hjelptilhjelp overst 4

Finn psykisk hjelp og kurs

FINN HJELP / KURS AVANSERT SØK
 
 

Registrer nytt hjelpetilbud / kurs (gratis)

 

 

 

 



Dissosiasjon vil si å splitte opp. Det fungerer som hjernens overbeskyttelsesvern imot opplevelser som er så sterke at de sprenger vår kapasitet for å håndtere hendelsen på en sammenhengende måte, og hvor de traumatiske opplevelsene i steden blir tatt imot i fragmenter eller splittede deler. Dissosiasjon kan spille en rolle ved ulike psykiske lidelser, og i alvorlige tilfeller danne grunnlaget for en omfattende oppsplitting av personligheten.

 

Hva er dissosiasjon?

Dissosiasjon er et vidt begrep og kan bety forskjellige ting i ulike sammenhenger. Vi kan nærme oss begrepet dissosiasjon gjennom to ulike perspektiver:

  1. Dissosiasjon som tilpasning/mestring

    Dissosiasjon som mestringsstrategi / bedøvelse i møte med en emosjonelt overveldende situasjon (en tilpasningsstrategi)
  2. Dissosiasjon som patologi

    Dette kan innebære:
    a) Dissosiasjon som mestringsstrategi i møte med traumerelaterte minner
    b) Dissosiasjon som oppsplitting av personligheten i ulike, atskilte deler (psykologisk patologi / sykdom)

 

Psykolog Ellert Nijenhuis som er en anerkjent traumeekspert viser til at det er en del begrepsforvirring i forhold til bruken av begrepet dissosiasjon, og at den kanskje ryddigste forståelsen av dissosiasjon er å anse det som en splitting av personligheten i ulike deler, altså samsvarende med punkt nr 2 over. 

 

  1. Tips: Ny bok om traumebehandling og dissosiasjon

    Hva er god traumebehandling? Å snakke om alt det vonde som skjedde? Eller bør vi kanskje unngå de traumatiske minnene fordi klientene ofte blir dårligere av å fortelle? Boken Traumebehandling. Komplekse traumelidelser og dissosiasjon har som ambisjon å vise hva som er god traumebehandling idag.

  

Dissosiasjon som tilpasning / mestring gjennom bedøvelse ved en emosjonelt overveldende situasjon

Dissosiasjon kan forstås som en normalreaksjon i møte med en situasjon eller hendelse som overstiger vår mulighet til å forholde oss samlet / integrert til det som skjer. 

Dissosiasjon vil i en slik sammenheng innebære ulike former for å la seg bedøve eller avlede fra en traumatisk situasjon. Dissosiering blir da en nødløsning, en mestringsstrategi, som bidrar til å bringe en avstand mellom personen og det som er kilden til det enorme emosjonelle ubehaget. 

Et eksempel på dette kan være når man blir utsatt for et overgrep, f.eks et seksuelt eller fysisk overgrep: Samtidig som man rammes av en overveldende frykt, får man parallelt andre følelser / fornemmelser som gir en bedøvende effekt. Det kan f.eks være følelsen av nummenhet, av å ikke være til stede, av at dette skjer egentlig ikke, eller erkjennelsen av at "dette skjer ikke meg - men bare kroppen min." 

I et slikt perspektiv er evnen til å dissosiere noe som har en adaptiv funksjon. Det blir en form for innebygd bedøvelse; et slags overbeskyttelsesvern imot opplevelser som vi ikke opplever oss i stand til å tåle. En naturlig analogi er å vise til elektriske systemer som har et overspenningsvern, og hvor dette vernet automatisk "kobler ut strømmen" når systemet blir overbelastet.

I seg selv er dette en hensiktsmessig strategi, men den kan også ha en skyggeside ved at minner og opplever som vanligvis ville blitt lagret på en organisert måte i hjernens hukommelsessystemer, på grunn av de dissosiative prosessene blir lagret i hjernen på en mer fragmentert og splittet måte. Dette kan være med å forklare hvorfor minnene fra traumet kan vende tilbake i form av fragmenterte eller kaotiske deler, eksempelvis som flashbacks.

Likefullt kan dissosiasjon i en slik bruk av begrepet anses som en form for hensiktsmessig mestringsstrategi og ikke nødvendigvis som et sykdomstegn.

