Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 9090 abonnenter

Annonse   



Ikke strev etter spiseforstyrrelser, ikke si du ønsker deg det, for du gjør ikke det, det er ikke glamorøst, det er ikke en måte å gå ned i vekt på. Det er en sykdom, en grusom sykdom som tar liv.

Dette skriver Maria i et gjesteinnlegg på hjelptilhjelp.no. Der skriver hun blant annet:

Første gang jeg kastet opp etter et måltid var jeg 16 år. Jeg hadde på dette tidspunktet slitt med anoreksi i mange år, og var veldig fanget i spiseforstyrrelsen.

Jeg tenkte at å kaste opp var en fin måte å få bort mat andre forventet at jeg skulle spise, og som jeg ikke kom meg bort fra. Jeg sto den sommerdagen over toalettet til jeg hverken hadde mer mat, tårer eller krefter igjen. Før jeg sank ned på gulvet og ble sittende der, lenge.

Jeg angret på hva jeg hadde gjort. Jeg følte meg ekkel, og det føltes som alle kunne se det på meg. At jeg, Maria, hadde kastet opp med vilje.

Likevel sto jeg på samme plass dagen etterpå, for jeg hadde besøk, jeg fikk ikke trent bort all maten jeg hadde spist, og jeg var desperat.

Det ble fort en vane, plutselig hadde jeg en lettvint løsning på hvordan jeg skulle late som jeg ikke hadde anoreksi. For selv om jeg fortsatt spiste lite, kunne jeg nå spise litt, for så å forsvinne ut på badet etterpå. Og ingen visste det.

Jeg har viet 9 år av livet mitt på å leve sammen med spiseforstyrrelsen. 9 år, det er nesten halve livet mitt. Jeg burde kanskje fått en åpenbaring sist uke når jeg svimte av, igjen, men spiseforstyrrelsen er så sterk inni meg at jeg ikke klarer lytte til fornuften. Og det er vondt, det er kjempevondt når noe er sterkere en deg selv. Når du ikke klarer styre dine egne handlinger.

Ikke strev etter spiseforstyrrelser, ikke si du ønsker deg det, for du gjør ikke det, det er ikke glamorøst, det er ikke en måte å gå ned i vekt på. Det er en sykdom, en grusom sykdom som tar liv.

 

Les hele innlegget her

 



Relatert