Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10601 abonnenter

– En som sliter med posttraumatiske reaksjoner etter en traumatisk opplevelse, vil ofte ha stor nytte av en grundig bearbeidelse av hendelsen. Derfor må terapeuten tørre å be klienten om å fortelle om hendelsen og følelsene knyttet til den, mener forsker Kristin Alve Glad ved NKVTS.

Dette skriver NKVTS på sine nettsider. Bakgrunnen for artikkelen er en omfattende artikkel om dette temaet i Tidsskrift for Norsk Psykologforening 12/2013.


 

- Det er ikke farlig å snakke om traumet

Mange som har opplevd en traumatisk hendelse vil helst unngå å tenke på den eller snakke om den. Men hvis vi klinikere unngår å spørre klientene om deres traumatiske opplevelser og reaksjoner, risikerer vi å formidle at det er farlig å snakke om.

Vi risikerer også å forsterke tanken om at ingen verken tåler eller orker å høre om det de har opplevd, sier Kristin Alve Glad, forsker ved NKVTS.

Forskeren forteller om den nevnte artikkelen i Tidsskrift for Norsk Psykologforening:

Der forklarer jeg blant annet hvordan traumenarrativet, altså klientens egen fortelling om den traumatiske hendelsen, gir ham eller henne muligheten til å utforske opplevelsen i trygge rammer. Arbeidet hjelper klienten med å lage en sammenhengende, håndterbar og meningsfull historie om hendelsen, istedenfor at den føles fragmentert, overveldende og uforståelig, sier hun.


 

Må bli trygge på at behandlingen ikke gjør vondt verre

Kristin Arve Glad forteller at det er viktig at behandlere blir trygge på traumebehandlingen, slik at de våger å snakke gjennom det traumatiske så grundig at pasienten får den nødvendige bearbeiding av opplevelsene. 

Vi som er klinikere må skaffe oss god kunnskap om traumebehandling slik at vi kan arbeide med klientens traumehistorie uten å være redd for å «gjøre vondt verre», konkluderer Glad.



I tillegg er det viktig å bruke nok tid på å trygge pasienten på hva som kommer til å skje, da den som har opplevd traumet vil kunne ha sterk vegring for det å skulle gå inn i en slik traumebehandling.

Forskeren forteller om en pasients uttalelse nettopp om dette temaet:

Da jeg hadde forklart henne om hvordan vi skulle arbeide med traumenarrativet, spurte hun: «Det er vel ikke sånn at jeg kommer til å gå ut herfra som et åpent sår?». Dette illustrerer hvor sårbar hun følte seg, og hvor viktig det er at vi bruker tid på å utforske klientens forventinger til traumearbeidet.

 

Traumer blir ofte oversett i møte med hjelpeapparatet

Tine K. Jensen forteller i Tidsskrift for Norsk Psykologforening om når traumer blir oversett i møte med hjelpeapparatet, og forteller følgende historie:

Siri ble henvist til det lokale hjelpeapparatet (BUP) etter vårt første møte, men da jeg besøkte henne 2,5 år senere, fortalte hun meg at hun ikke hadde kontakt med hjelpeapparatet lenger.

I hennes øyne var det ingen vits å gå i terapi: «Nei, det er ikke noe poeng. Hun ville ikke snakke om det jeg var opptatt av. Hver gang jeg begynte å snakke om det som hadde skjedd og at moren min døde, begynte hun å snakke om andre ting. Jeg tror ikke hun orket å høre.» Etter påtrykk fra far ble den psykologisk-pedagogiske tjenesten (PPT) etter hvert koblet inn. Da hadde Siri gått hjemme nesten ett år uten skoletilbud. PPT mente Siri måtte ha ADHD siden hun hadde så store konsentrasjonsvansker. BUP ble koblet inn igjen og stadfestet diagnosen. Både far og Siri mener dette er feil: Problemene oppsto etter tsunamien. 

 

Den egentlige årsaken til konsentrasjonsvanskene og uroen

Tine K. Jensen forteller videre:

Da jeg traff Siri første gang 10 måneder etter tsunamien, hadde hun utviklet en posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og strevde med reaksjoner innenfor alle de tre symptomgruppene: Gjenopplevelser betydde for Siri at hun flere ganger i uken så for seg hendelsene som i en film, hvor hun opplever det som om det skjer igjen. Hun hadde mareritt om katastrofen og måtte stå opp for å forsikre seg om at det ikke kom nye bølger.

Hun så katastrofer overalt, selv en busstur utløste tanker om ulykker. Unngåelse/nummenhet er også vanlig, og for Siri betydde det å slutte med dans. For et blikk mot tribunen fortalte henne at mor ikke lenger satt på sin vante plass - og da kom minnene om mors død og egen kamp for å overleve. Aktivering førte til søvnproblemer og konsentrasjonsproblemer på skolen. Hun gikk i en tilstand av konstant beredskap. Etter noen måneder på skolen sluttet hun, og ble da gående hjemme uten noen form for tiltak i nesten ett år.

 

Hjelpeapparatet må våge å være traumeorientert

Tine K. Jensen viser til at eksempelet med Siri slett ikke er enestående. Hun forteller:

En spørreundersøkelse foretatt blant barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker i Norge synes å bekrefte Siris fortelling. Et stort antall av de barna og ungdommene som henvises til BUP, hadde vært utsatt for traumatiske hendelser. Men få av intervensjonene var traumefokusert, og mange terapeuter følte at de ikke klarte å gi adekvat hjelp til denne gruppen barn.

Jensens oppfordring er klar:

Vi som behandler barn og unge, har en stor oppgave foran oss. Vi må bli flinkere til å forstå sammenhengen mellom alvorlige traumer og utvikling av psykologiske vansker. Vi må tørre å snakke med barn om deres grufulle erfaringer, og vi må endre vår praksis slik at barn får en best mulig behandling.

Heldigvis gikk det bedre med Siri etter hvert som traumet kom på avstand, til tross for mangelfull hjelp. Tine K. Jensen oppsummerer:

Siri er et eksempel på at barn under visse betingelser kan komme i et godt utviklingsspor til tross for store påkjenninger og til tross for at hun ble sviktet av hjelpesystemene. Siri viser fortsatt symptomer på posttraumatisk stress. Jeg får ikke overtalt henne til å søke behandling, og hun er fortsatt sint på behandlingsapparatet.

 

Kilder:

 

 

Relatert