facebook 

Finn psykisk hjelp der du bor

 

 

Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 11766 abonnenter

Å bli frisk fra en spiseforstyrrelse er som regel alltid forbundet med ambivalens: På den ene siden ønsker pasienten å bli kvitt spiseforstyrrelsen, på den andre siden ønsker man å beholde den. For den brukes også som løsning på problemer. Her leser du om hvordan spiseforstyrrelser kan behandles.

Som en bakgrunn for denne artikkelen anbefales at du først leser vår artikkel om hva som er grunnen til at noen personer får en spiseforstyrrelse.



 

Ambivalens omkring å skulle gi opp spiseforstyrrelsen

Når man skal behandle en spiseforstyrrelse er det viktig å ha fokus på det som er de bakenforliggende grunnene til spiseforstyrrelsen. Behandlingen må ta høyde for at spiseforstyrrelsen gir en form for mestring av livsproblemer som pasienten per idag ikke har bedre løsninger på. Det er derfor lite hensiktsmessig å presse personen til å få i seg mer mat, eller å forsøke å skremme personen til å komme på bedre tanker.

Det er også viktig å kjenne til at veien ut av en spiseforstyrrelse mer eller mindre alltid er forbundet med ambivalens: På den ene siden ønsker pasienten å bli kvitt spiseforstyrrelsen, på den andre siden ønsker man å beholde den. For den brukes også som løsning på problemer.

 

Aktuelle behandlinger for spiseforstyrrelser

Her er noen utvalgte funn fra forskningen på behandling av spiseforstyrrelser, og oversikten må tas med forbehold. Det sentrale for den enkelte pasient er å få et behandlingsforløp som er tilpasset pasienten, og som tar høyde for det som er de aktuelle disponerende, utløsende og vedlikeholdende faktorene for den enkelte.



En stor utfordring i behandlingen er å skape motivasjon for endring, og det å finne alternative måter å håndtere følelser og livsproblemer på enn det å måtte bruke kropp og mat.

Det er en mangel på forskningsmessig evidens omkring hvilke behandlinger som har (best) effekt i behandling av spiseforstyrrelser, men en oversikt over kunnskapsstatus omkring forebygging og behandling av spiseforstyrrelser finner du her.

 



Familien er en viktig ressurs i behandling av spiseforstyrrelser

Enkeltstudier tyder på at familien spiller en stor rolle for at den som er rammet av spiseforstyrrelse skal bli bedre. Å få engasjert foreldrene i behandlingen hevdes å være nøkkelen til bedring fra en spiseforstyrrelse. Meta-studier gir en viss støtte til at familiebaserte terapier kan være særlig effektive, men det er behov for flere og bedre studier for å kunne gi sikre konklusjoner.

 

  1. Eksempel: Ida (15)

    Helsesøster og familien har reagert på at Ida er blitt veldig tynn de siste månedene. Foreldrene tar henne med til familiens lege med spørsmål om hun er syk, hvor syk, om det er anoreksi. Ida sitter sur og tverr på en stol lengst unna legen, sier ingenting, går motvillig med på veiing og måling. To uker senere ringer mor for ny avtale. Alle tre kommer, foreldrene er meget bekymret. Det blir tatt blodprøver av Ida. Hvor alvorlig er det? Skissert kostholdsopplegg har ikke latt seg gjennomføre. Ida sier at hun ikke har noe problem, er bare litt for tykk, og fortsetter: «Jeg kommer uansett ikke til å spise mer!»

    Legen henviser henne til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Der er det lang ventetid. Foreldrene er oppgitte og redde og henvender seg til en privatpraktiserende psykologspesialist som kan ta imot dem. I den første timen sier Ida at hun ikke skjønner meningen med dette, hun har ingen problemer. Til den andre timen kommer hun ikke. Det er aktuelt å arbeide i en periode med foreldrene alene, noe som i en slik sammenheng er familieterapi. Psykologen kontakter legen etter foreldrenes samtykke og blir informert om de somatiske resultatene av hans undersøkelser. Sammen drøfter de situasjonen over telefonen.

    Foreldrene får hjelp når det gjelder egne holdninger til Idas spising, til hennes følelsesregulering og til aldersadekvat grensesetting. Psykologens oppgave er i første rekke å gi dem tilbake troen på egen kompetanse i foreldrerollen. Ressursene er mange.

    Senere kommer Ida med av ren nysgjerrighet, og familiesamspillet kan synliggjøres. Idas emosjonelt ladede utsagn «Dere er ikke glad i meg, dere vurderer meg bare etter det jeg gjør av lekser og får av karakterer – ikke etter den jeg er!» fører til en felles undring over relasjoner de før ikke var klar over. Neste skritt er drøftinger av mulige endringer i dette samspillet. Og familieterapien går senere over til individualterapi. Målsettingen er å fremme motivasjon for endring samt gi egostøttende terapi. Foreldrene deltar ved behov og ut fra en faglig vurdering. I løpet av ett år endrer Idas måltidsrutiner seg og hun får noe vektoppgang. Samtidig følger en sosial og emosjonell mer tilfredsstillende utvikling.

