Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 9126 abonnenter

Annonse   



Selvfølelsen var veldig dårlig, men spiseforstyrrelsen var noe jeg klarte. Jeg var flink til å ha spiseforstyrrelse.

Slik innleder KK.no i en artikkel om Andreas (21), som var femten år da han fikk anoreksi. KK skriver:

Mørketallene for gutter med spiseforstyrrelser er store ifølge interesseorganisasjonen Rådgivning om Spiseforstyrrelser (ROS).

Det er mer tabu og skambelagt å stå fram for gutter enn for jenter.

I artikkelen fortelles Andreas sin historie. Han forteller at spiseforstyrrelsen kom snikende i 10. klasse, men at det tok tid å forstå hva som var i ferd med å skje. Han forklarer selv hvordan det oppleves å ha en spiseforstyrrelse:

Den er som et monster som tar over kroppen din og du blir slukt av spiseforstyrrelsen. Det kan føles som om den tar kontroll over deg og styrer hva som er riktig og galt. Har du spist noe som ikke er greit - da kommer angsten og panikken.

Hans mor forteller til KK:

Det gikk gradvis nedover og så sluttet han plutselig å spise. Jeg fryktet at han skulle dø. Jeg følte meg så hjelpesløs - og sinna. Den frykten du har, gjør at du blir sinna.

Jeg prøvde å overtale ham til å spise, men tvang ham aldri. Han ble helt kraftløs, jeg måtte støtte ham inn på badet, han hadde ikke krefter til å bære sin egen kropp. Det var da jeg tenkte at dette klarer vi ikke alene, vi må ha hjelp

Veien til bedring skulle imidlertid bli lang, og mye lengre enn de på forhånd kunne ane. Andreas sin mor forteller om dette:

Jeg har tenkt i etterkant at hadde noen fortalt meg at det kom til ta fem, seks år å bli frisk - jeg hadde ikke trodd det kunne ta så lang tid. Å leve med et barn med en psykisk sykdom som denne - det er mange nedturer og få oppturer. Å planlegge går ikke, du lever fra dag til dag - alle i nærheten blir styrt av sykdommen

Han blir spurt om hva det var som gjorde at han til slutt ble frisk, og Andreas svarer:

Jeg ville bli frisk. Det må du - du må ville det med hele hjertet. Da jeg ble innlagt de første gangene gjorde jeg det mest for andres skyld. Du må tørre å ha det vondt, tørre å stå i det. Det gjør vondt, det tar tid.

Åpenhet for meg har vært viktig hele veien. Jeg har snakket om det og møtt forståelse. Det vil si: det er ingen som helt kan forstå det om man ikke selv har vært der, men aksept og familien min, det har vært helt uvurderlig.

Ikke minst er kampen for å få et sunnere selvbilde avgjørende i tilfriskningen. Andreas oppsummerer hvordan han merker at han nå er blitt frisk igjen fra sykdommen:

Jeg kan liksom leve med at alt ikke er helt perfekt. Man må ikke prestere hele tiden - man er god nok som man er - og de rundt deg er glad i deg uansett

Her kan du lese hele historien

 

Kilde 



Relatert