å gjenetablere trygghet etter at noe belastende har skjedd (trøste, hjelpe, roe ned, finne løsninger), og å være sammen om og å forstere positive følelser (dele glede med barnet, glede seg over barnet, skape engasjement og livslyst).

Det er viktig å kjenne til at barns tilknytningsstrategier kan endre seg, det vil si at det er mulig å jobbe seg fram til en trygg tilknytning hos barna som har fått en dårlig start. Det er ingen foreldre som er perfekte, og det handler ikke om å gi perfekt omsorg - men om å gi "god nok" omsorg, som over tid gir barnet trygghet i sin tilknytning til andre mennesker. 

 

Affektregulering

Gjennom et godt samspill mellom barn og omsorgsgiver får barnet styrket sine evner til å regulere affekter (følelser).

 

      1. Eksempel på god affektregulering.



        Dette er en morsom film med et barn som viser tydelig redsel over noe så trivielt som at mor snyter seg. Men poenget med å vise filmen her er hvordan mor i praksis viser en god evne til affektregulering av barnet. Nærmere bestemt viser denne moren evne til å:
        • Tone seg inn på barnet
        • Snakke på en måte som er tilpasset barnet
        • Fange opp barnets følelser
        • Hjelpe barnet til å regulere følelsene ved å sette ord på dem og være ”ilag med barnet” om dem
        • Ikke bli skremt selv om barnet er skremt
        • Utfordre barnet innenfor ”nærmeste utviklingssone”, dvs. å gi utfordringer som det kan tåle og vokse på (mor gjentar snytingen, vekker dermed litt frykt, men hjelper samtidig barnet til å tåle og å vokse på denne frykten)
      2. Eksempel på dårlig affektregulering:



        I denne filmen ser vi det stikk motsatte av fra filmen over. Den viser en mor som i denne situasjonen går inn i et samspill med barnet som på ingen måte gir barnet noen god affektregulering. Tvert imot utøver moren her atferder som lett kan karakteriseres som voldelige. Nærmere bestemt ser vi at moren viser:
        • Skarp stemme
        • Ingen inntoning på barnet sine følelser og på barnets behov
        • Skremmende atferd
        • Fysisk / grusom avstraffing
        • Tar ikke signaler om at barnet har det vondt
        • ”Den som skal være omsorgsperson blir kilden til frykt”
        • Kilde: Youtube / Dr. Phil

 

Affektreguleringe handler både om hvor vidt omsorgspersoner hjelper barnet med å minimere ubehagelige følelser, og å gi barnet hjelp til å forsterke behagelige følelser.

Psykolog Dag Nordanger forklarer at sensitiv omsorg styrker hjernens regulerende funksjoner. Gjennom å gi barn god affektregulering i et trygt og forutsigbart samspill, styrkes barnets kompetanse i å få kontroll over følelser, i å gi tenkehjernen (se avsnitt lenger nede) erfaringer med å mestre affekter og følelser som oppstår, og hjernens regulerende funksjoner blir gjennom slike gjentatte mestringserfaringer styrket.

 

Sensitivitetsskalaen

Det er utviklet redskaper for å kunne måle og vurdere hvor god omsorgskompetanse foreldre viser i forhold til barna sine, og Care Index er et slikt redskap.

Følgende observasjoner om foreldrenes samspill med barna gir indikasjoner på "godt nok" samspill:

      • 14–13 poeng: gjensidig fryd, glede over hverandre; en dans
      • 12–11 poeng: myk, behagelig interaksjon, lekent, felles positiv følelse
      • 10–9 poeng: ganske tilfredsstillende, ingen problemer, men ingen dans
      • 8–7 poeng: adekvat lek, men tydelige perioder av dissynkroni (kontrollerende eller passiv)

 

Poengsum under syv betegnes som typer samspill hvor det er behov for at foreldre får hjelp:

      • 6–5 poeng: uadekvat/stivt/keitete («inept»). Klare uløste problemer

 

Følgende typer samspill regnes for å være forenlige med omsorgssvikt:

      • 4–3 poeng: klar mangel på empati, manglende lekenhet, likevel noen svake (utilstrekkelige eller ikke vellykkede) forsøk på å respondere på barnet
      • 2–0 poeng: total mangel på oppfattelse av eller forsøk på å lindre barnets uro; ingen lek

 

Samspill: Godt nok - risiko - omsorgssvikt

I artikkelen Tidlig mor-barn-samspill i norske familier, beskriver Kari Kiléen tre eksempler på samspill mellom omsorgsgiver og barn som falt i hver sin kategori av de ovenfor nevnte.