 

Dissosiasjon som bedøvelse i møte med traumerelaterte minner

Dissosiasjon kan oppstå i situasjoner hvor det ikke er åpenbare ytre grunner til at det skulle være behov for å bedøve eller avlede seg selv i fra det som skjer her og nå - men hvor grunnen til dissosiasjonen ligger på et psykisk nivå. Med andre ord: det oppstår en fare / trussel som man må forsvare seg imot, men denne kommer nå ifra personen selv, i form av traumerelaterte minner.

Et eksempel kan være at barnet som har en historie med å oppleve overgrep hjemme, reagerer i barnehagen med å bli stirrende, kontaktfjern og fullstendig utilgjengelig for kontakt - og dette selv om situasjonen i barnehagen var helt trygg. Den utløsende faktoren kan f.eks ha vært at barnet fikk et minne om det traumatiske som har skjedd / skjer på hjemmebane - og det oppstår en form for "utkobliing" hvor barnet mister fullstendig kontakten med omverden (barnet dissosierer). I et slikt perspektiv er dissosiasjonen en form for unngåelse av traumerelatert materiale (tanker, følelser), og kan føre til en atferd som ved første øyekast virker underlig og uforståelig.

Et generelt forskningsfunn er at dissosiasjon er knyttet til overveldende, traumatiske opplevelser.

I møte med fornemmelser, følelser eller tanker som vekker eller truer med å vekke traumatiske minner, kan reaksjonen være at man går inn i dissosiative tilstander, som kan vise seg gjennom forskjellige symptomer:

  1. Eksempler på dissosiative symptomer

    • Personen "forsvinner helt" ifra kontakten underveis i en samtale
    • Begynner å snakke med barnestemme til tross for at han/hun er voksen
    • Får sterke kroppslige gjenopplevelser av noe svært traumatisk
    • Følelsesløse områder i huden som ikke har noen medisinsk forklaring
    • Har uforklarlige lammelser eller kramper som ikke har en medisinsk forklaring
    • Hukommelsestap i forhold til viktige hendelser av nyere dato
    • Dramatiske humørsvingninger
    • Nummenhet og følelse av å ikke være til stede; uvirkelighetsfølelse
    • Transelignende tilstander med tap av normal bevissthet; hvor dette ikke er framkalt med vilje f.eks i forbindelse med religiøse ritualer 
    • Selvskading eller suicidal atferd
    • Å føle at deler av kroppen ikke tilhører meg
    • Å få en annen type håndskrift enn den man vanligvis har
    • Å få tydelige endringer i sin personlighet som tyder på at man skifter fra en type til en helt annen type
    • Å høre stemmer i hodet

 

Dissosiasjon kan i et slikt perspektiv være en viktig faktor ved ulike psykiske lidelser, enten det er snakk om rene dissosiative forstyrrelser, eller andre psykiske lidelser hvor dissosiasjon inngår som en del av problemkomplekset, eksempelvis i forhold til spiseforstyrrelser, selvskading eller personlighetsforstyrrelser.

 

Den oppsplittede, dissosiative personligheten

  1. I'm not here
    This isn't happening
    I'm not here, I'm not here

    - Radiohead

For personer som opplever langvarig, alvorlig traumatisering i nære relasjoner kan konsekvensen bli å ende opp med en oppslittet, dissosiativ personlighet. I slike tilfeller blir dissosiative prosesser så omfattende og gjennomgripende at de må anses som regelrette strukturer eller mønste i den rammede sin personlighet. Da lever man i et usynlig, men høyst reelt psykologisk drama - i en dyp konflikt med seg selv, hvor "skyggepersonligheter" - oppsplittede delpersonligheter - lever separate liv inne i personen.

Onno van der Hart forteller om dette til Badeliv ved Modum Bad:

- Traumene ødelegger og skygger for vår personlighet. De gjør noe med hva vi er og hvordan vi oppfører oss. Ved dissosiasjon kan man oppleve at pasienten får en oppdeling i personligheten, hvor noen deler lever det daglige livet, mens andre bærer på traumene. Det er når man blir minnet om vonde hendelser tidligere i livet, at symptomene aktiveres.

Onno van der Hart har uttalt til Modum Bad om denne typen problematikk: 

- For at disse pasientene skal oppleve helbredelse og bli friske, må man behandle alle ”deler” av personligheten. Det er også viktig å løfte fram hvor alvorlig det er når voksne skader barn psykisk, fysisk og seksuelt. De kan skades for resten av livet.

