Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10601 abonnenter

Jeg er provosert over at vi som er syke og våre pårørende må stå ansvarlige, og jeg vil aldri tilgi den smerten og skyld helsevesenet påførte min familie i den tiden jeg var alvorlig syk.

 


Dette skriver Celine Henriksen i et innlegg på nrk.no. Hun skriver at hun selv har vært i kontakt med hjelpeapparatet i Norge som psykiatrisk pasient i en 10 års periode, og erfaringene med hjelpen har vært delte.

 

Å ta pasientens perspektiv

Hun forteller:

Helsevesenet stiller godt opp når alle involverte vet hva som skal gjøres. Dersom pasientene derimot er krevende, enten fordi sykdommen er vanskelig å kurere eller at de psykiske symptomene er uforståelige, er hjelpen ikke like tilgjengelig.

Basert på slike erfaringer legger hun til:


Jeg kan ikke understreke nok hvor viktig det er fra en pasients perspektiv at helsepersonell er engasjert, glad i mennesker og dyktige på kommunikasjon. Om en pasients liv går tapt, kan den som egentlig er ansvarlig kan gå videre uten å føle dårlig samvittighet. Det er nemlig et system som forteller at jobben var tilstrekkelig. Behandlerne kan beskytte hverandre, og det gjør det vanskelig å avdekke svikt i systemet.

 

Ansvarsfraskrivelsen

Et sentralt poeng hos Celine Henriksen er den ansvarsfraskrivelsen som kan skje i hjelpeapparatet når noe går galt. Hun skriver:



Mine tidligere erfaringer med behandlingsapparatet var ikke gode. 

Ingen ville hjelpe før den dagen jeg kollapset. Jeg hadde kritisk lave blodverdier, og i slutten av juli havnet jeg i koma. En lege fortalte at dette var svikt fra familiens side. De burde ha sett det komme, fikk vi høre.

Planen om at jeg skulle ta kontakt med helsevesenet er selvfølgelig journalført. Det er derimot ikke journalført hvor mange ganger de avviste meg den sommeren. Alle de gangene vi ba om en hjelp som vi ikke fikk.

I møte med hjelpeapparatet var det et spesielt forhold Celine reagerte på. Hun skriver:

Jeg er provosert over at vi som er syke og våre pårørende må stå ansvarlige, og jeg vil aldri tilgi den smerten og skyld helsevesenet påførte min familie i den tiden jeg var alvorlig syk.

 

- Det kunne vært meg

Et eksempel som hun trekker fram med tanke på ansvarsfraskrivelse er Valdres-saken, og hun reflekterer på følgende måte:

Jeg vil fortelle om min sommer i fjor. Vi var på hytta. Behandlerne var på ferie, og det var ikke lagt opp en fungerende plan for oppfølging. Jeg fikk høre at jeg selv skulle ta kontakt dersom jeg trengte hjelp.

Ansvaret ble altså lagt på meg. Som suicidal, undervektig anorektiker skulle jeg selv be om hjelp når jeg trengte det. På hytta var jeg omringet av familie som elsket meg og prøvde å hjelpe etter beste evne. Jeg kunne vært den døde jenta i Valdres-saken.

Hun konkluderer:

Det er grenseløst kaldt å gi en mor som på tragisk vis mistet det aller kjæreste hun hadde, ansvaret for datterens død. Slik helsevesenet fungerer i dag ovenfor de som er alvorlig psykisk syke, ville jeg også tatt datteren min vekk.

Relatert