 

        1. Godt nok samspill


          Barn 3 mnd: Barnet står på stellebordet og smiler mot kamera mens mor kler av det. Mor sier «mamma er her, skjønner du». Barnet lener seg mot moren og snur seg mot henne. Setter seg ned. Moren finner en tube og gir det til barnet. Hun bøyer seg ned i barnets høyde, og de smiler varmt til hverandre. Barnet snur seg mot kamera og ser en stund mens mor stryker det forsiktig på venstre legg. Barnet snur seg mot henne igjen, og de smiler til hverandre. De ser lenge på hverandre, og barnet strekker seg mot moren, som hjelper det å reise seg igjen. Ser på morens ansikt. Begge smiler. De begynner å leke litt ved å riste på hodet. Barnet ler. Plutselig skaller de hverandre og begge stopper forskrekket. Mor sier «nå skalla vi, gikk det bra?». Hun ser på barnet, som raskt smiler til henne igjen. Mor legger barnet ned og gir det tuben igjen. Barnet ler. Mor stryker det på lår og mage. Barnet ser i kamera, smiler og ler når mor bøyer seg ned og lager lyder. Mor fortsetter, og barnet ler glad.
        2. Risikosamspill


          Barn 3 mnd: Barnet ligger på ryggen med ansiktet vendt mot kamera, smiler. Moren forsøker å få kontakt med barnet ved å pirke det litt på kinnet og tromme på barnets lepper. Barnet reagerer ikke, men ligger i samme stillingen, med det samme smilet. Moren dytter hodet sitt ned mot barnets mage, men fortsatt ingen reaksjon. Hun forsøker å dra det i armene, stryker det over hodet og bøyer seg ned slik at de er ansikt til ansikt. Barnet vrir seg lenger vekk. Mor løfter barnet, slik at det må se på henne et øyeblikk, men det snur seg raskt mot den andre siden. Mor tar da hodet til barnet og holder det fast, i vinkel mot henne og kysser det på kropp og hode. Barnet fekter med armene, snur seg vekk og ser i kameraet, fortsatt med det samme uforanderlige smilet. Mor spør flere ganger: «Skal du ikke se på mamma litt?» Hun løfter deretter barnet opp i stående stilling og rister og vrir på det, fniser. Barnet er som en filledukke. Mor tar barnet og løfter det flere ganger høyt opp i luften. Legger det ned igjen. Barnet snur seg ganske raskt vekk og kommer med noen lyder.
        3. Omsorgssviktsamspill


          Barn 7 mnd: Barnet ligger på maven og utforsker en leke. Mor viser ikke interesse for leken som barnet er opptatt av. Hun leter etter flere leker i kurven og bringer en etter en til barnet uten å vise eller stimulere barnet til å engasjere seg i dem. Barnet fortsetter med sin leke, men får ikke ro. Etter ett minutt mister barnet balansen, ruller over på siden og blir liggende i en ubehagelig stilling. Barnet gir uttrykk for dette med sutrete lyder, uten at moren gjør noe for å hjelpe. Barnet klarer å rulle tilbake og blir liggende på ryggen. Etter å ha sittet passiv og ledd for seg selv, bøyer mor seg brått over barnet med sitt lange hår som dekker barnets ansikt. Barnet fekter urolig med armene, og sender små protestlyder. Mor ler

Kilde: Tidlig mor-barn-samspill i norske familier

 

Hjernesystemer som blir påvirket av omsorgssvikt

Hjernen er svært kompleks og det kan derfor vanskelig gis en fullgod beskrivelse av hvordan omsorg eller sviktende omsorg påvirker hjernens utvikling. Samtidig må det understrekes at det er i samspillet mellom arv og miljø at det enkelte barnet utvikler seg med sine styrker og begrensninger. Det må derfor advares mot teorier som forenkler synet på hvorfor det enkelte barnet blir nettopp slik som det blir.

Imidlertid kan det her beskrives enkelte systemer i hjernen som har vist seg å ha høy relevans i forhold til å forstå barn som har levd under sterkt mangelfull omsorg.

 

Kamp-flukt-systemet

      1. Kamp-flukt-systemet



        Denne videoen gir en forklaring på hva kamp-flukt-systemet dreier seg om, og hvordan det fungerer. Det er et innebygd system i hjernen som gjør oss i stand til å overleve i møte med akutte farer/trusler, noe vi tydelig får demonstrert i videoen med mannen som akkurat unnslipper å bli overkjørt.

 

Kamp-flukt-systemet er et innebygd system i hjernen som setter oss i stand til å reagere på fare og trusler ved å mobilisere kroppen til å gå i kamp- eller fluktmodus. Enkelt fortalt setter dette systemet i gang fryktreaksjonen. Kamp-flukt-systemet er noe som både dyr og mennesker er utstyrt med, og det fungerer grunnleggende sett på samme måte. Når man oppfatter fare (gjennom sanseinntrykk), skrur hjernen automatisk på kroppens "alarmsystem."