 

  1. Det skjulte dramaet bak en veltilpasset fasade

    Følgende sitat fra mennesker som har vært utsatt for ulike former for traumatisering illustrerer hva som skjer når personligeheten tar i bruk dissosiasjon som en måte å organisere seg selv og sin personlighet på (3):

    «Men jeg klarte å være «god» til noe i denne verden: Jeg klarte å bære hemmeligheten alene. Det jeg ikke forsto, var at denne hemmeligheten stoppet utviklingen til det lille barnet jeg den gang var. Hemmeligheten gjorde at jeg siden «den dagen» har båret med meg det lille barnet som aldri fikk bli stor på naturlig vis, og i sitt eget tempo. Det lille barnet tok bolig i mitt indre. Men utenpå gjaldt helt andre regler. Langt inn i mitt voksne liv har dette lille barnet bodd inne i mitt indre. Ganske sår, redd, skamfull og urolig har det bodd inni der. Mens utenpå ble det lille barnet voksen og skapte seg et liv. Et liv som alle andre – tilsynelatende. Men noen ganger gjør barnet inni der seg til kjenne. Da blir det vanskelig å være voksen, for inne i meg sitter dette barnet, som ikke er mer enn 8-9 år. Når barnet får rom nok inni der, kommer redselen og skammen og trenger seg inn i mitt voksne liv. Denne blandingen av følelser kan gjøre hverdagen vanskelig å takle.» (Kronikk Bergens Tidende 2008)

   

Tre deler av personligheten i indre konflikt

I møte med langvarige traumer, overgrep eller omsorgssvikt kan personen utvikle en dyp splittelse mellom ulike fragmenter eller deler av personligheten. I stortingsmeldingen NOU 2012(5): Bedre beskyttelse av barns utvikling er det trukket fram at det traumatiserte barnet kan ha en oppsplitting av personligheten i følgende deler:

 

  1. Den tilsynelatende velfungerende delen som ignorerer det som har skjedd

    Et barn som opplever mishandling, familievold, seksuelt misbruk osv., vil samtidig ha et sterkt behov for å være et vanlig barn. Et barn som kan være med venner, leke, gå på skole osv. For å klare dette, er det vanlig at det på et vis later som om alt det vonde egentlig ikke skjer. Denne delen later på et vis som om alt er greit, bagatelliserer og uvirkeliggjør hendelsene, for å kunne klare det daglige livet og slippe å ta inn over seg det som skjer eller har skjedd. For å kunne klare dette må den også skyve vekk mye følelser, spesielt negative følelser, og kan derfor oppleve å være nokså følelsesmessig avflatet, og også å være redd for følelser.

  2. Det sårbare «barnet»

    Når personen prøver å skyve de vonde opplevelsene bort, vil barnet som bærer de vonde minnene om hendelsene, eksistere som en «barnedel» i den voksne. Denne barnedelen er ikke følelsesmessig avflatet, men bærer derimot på masse smerte og følelser, som redsel, skam og selvforakt, og har et ønske og mål om å bli ivaretatt og beskyttet av en trygg voksen. Denne trygge voksne var imidlertid kanskje ikke der da personen var barn, og heller ikke som en del av den voksne kroppen opplever den trøst, da den tilsynelatende velfungerende delen ikke evner å ta inn over seg det som har skjedd, og avviser derfor det indre barnet. Barnedelen føler seg derved alene og avvist, og bærer ofte også på mye tristhet og ensomhet.

  3. Den kontrollerende delen

    Det å føle seg som et hjelpeløst offer oppleves ikke å være en god posisjon å være i, spesielt ikke når det ikke er trøst å få. Det som lett oppstår da, er at en del av barnet identifiserer seg med overgriper, og blir en «sterk» kontrollerende del. Målet til denne delen er å klare seg selv, være selvstendig, ikke være avhengig av andre og ikke vise at en har behov, noe som en ser på som et tegn på svakhet og også en risiko for å oppleve nye avvisninger. Denne delen hater derved den sårbare delen, og kontrollerer den ved å hindre at den kommer frem, samt ved å trakassere den. Kommer den frem kan lett den kontrollerende delen reagere med straffeaksjoner som selvskading. 

Altså vil den oppsplittede, dissosiative personligheten være i en mer eller mindre skjult kamp imot seg selv. Personen vil på denne måten oppleve å ha ulike viljer inni seg som er i dyp konflikt, og som kan veksle mellom å komme frem. Mønsteret kan lett føre til et indre liv som er i sterk disharmoni, og medfører sterkt funksjonstap. Disse mekanismene kan høres merkelige ut, men når en snakker med kronisk traumatiserte mennesker er dette et mønster som er helt karakteristisk. 