 

Kognitiv atferdsterapi er en metode med god effekt ved spiseforstyrrelser

Det er funnet forskningsmessig støtte for at kognitiv atferdsterapi (CBT) kan gi god effekt i behandling av spiseforstyrrelser, samtidig som det er behov for mer og bedre forskning også på dette området.

  1. Eksempel: Trine (27)

    Trine har levd med spiseproblemer i 13 år. I de siste sju årene har disse gitt seg utslag i en alvorlig bulimi. Hun går på jobb hver dag Resten av døgnet og helgene bruker hun til overspising med påfølgende oppkast, omtrent 3 – 10 ganger i døgnet. Dette går utover parforholdet. Det er samboeren som har sørget for å få henne til legen.

    I legetimene er Trine søt og blid, prater villig i vei, tilsynelatende åpen, men noe kaotisk. De blir enig om henvisning til voksenpsykiatrisk poliklinikk. Der får hun individualsamtaler med en kognitiv atferdsterapeutisk tilnærming. Først kartlegges symptomene ved hjelp av et registreringsskjema som Trine skal fylle ut daglig. All mat og drikke hun inntar skal registreres, tidspunkt for dette og situasjoner hvor overspising og oppkast forekommer. Alternativ atferd fremfor overspising og oppkast utforskes slik at Trine skal få en opplevelse av kontroll og egen mestring i sitt matkaos.

    Samboeren til Trine blir trukket inn helt i starten av terapien. Dette er viktig fordi begge deler oppfatningen av at Trine bare må ta seg sammen. I denne fasen av terapien blir det psykoedukative elementet viktig, å undervise begge om symptomer og hvordan negative automatiske tanker opprettholder symptomene.

    Etter hvert utvides Trines terapi fra vekt og mat til fokus på symptomenes personlige og funksjonelle mening. Trine antok at ved å opprettholde symptomene, ville hun være sikret en tilknytning til samboeren. Hun var redd han ville forlate henne. Så lenge hun var syk, visste hun han ville støtte henne. Gjennom terapien kunne de i fellesskap bearbeide og endre denne feilfortolkningen.

    Slik veksler Trines terapi mellom individualsamtaler og parsamtaler hvor tema i begge kontekster er identifisering og endring av negative automatiske tanker, feilfortolkninger og leveregler.

    Etter ett år med denne terapien utviklet både Trine og hennes samboer en større forståelse for hennes tilstand, og hun fikk avkreftet at han kun ville støtte henne når hun var syk. Han viste stort engasjement i hennes tilfriskningsprosess, noe som i seg selv virket reduserende på hennes overspisings- og oppkastfrekvens. Hennes hverdag ble mindre og mindre styrt av spiseproblemer.

 

Fysisk aktivitet kan brukes i behandling av spiseforstyrrelser

I en ny bok skriver forsker Solfrid Bratland-Sanda om hvordan negative treningsvaner kan snus til noe positivt.  Hun mener personer med spiseforstyrrelser må være fysisk aktive.

I stedet for å tenke at man må, skal og bør trene, så må pasientene få hjelp til å få et sunt forhold til aktiviteter som er tilpasset hver enkelt, sier Bratland-Sanda i et intervju med NRK.

 

  1. Eksempel: Trening hjalp Linn Bæra (31) til å bli frisk fra spiseforstyrrelsen

    Linn Bæra forteller sin historie til BT.no. Hun forteller at hun utviklet et spiseforstyrrelse, og at fysisk trening ble en måte å opprettholde denne lidelsen på. Dette ble særlig tydelig etter at hun fikk en skade som gjorde at hun burde trene mindre - noe hun ikke klarte.

    - Jeg fikk mye smerter, men den fysiske smerten var mer håndterbar enn den diffuse innvendige smerten.

    Treningen kom etter hvert ut av kontroll. Ingenting var bra nok, verken antall kilo hun løftet, hvor ofte eller hvor lenge hun trente. Samtidig hadde hun masse regler som hun måtte følge, blant annet å gå trapper i stedet for å gå heis. Ved siden av at treningsregimet ble mer og mer rigid og tvangspreget, kuttet hun ned på maten.

    En dag sank hun sammen på jobb. Kroppen og hodet hadde fått nok. Hun måtte få hjelp. Heldigvis kom hun til hos en psykiater kort tid etterpå.