Det blir da umiddelbart utskilt adrenalin, noradrenalin og kortisol i blodet, og dette setter i gang en enorm mobilisering av energi i kroppen. Det er helt normalt å reagere på fare / trussel med frykt, og det er et tegn på at hjernen fungerer som den skal. Normale symptomer på at kamp-flukt-systemet er aktivert er blant annet svette, hjertebank, høy puls, svimmelhet, huden blir hvit, vondt i magen, følelse av skrekk, nummenhetsfølelse, uvirkelighetsfølelse, med mer.

Problemet er når ”kamp-flukt-responsen” ikke slår seg av, det vil si at man ikke får roet seg ned etter at den umiddelbare faren eller trusselen er over. Det er også et problem når alarmsystemet slår seg på uten at man skjønner grunnen til det.

Når kamp-flukt-systemet ikke slår seg av etter en ”akutt krise”, men holder fram med å holde personen i høy aktivitet, kan vi kalle det å være i en ”konstant alarmberedskap.” Dette innebærer at nivået av kortisol i blodet forblir høyt, noe som har negative effekt på blant annet immunsystemet, og som også kan synes å ha negative virkninger på hjernens utvikling hos små barn.

Når barn har en konstant alarmberedskap er dette et tegn på at barnet ikke har det bra. Det er et vanlig symptom ved ulike former for omsorgssviktsituasjoner.

 

Traumer og hjernens "overbelastningsvern": Dissosiasjon

Barn som har opplevd traumer, enten som følge av omsorgssvikt eller av helt andre grunner, kan ha erfaring med et fenomen som kalles for dissosiasjon. Dette er en del av hjernens naturlige "overbelastningsvern" og er noe som kan skje i situasjoner som er så skremmende at det overstiger personens evne til å integrere opplevelsen på en vanlig måte.

 

Å dissosiere vil si å stille seg på siden av den situasjonen man er i, og kan være en form for "bedøvelse". Det er en fornuftig strategi som gjør at den ekstremt skremmende hendelser så og si lar seg gjøre å tåle. 

Imidlertid kan dissosiasjon skape problemer på ulike måter. Gjennom å dissosiere mens man opplever noe traumatisk, kan dette føre til at minnene lagres i hjernen på en uorganisert og uryddig måte, som gjør at minner blir vanskelige å bearbeide - ettersom at de ligger "splintret" i ulike fragmenter i hukommelsen. Derfor kan minnene komme opp igjen på overraskende måter, f.eks ved at man hører en lyd som minner om det traumatiske, kjenner en lukt, eller får en sansefornemmelse som ligner på den man hadde da det traumatiske skjedde.

Barn som har opplevd omsorgssvikt vil ha erfaringer med en rekke traumesituasjoner, og kan ha omfattende problemer knyttet til dissoiasjon. Mange slike barn har bråe humørforandringer, og det kan skje som ”lyn fra klar himmel”. Ofte vil de ha vansker med å sette ord på hva de opplever, og det kan ta form av raseriutbrudd eller ekstreme angstanfall

Enkelt fortalt kan det forklares ved at kamp-flukt-systemet blir aktivert uten at det foreligger en reell fare - men at det er hjernen som spiller barnet et puss. 

 

Et kasuseksempel: Å være i overlevelsesmodus (kamp-flukt-modus)

Psykolog Dag Nordanger ved RVTS Vest beskriver følgende kasuseksempel på en gutt med alvorlig traumeproblematikk, og hvor kamp-flukt-systemet løper løpsk:

      1. På tomannshånd kunne Preben være «verdens hyggeligste gutt». Han skjønte at han hadde handlet galt og lovet dyrt og hellig å ta seg sammen. Men minuttet etterpå fikk han det svarte blikket sitt igjen, og begynte å slenge stoler og bord rundt seg mens han hylte ut banneord og tabuuttrykk. Lærerne opplevde at han ble «en annen», han var som to personer. En stund hadde de forsøkt å roe ham ved å legge ham i gulvet. Preben ble fullstendig krakilsk, sparket og bet, ropte om hjelp og brølte ut at han ble voldtatt. Det var tydelig at skolen helst ville bli kvitt ham. I det minste appellerte de om en ADHD-diagnose, slik at han kunne bringes under kjemisk kontroll

Han legger til:

- Når et barn blir «svart i øynene», er det et signal om at det trenger en voksen som i kraft av sin egen ro kan hjelpe det å roe ned.

 

Den treenige hjernen

hjernen-kaptein

Bilde: RVTS, fra filmen dissosiasjon - en introduksjonsfilm

For å forstå mer av hvorfor barn som har opplevd omsorgssvikt kan gå med en mer eller mindre konstant alarmberedskap, og at de kan ha bråe, ekstreme utbrudd som kan være vanskelige å forstå seg på, kan det være nyttig å trekke fram teorien om den tredelte hjernen.