Personlighetsforstyrrelser, selvbilde- og selvskadingsproblematikk kan være de umiddelbare symptomene - som både kan bidra til å tilsløre og å avsløre det dype dramaet som utspiller seg i personens psyke - og som i realiteten handler om at man prøver å finne en måte å overleve.

 

Dissosiative identitetsforstyrrelser

Modum Bad skriver i sitt magasin Badeliv om denne tilstanden:

- Mennesker med alvorlig dissosiasjonsforstyrrelse skifter mellom ulike bevissthetstilstander, følelser, selvforståelse og virkelighetsoppfatning – dvs alt det som utgjør en person. Disse tilstandene kan bli så uttalte at de har hver sine mønstre i hvordan de opplever, relaterer seg til og tenker om verden og seg selv. Det vil da ytre seg som to eller flere distinkte personlighetstilstander i en og samme person, og dette kaller vi dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID), tidligere kalt multippel personlighet.

  1. Et kasuseksempel: Dissosiativ identitetsforstyrrelse

I boken Att handtera traumarelaterad dissociation av Suzette Boon, Kathy Steele, Onno van der Hart, skrives det (6):

- Et av de sterkeste symptomene på dissosiasjon er er følelse av ufrivillighet. Det vil si at personen er bevisst om tanker, følelser, oppførsel, minner, hendelser osv, men disse opplevelsene synes ikke å tilhøre han eller henne. Disse opplevelsene kjennes som «ikke jeg». Noen mennesker har en opplevelse av å være «mer enn en person» eller har ulike «indre stemmer» eller identiteter.

- Som en følge av dette kan personer med dissosiative forstyrrelser være svært forvirrede i forhold til hvem de egentlig er, hva de tenker, kjenner, gjør eller opplever med kroppen. Dissosiative deler av personligheten er ikke egentlig skilte individer eller personligheter i en kropp, men snarere deler av et individ som ennå ikke fungerer på en smidig, koordinert og fleksibel måte.

 

Behandling av dissosiative lidelser

Dersom man mistenker at en person har en dissosiativ lidelse er det viktig å ta en grundig psykiatrisk utredning for å avklare dette spørsmålet. Det bør brukes standardiserte kartleggingsverktøy, og strukturerte eller semistrukturerte intervjuer for å avklare en eventuell mistanke. M.a.o. det er viktig å få tak i hvor vidt personen har vansker som er knyttet til dissosiasjon.

Psykolog Ellert Nijenhuis at behandlingen ved dissosiative lidelser må rettes i mot "hele personligheten", det vil si man må gjøre seg kjent med de ulike delpersonlighetene som er dissosierte fra hverandre; man må få disse delene til å få kjennskap til hverandre, til hverandres behov og måter å tenke på; man må få delene til å få tillit til hverandre; og man få de dissosierte delene til å samarbeide bedre med hverandre i hverdagen.

I eksempelet under ser vi et eksempel på en slik behandling som retter behandlingen imot "hele personligheten" til en kvinne som har en dissosiativ forstyrrelse.

  1. Et kasuseksempel: Behandling av en dissosiativ lidelse

    Ellert Nijenhuis forteller om følgende eksempel på en dissosiativ lidelse:

    Martha (pseudonym), en gift 36 år gammel kvinne, ble henvist til Traumesenteret på grunn av hyppige krampelignende anfall. Anfallenemedførte av og til inkontinens, tungebiting og skumming fra munnen, og det hadde lenge blitt arbeidet utifra en teori om at det var snakk om epilepsi. Imidlertid gav epilepsimedisinen kun kortvarig effekt. Man gikk over til en hypotese om at krampene skyldtes dissosiasjon. Henvisningen til Traumesenteret ble begrunnet med at Martha hadde beskrevet både kronisk emosjonell forsømmelse og fysisk mishandling av foreldrene fra tidlig barndom av.

    Ettersom anfallene fortsatte som før, bestemte senteret imidlertid å tilby henne psykoterapi basert på teorien om strukturell dissosiasjon – fordi slik behandling hadde vist seg å være vellykket i lignende tilfeller.

