Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10496 abonnenter

De fleste har i en eller annen grad fått oppleve sorg. Når sorgen rammer kan det synes umulig å skulle leve videre. Men uansett hvor umulig sorgen føles der og da, finnes det veier gjennom og ut av sorgen. 

Sorg er noe som rammer alle. Dette er fordi sorgen er en naturlig reaksjon på å tape noe som betyr mye for oss. Så sant vi har noe eller noen vi er glade i, vil vi før eller senere rammes av sorg.


For å formulere det enkelt: Sorg er en naturlig reaksjon på å ha tapt noe / mistet noe som ikke som erstattes, og jo mer verdifullt det tapte var, jo dypere blir sorgen. Sorg oppleves som å få hugget et sår inn i sjelen.

Men det finnes veier ut av sorgen. Riktig nok kan de være lengre og tyngre enn man liker å tro. Det hadde vært så greit om sorgen gikk over raskt, og for noen blir sorgen så tung at de knapt ønsker å forholde seg til den. Her lærer du om hvordan sorg ofte opptrer, hva du trenger å vite om sorg, og hvordan den går over. 

 

Når sorgen står på

Når sorgen rammer er det ulike måter å håndtere dette på. Mange begynner å gjøre de vanlige tingene raskt igjen, går på skolen / arbeid, går ut med venner, og driver med fritidsaktiviteter. Dette er en måte å takle hverdagen på, å ha noe å fylle den med. Det kan være forferdelig tungt innimellom, og da kan det være vanskelig å be om hjelp. I tunge perioder kan man bli mer likegyldig, raskere sliten, litt mer negativ, irritabel og utålmodig. Det er viktig å ikke være redd for å si at det er tungt. For en som er i sorg kreves det mer energi å leve normalt.

 


Går sorgen over?

Det aller første spørsmålet som dermed melder seg er hvor vidt sorg alltid går over. Det er ikke så lett å gi et enkelt svar! Men det som er sikkert er dette: Sorg går alltid over... i noe annet.

Med andre ord, slik du har det nå (hvis du er i sorg), slik vil du ikke alltid ha det. Sorgen vil ikke alltid være like sterk som den er på det sterkeste. Den vil ikke alltid være der så mye, som når den rammer som verst. Og samtidig: den vil kanskje heller aldri helt forsvinne. Den blir en del av din livshistorie, en del av den du er, en del av livet ditt - og du vil kunne hente den fram. Men heldigvis også... legge den bort igjen.

 



Vanlige faser i sorgen

Det er viktig å vite at sorgen opptrer på ulike måter for ulike mennesker. Det er dermed bare du som vet hvordan det er for deg å være i sorg.

Likefullt, jeg vil prøve å si noe om hvordan sorg ofte opptrer. Vær oppmerksom på at innholdet i denne artikkelen ikke er direkte hentet fra faglitteraturen, men er egne betraktninger om sorg. Slik jeg ser det, kan sorg (og veien ut av sorgen) forstås gjennom følgende steg:

 

Bli rammet av et tap

Mennesker er utstyrt med en hjerne, og hjernen er programmert til å reagere med følelser når visse ting inntreffer. Tristhet er en grunnleggende følelse vi har, og oppstår når vi på en eller annen måte taper noe som har betydning for oss, eller hvis vi forventer å kunne tape noe.

Sorg er på mange måter en veldig sterk variant av det å være trist, en veldig sterk variant av å ha tapt noe (eller forvente å tape noe) som betyr veldig mye for oss. Sorg kan derfor opptre selv om vi ikke reelt sett har mistet noe verdifullt, men kan oppstå når vi føler / tenker / er overbevist om at vi har (eller kommer til å) miste noe viktig. 

Eksempler på hva som kan utløse sorg er:

  • Noen som står oss nær dør
  • Noen som står oss nær blir skadet / syke
  • Kjærlighetssorg: brudd i et kjærlighetsforhold; eller et forhold som aldri blir til
  • Vi mister en jobb vi var glade i
  • Vi mister en venn; han/hun flytter, avviser oss, vennskapet glir ut i ingenting
  • Vi mister vårt gode navn og rykte; blir ydmyket, kommer i vanære
  • Vi blir selv syke; taper funksjon, eller mister framtidsmuligheter
  • Vi taper penger
  • Vi blir nødt til å flytte ut av huset
  • Osv

Med andre ord: et hvert tap av noe som har betydning for oss, kan utløse sorg. Jo mer betydningsfullt tapet er, jo dypere er sorgen. Har du mistet noen som stod deg nær, og er i sorg, kan du vite dette: Sorgen viser at du hadde personen veldig kjær! Det er kanskje ingen trøst. I sorgen er det nettopp vanskelig å finne trøst! 

 

Erkjenne tapet

Av ulike grunner kan det være vanskelig å erkjenne et tap. En slik manglende erkjennelse vil i mange tilfeller være en viktig beskyttelsesmekanisme. Vi har behov for ikke å bli overveldet av sorg og trishet, og vi pynter derfor (litt eller mye) på virkeligheten.