Teoretikere innenfor traumefeltet hevder nemlig at vi ikke bare er ustyrt med én hjerne, men tre hjerner. Nærmere bestemt:

      1. Sansehjernen eller overlevelseshjernen

        .
        Denne tar seg av og håndterer sanseinntrykk, og det skjer på et ubevisst plan for personen. Det er del av det autonome nervesystemet. Den tar imot signaler fra alle sansene, og responderer f.eks på smerte, synsinntrykk, lukter, lyder, smaker, berøring.
      2. Følelseshjernen

        .
        Denne tar seg av og håndtere følelser og har direkte forbindelser med sansehjernen. Det vil si at følelseshjernen kan utløse bestemte følelser basert på sanseinntrykkene (f.eks et synsinntrykk), og da kan dette gå svært fort.

        Eksempel: du holder på å trakke på en hoggorm, og umiddelbart i det du oppdager det (gjennom sanseintrykk), har hjernen "fyrt opp" kamp-flukt-systemet - noe som resulterer i at du hopper galant over hoggormen - og alt dette på bare en brøkdel av et sekund. Etterpå kjenner du deg naturlig nok svært oppskaket, engstelig, og "alt for på vakt". Dette er en konsekvens av at kamp-flukt-systemet har satt deg i overlevelsesmodus, og det vil ta noe tid før du igjen faller til ro.

        For barn med alvorlige traumer vil det være nyttig å kjenne til at barnet ofte får kamp-flukt-systemet aktivert uten at barnet vet hvorfor, eller at kamp-flukt-systemet kan være i en mer eller mindre konstant alarmberedskap. Barna som er utsatt for omsorgssvikt vil ha mangelfulle erfaringer med hvordan man regulerer disse følelsene eller søker hjelp fra voksne på en slik måte at de kan hjelpe til å roe ned eller løse problemet.
      3. Tenkehjernen

        .
        Denne tar seg av bevisste tanker, planlegging, og styring av oppmerksomhet, valg og tanker. Ved en god utvikling hos barn økes gradvis barnets evne til å regulere egne tanker, følelser og atferder - og tenkehjernen får gradvis en tydeligere sjefs- eller styringsposisjon, noe som er vitkig for en god følelsesmessig og sosial fungering.

 

En slik inndeling av hjernen gjør det mulig å forstå mye av den kaotiske og desorganiserte atferden og følelsesmønstrene til barn som har opplevd alvorlige traumer, for eksempel i forbindelse med å ha vært utsatt for omsorgssvikt. Modellen forteller også noe om at det er tenkehjernen som må styrkes hos disse barna, noe vi ser nærmere på i filmen under.

Film: Den tredelte hjernen - og en modell for å arbeide med traumatiserte barn

  

Er det mulig å reparere hjernen som er blitt skadet?

Heldigvis er det mye som kan gjøres for at barn som har vært utsatt for omsorgssvikt kan komme i en god utvikling, også i forhold til hjernens utvikling.

Når omsorgssituasjonen blir trygg for et barn, og når trygge og støttende omsorgspersoner over tid evner å møte barnet på en måte som er forutsigbart støttende for barnet, vil dette skape nye erfaringer i barnets hjerne. Over tid kan slike positive erfaringer bidra til å styrke hjerneforbindelser hos barnet som er forbundet med økt evne til selvregulering, og som kan svekke eller overstyre hjerneforbindelser hos barnet som er forbundet med fri flyt av kamp-flukt-respons, og emosjonell dysregulering.

Resultatet blir da at barnet utvikler seg i positiv retning og lærer nye ferdigheter. Imidlertid vil det være mange forhold som spiller inn i forhold til hvor komplett reparasjon det vil la seg gjøre å få til hos barnet, og det er naturlig å tenke at barnet vil bære i seg en sårbarhet for å reagere voldsomt på visse typer belastninger hele livet.

 

Budskapet er likefullt dette: at hjernen er bruksavhengig, at hjernen kan endre seg dramatisk negativt som følge av omsorgssvikt, men at den tilsvarende kan utvikle seg positivt som følge av å bli møtt over tid med god omsorg - selv hos barna som har tidligere erfaring med omsorgssvikt. Men da ligger det også i kortene at dersom omsorgssvikten får vedvare, så vil også hjernens dysregulering få utvikle seg videre.

Psykolog Dag Nordanger oppsummerer på følgende måte:

- Kanskje den viktigste spisskompetansen vi bør fremme er; Å klare å gi normal omsorg til et barn eller en ungdom som støter en fra seg?

 

Kilder:

Relatert