    Behandlingen foreløp kort oppsummert på følgende måte: Behandleren fikk tak i hvordan Martha oppfattet seg selv og sin situasjon, og gikk videre til å forklare behandlingen: dersom symptomet var somatisk, var det ingenting terapeuten kunne gjøre med dem – noe som var trist, men sant. Men hvis anfallene var enten delvis eller totalt psykologisk styrt, kunne vi kanskje sammen få til å gjøre noe med problemet. Det ble forklart at psykologiske symptomer vanligvis har en slags struktur. Da Martha ikke umiddelbart forsto hva det betydde, ble det brukt en analogi kanskje kunne være klargjørende. Behandleren spurte henne: ”Hender det at du drømmer om natten?” Slik forløp samtalen:

      • “Ja, selvfølgelig gjør jeg det”. 
      • ”Og har drømmene dine i hvert fall noen ganger en slags handling, en historie?” 
      • ”Noen ganger.” 
      • ”Fint. Er det du selv, for å si det sånn, som lager den drømmen, eller den historien?” 
      • ”Nei, jeg tror ikke det.” 
      • ”Men da må vi spørre: Hvem lager den drømmen?” 
      • ”Jeg vet ikke,” sa Martha og lo. 
      • “Det må jo være noe inne i deg, da – eller tror du at du er hjemsøkt av et gjenferd eller noe?”
      • ”Nei, jeg tror ikke det er noe gjenferd.” 
      • ”Kan jeg da kanskje si at det er noe inne i deg, som av en eller annen svært viktig grunn som vi ikke helt forstår ennå, på en måte gir deg disse anfallene?” 
      • ”Kanskje, men hvordan skal jeg kunne vite det?”

    Det ble enighet om å prøve ut en metode for å spørre ut delen av Marthas personlighet som muligens kunne være kilden til de dissosiative symptomene. Metoden gikk ut på henvende seg direkte til denne delen av personligheten og å la denne få anledning til å svare på terapeutens spørsmål ved å tillate Martha å løfte en finger dersom svaret på et spørsmålet var ja, eller å holde den rolig om svaret var nei. Det som utspilte seg deretter var meget overraskende for Martha. Slik forløp samtalen seg:

      • "Har du en konkret alder?"
      • ”Ja.” 
      • ”Er du like gammel som Martha?” 
      • ”Nei.” 
      • ”Er du eldre enn henne?” 
      • ”Nei”. 
      • ”Er du littegrann yngre?” 
      • ”Nei” 
      • ”Er du yngre enn 30 år?” 
      • ”Ja.”
      • (Og så videre). Og: 
      • ”Har anfallene sammenheng med noe hyggelig?” 
      • ”Nei.” 
      • ”Med noe uviktig?” 
      • ”Nei.” 
      • ”Handler de om noe som ikke er hyggelig?” 
      • ”Ja.” 
      • ”Handler de om noe sånt som storm eller torden og lyn?” 
      • ”Nei.” 
      • (Og så videre.)

    Det ble jobbet videre med samme metodikk, hvor det på en finuerlig måte ble klartgjort hva som var motivene bak krampene. Målsetning for å jobbe på denne måten var å skape større integrering og sammenheng mellom Martha sine oppsplittede, dissosierte personlighetsdeler, og allerede etter én behandlingstime begynte det å skje dramatiske endringer i Martha sine symptomer - som hun tross alt hadde lidd under helt siden barndommen. Martha fikk større forståelse for det psykologiske dramaet som utspilte seg i og under hennes bevissthet, og hun fant metoder for å slippe til og blidgjøre alle delene av hennes personlighet, ikke minst delen som omtales som "det sårbare barnet" (se avsnittet lenger oppe). Etter noen flere behandlingstimer ble de epilepsilignende krampene nesten helt borte, og Martha fikk et helt nytt liv. Behandlingen hadde vist seg å være effektiv - og det var dermed også bevist at krampene hadde en psykologisk forklaring - og dermed også en psykologisk løsning.

 

I annen viktig del av behandlingen av dissosiative lidelser handler ifølge Ellert Nijenhuis om forholdet pasienten har til andre mennesker. Mange pasienter med dissosiative vansker har en ambivalens i forhold til å ha tillit til andre mennesker. Det er en splittelse mellom ønsket om å stole på andre mennesker - viljen og ønsket om å knytte seg til noen som kan trøste meg - og den omfattende frykten for at dette umulig kan gå bra - det er for farlig.

Et viktig område av terapien er derfor å bygge tillit og samarbeid med terapeuten - et arbeid som kan ta tid.