Ved dødsfall i nær familie, kan dette i starten av sorgprosessen ta form av å benekte at det har skjedd: "Det kan ikke være sant!" tenker man. "Det kan umulig være sant!" "Dette skjer ikke!" "Jeg må ha misforstått" Dødsfall vil imidlertid sjelden la seg benekte over tid. Sannheten innhenter oss, og vi må etter hvert erkjenne tapet. "Det er faktisk sant." "Han/hun er faktisk borte."

Det kan imidlertid være mange måter å holde igjen erkjennelsen av det som har skjedd. På den ene siden vet man at personen er død, på den annen side vil man ikke gå videre, men holder igjen. Man lar være å la tankene slippe til om at den omkomne er borte, man lar være å gjøre endringer, men setter livet på "pause" - som om den døde ikke er borte.

Ved andre typer sorg er tapet mindre innlysende, og det blir da enda vanligere å la være å erkjenne det. For eksempel når vi rammes av sykdom. Vi lar kanskje være å erkjenne at dette faktisk vil ha konsekvenser for oss, at det vil hindre oss i fra enkelte ting som vi hadde veldig lyst til å oppleve. Kjærlighetssorg er et annet eksempel: I etterkant av et brudd, vil vi kanskje ikke erkjenne bruddet - men håper (tross bedre viten) at det vil ordne seg. Eller ved kjærlighetssorg over forhold som ennå ikke har blitt til. Vi erkjenner ikke (tross bedre viten) at det faktisk aldri kommer til å bli!

Noen typer sorg kan først gå over, når man erkjenner tapet som man hittil har skjøvet foran seg, som man hittil ikke har villet ta inn over seg.

 

 

Lide under tapet

Neste fase i sorgen er derfor å lide under tapet. Det vil si å la de følelsene slippe til, som kommer i det man erkjenner tapet. 

Riktig nok vil man gjerne ha lidd mye også før man fullt ut erkjenner at det tapte faktisk er tapt. Men det oppstår en annen form for lidelse i det man for alvor forstår (eller aksepterer) det som har skjedd, eller for den saks skyld: Det som aldri kommer til å skje. 

Denne fasen er særlig tung, og dersom man lenge har "forsvart" seg imot å erkjenne det tapte, kan det kjennes aldeles overveldende å skulle gå inn i denne. Samtidig er det noe forløsende i å komme inn i den delen av sorgen hvor man faktisk føler tristheten over det hele - uten å pynte på den - uten å legge inn ulike former for benektning av det inntrufne. 

Husk at sorg er som å få hugget et sår i sjelen, og i denne fasen av sorgen er såret på sitt åpneste.

Lukke igjen

Neste fase i sorgen er derfor å lukke igjen. Det er sjelden at dette er fort gjort, på samme måte som et stort sår ikke gror over natten. Jo større sorgen er - jo større såret er - jo mer tid trengs for at såret skal leges. 

Hvordan sorgen lukkes igjen er forskjellig fra person til person, og det er forskjellige for ulike typer sorg. Når vi mister noen i et dødsfall, kan dette skje veldig gradvis. Fra dag til dag lærer man å leve med at den omkomne ikke lenger er iblant oss, og det kan føles som om såret aldri vil gro.

Husk da at det ikke er noe hastverk med å "bli ferdig" med sorgen. Jo mer betydningsfull personen var for deg, jo dypere er sorgen, og jo lenger tid vil du trenge på å finne en måte å leve med det.

Det er også viktig å huske på at selv om sorgen "lukkes igjen" er det ikke dermed sagt at vi blir ferdige med den. På akkurat samme måte som et stort sår vil legge igjen et arr, er det også slik med dype sorger i livet: De merker oss for livet! De etterlater et arr. 

Finne veien videre

Neste fase i sorgen er derfor å finne veien videre. På mange måter er dette en prosess som starter allerede i det man rammes av tapet. Allerede da må man jo bare gå videre i livet. Selv om det føles slik, stopper ikke livet opp, dagene går videre, og verden går videre.  

Likefullt er det først etter å ha vært gjennom de tidligere nevnte fasene - å lide et tap, å erkjenne tapet, å lide under det, og å lukke igjen - at det for alvor handler om å finne veien videre.

Livet kommer aldri til å bli som før, og vi vet det. Nå handler det om å gjøre det beste ut av det. Ikke å glemme, men å tillate seg å ikke være sorg hele tiden. 

Og litt etter litt er det som om man gjenoppdager det livet man hadde. Dette kan i seg selv være smertefullt. "Kan jeg tillate meg å være glad igjen etter dette?" spør man gjerne. Man blir nødt til å snu spørsmålet på hodet: "Kan jeg tillate meg å aldri være glad?" Det er nemlig slik at vi har også andre som vi er glade i, som trenger oss, og som trenger at vi er der for dem. 

De fleste sorger legges på et vis bak oss. De blir ikke glemt, de blir ikke uviktige, men det blir som i Arnulf Øverlands dikt: 

 

Det er en lykke i livet

som ikke vendes til lede:

Det at du gleder en annen

det er den eneste glede

 

Det er en sorg i verden

som ingen tårer kan lette:

Den at det var forsent

da du skjønte dette

 

Ingen kan resten av tiden

stå ved en grav og klage

Døgnet har mange timer

året har mange dage

 

Relatert