    To ganger i uken, i to år, gikk hun til psykiateren. Sammen tok de tak i underliggende årsakene til hvorfor hun var syk. De tok også tak i treningen. For Bæra ble nettopp det en viktig del av det å bli frisk igjen.

    - Det å vinne tilbake treningen ga meg flere viktige bidrag. Det hjalp meg til å trives i kroppen igjen, uavhengig av vekt og form. Det ga meg et sted der jeg kunne finne mestring og utfordringer og en arena for å bygge opp selvtillit, og det ga meg et sted jeg kunne trekke meg tilbake for å få påfyll. I tillegg ga det sosiale meg glede. Da jeg hadde spiseforstyrrelsen isolerte jeg meg. Nå fant jeg nye arenaer der jeg kunne være meg selv, sier Bæra.

 

Noen former for spiseforstyrrelser krever omfattende behandling

Det vises i en artikkel fra Modum Bad til at behandling for spiseforstyrrelser generelt fører til at mange får god hjelp og blir friske fra sin lidelse. Imidlertid er det noen undergrupper av pasientene som trenger en mer omfattende, og mer skreddersydd behandling i kampen imot spiseforstyrrelsene.

Her nevnes spesielt gruppen av pasienter med personlighetsforstyrrelser og en bakgrunn med alvorlig traumatisering.

Det er viktig at man ved starten av behandlingen undersøker denne pasientgruppen for personlighetsforstyrrelse og post-traumatisk stresslidelse, forteller Psykologen og forskeren Karianne Rasmussen Vrabel ved Forskningsinstituttet Modum Bad har i sitt doktorgradsprosjekt fulgt opp pasienter med spiseforstyrrelser i en femårsperiode etter innleggelse på Modum Bad.

Det er også relevant å avdekke eventuelle dissosiative lidelser hos pasienten, noe som særlig kan være en risiko der hvor det er en kjent traumehistorie og/eller hvor pasienten lider av selvskading.

 

TV-Agder: Helsestudio om spiseforstyrrelser

I en episod av TV-Agder sitt helsestudio som går nå i høst, forteller sykepleier Marit Kristine Varen Storeng om egen erfaring med spiseforstyrrelse.

 

tv-agder-spiseforstyrrelse

 

Spiseforstyrrelser: Ikke bare en jentelidelse

I forlengelsen av intervjuet med Storeng forteller psykologspesialister ved Solvang DPS om spiseforstyrrelse og hvilken type behandling som kan være nødvendig.

De forteller at det har skjedd en markert økning av spiseforstyrrelser de senere årene, og at økt medieskapt kroppsfokus synes å være en betydelig forklaring for dette.

Spiseforstyrrelser er ikke bare en jentelidelse. Psykologenes erfaring fra arbeid på barne- og ungdomsfeltet er at forholdstallene er omtrent 1 til 3; det vil si at det er tre ganger så mange jenter som henvises på grunnlag av en spiseforstyrrelse - men altså at det er mange gutter som også har denne lidelser.

 

Behandling ved alvorlig anoreksi: Første bud er å få kroppsvekten opp

Psykologene understreker at ved anoreksi er det å vinne fram til et normalt spisemønster er en viktig del av behandlingen.

Når man først har fått en alvorlig anoreksi vil undervekten i seg selv skape vonde sirkler som gjør at spiseforstyrrelsen blir selvopprettholdende - uavhengig av hva som er årsaken til at man først fikk en spiseforstyrrelse. Det er derfor en ubønnhørlig del av behandlingen at kroppsvekten må opp, for uten mat er det ikke mulig å fungere i livet. Uten at kroppsvekten øker, kan personen regelrett dø av lidelsen.

Behandlingen skal derfor først fokusere på å få opp vekten, og det er en krevende vei å gå for pasienten:

Det blir verre før det blir bedre. Så lenge man får gå i fred med undervekt skjer det ikke så mye rabalder, men når det blir tatt alvorlig opp at du må opp i vekt, da blir det først mer rabalder. Når ungdommen får høre dette og må forholde seg til det at man må begynne å spise igjen, skaper dette først mye angst og utrygghet, og da trenger de mye støtte fra oss og fra foreldrene sine, sier psykologene.

De forteller om betydningen av å trekke foreldrene inn i behandlingen, og hele veien sørge for å ha disse på lag.

Gradvis avløses fokus fra mat og vekt til relasjoner, følelser, og selvregulering - og behandlingen går etter hvert over til å bli en mer psykologisk behandling som også kan være med på å bygge opp selvbilde, evne til å regulere egne vanskelige følelser, og problemløsningsferdigheter.

 

Kilde:

Skrevet av

ove heradstveitOve Heradstveit

Psykolog, spesialist i klinisk samfunnspsykologi
Facebook - Twitter
- Hjelptilhjelp.no

Relatert