Gjennom terapien har man enkelte overordnede målsetninger, blant annet at pasienten skal vinne fram til en helt ny erkjennelse av seg selv og det som han/hun strever med. Mange med dissosiative lidelser vil oppleve seg selv som uforståelige, og kanskje som "gale", eller som personer det er noe grunnleggende feil med. Å få et nytt perspektiv og en forståelse for at man handler, tenker og føler som man gjør pga traumatiske opplevelser, kan være viktige steg på veien imot bedring.

Noen av erkjennelsene man ønsker at pasienten skal vinne fram til er følgende: 

  • Dette (det traumatiske) hendte med meg
  • Jeg er ikke gal, men jeg prøver å håndtere noe vanskelig som har skjedd med meg
  • Det vonde som har skjedd er reelt.
  • Jeg har hatt et vanskelig liv, men jeg kan klare å håndtere det

 

  1. Tre tips for å få bedre impulskontroll

    I denne videoen får du tre tips for å få bedre selvkontroll som har relevans i forhold til dissosiasjon.

    • Identifiser dine (impulsive) deler av selvet / personligheten
    • Lær deg til å vise omsorg for og å trene opp disse delene av deg selv
    • Øv deg på å kjenne igjen hva disse delene av deg selv trenger NÅ. Gjør det til en vane å spørre: "Hva trenger jeg egentlig akkurat nå?" Ved å trene seg på dette, i stedenfor å utagere impulsene, kan du i større grad vinne kontroll over impulsiviteten 

I psykisk helsevern skjer det en stadig videreutvikling av gode traumerelaterte behandlingsmetoder, noe som blant annet kan leses mer om i denne artikkelen. En nærmere beskrivelse av behandling av strukturell dissosiasjon av personligheten får du her. I filmene under får du mer informasjon om dissosiasjon og aktuelle behandlingsmetoder / - prinsipper.

 

Dissosiasjon blir ofte oversett i psykisk helsevern

Dissosiative lidelser / dissosiativ identitetsforstyrrelse kan forveksles med ADHD (fordi også dissosiasjon skaper konsentrasjonsvansker), bipolar lidelse (fordi også dissosiasjon kan gi humørsvingninger), schizofreni / psykose (fordi dissosiasjon kan medføre flashbacks), eller rusavhengighet (fordi rusmidler ofte brukes for å dempe angsten eller den psykiske smerten som følger av en dissosiativ lidelse9.

I en studie av Ellen K. K. Jepsen som studerte pasienter som var innlagt på Modum Bad til et tremåneders traumeprogram for voksne som sliter med senvirkninger av seksuelle og andre overgrep i barndommen, fant forskeren med at alvorlig grad av dissosiasjon hadde negativ innvirkning på effekten av en behandling som ikke spesifikt tok sikte på å inkludere dissosiasjon.

Badeliv skriver om dette:

Studien konkluderer... med at det – før oppstart av behandling - er viktig å kartlegge pasientene for evt. traumer og traumerelaterte plager, som også omfatter dissosiasjon. Pasienter med alvorlig grad av dissosiasjon trenger behandling som til dels adskiller seg fra annen traumebehandling. Behandlingen bør rette seg spesielt mot dissosiasjon.

I følge Jepsen har det ikke vært fast rutine å undersøke tidlig traumatiserte pasienter for dissosiasjon når disse søker hjelp innen psykisk helsevern.

Konsekvensen kan bli feil diagnose og feil behandling. Pasienter kan bli gående i behandling i mange år uten å bli bedre.

 

Kilder:

  1. Hva er dissosiasjon? Svartpip.wordpress.com
  2. Pasienter  må undersøkes for dissosiasjon. Badeliv. Modum Bad
  3. NOU 2012(5): Bedre beskyttelse av barns utvikling. Dissosiasjon. Regjeringen.no
  4. Trauma, dissociation, attachment and neuroscience: A new paradigm for understanding severe mental distress. The Journal of Critical Psychology, Counselling and Psychotherapy
  5. Harvey, M. (1990). An ecological view of psychological trauma and recovery. Journal of Traumatic Stress, 9(1), 3.–23.
  6. Dissosiasjon - en forklaring. Svartpip.wordpress.com
  7. Trauma, dissociation, attachment and neuroscience. Dillon, Johnstone og Longden
  8. Stabilisering - det viktigste leddet i traumebehandling? Tidsskrift for norsk psykologforening

Les også