Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 8767 abonnenter

Annonse   



I dette innlegget får du en utførlig beskrivelse på hvordan veien inn i en spiseforstyrrelse kan være. - Det var et barn og en tenåring med store problemer på innsida, som følte seg annerledes og utenfor, som tidlig skammet seg over og hatet kroppen sin, og som til slutt tok kontroll på den ene tingen hun kunne, og dermed mistet kontroll på det meste, skriver Nina. Innlegget er opprinnelig skrevet på Nina sin blogg og er gjengitt på hjelptilhjelp.no med tillatelse. Her leser du hele innlegget.

Jeg har fått spørsmålet mange ganger. Særlig de siste ukene. «Hvorfor ble du syk?» «Hvorfor fikk du en spiseforstyrrelse?» Jeg har unnlatt å svare noe særlig. Av flere årsaker.

Jeg har ikke hatt spesielt lyst til å si noe om det. Det har vært vanskelig å si noe om det. Det er skamfullt å si noe om det. Jeg har ikke sett poenget. Jeg er redd folk vil tro jeg prøver å pålegge andre skylden for at jeg er syk.

Og i forhold til media har jeg funnet det klokest å holde munn, fordi der kan ting lett bli vridd på og misforstått av både den enkelte leser og den gemene hop. Nå har jeg tenkt. Lenge. Her inne har jeg ubegrensede metere med spalteplass. Og mye mer kontroll. Muligheten til å forklare og nyansere. Så nå har jeg bestemt meg for å åpne litt opp.

Dere skal få vite en del. Langt i fra alt. Av hensyn til både meg og andre. Det blir ingen saftige detaljer. Men et lite innblikk i hvordan tankene mine gikk på den tida.

 

Begynnende fokus på kropp

Da jeg gikk på barneskolen begynte jeg for alvor å legge merke til kroppen min. Jeg likte ikke det jeg så. Etter hvert begynte jeg å scanne den med blikket. Flere ganger om dagen. Oftere og oftere ettersom tida gikk.

Gymmen ble etter hvert utfordrende. Jeg var alltid tidlig ute og skifta før alle ndre kom. Da timen var ferdig beinfløy jeg ned i garderoben og inn i dusjen, og var ute av dusjen før de andre hadde kommet ned i garderoben.

På slutten av barneskolen hadde vi svømming. Jeg likte det ikke. Ikke overhodet. Greit når vi var nede i bassenget. Men å gå opp i garderoben, og å dusje. Det kosta meg mye. Hver eneste gang. Jeg grudde meg til hver eneste svømmetime. Det var et mareritt. Men jeg ville jo ikke si det til noen. 

 

Desperat ønske om å passe inn

Da jeg begynte på ungdomsskolen begynte ting å utarte seg i større og større grad. Puberteten slo inn. Kroppen min endret seg. Til noe jeg overhodet ikke likte. Noe som var fremmed. Noe jeg ikke ville ha. Sammenlikninga med andre startet for alvor.

Ikke fordi jeg var opptatt av å være slankest, penest, perfekt eller å imponere noen. Jeg ville bare passe inn.

Jeg følte meg mye utafor. Jeg hadde venner. Så absolutt. Men ganske kjapt ble jeg definert som klassens skolelys og lærersmisker. Jeg hata det. Samtidig som jeg ikke klarte å gjøre det dårlig med vilje. Jeg var oppdratt til å gjøre mitt beste. Og det gjorde jeg.

Jeg hadde allerede begynt å bli mer og mer usikker på meg selv på slutten av barneskolen. Jeg hadde alltid følt meg litt annerledes. Jeg likte ting de fleste andre ikke likte. Jeg var kjempeglad i skolen. Jeg syntes det var gøy å gjøre lekser. Jeg hadde svært vanskelig for å gjøre ulovlige ting og å teste grenser når dette etter hvert gjorde seg gjeldende.

Og på ungdomsskolen ble dette bare mer og mer framtredende. Særlig da fester, alkohol og røyking kom på bordet.. For ikke å snakke om de forbaska karakterene. Som jeg hatet dem! Jeg var desperat etter å passe inn. Etter å bli akseptert. Godtatt. 

 

Kommentarer på kropp og vekt

Det hadde også lenge kommet kommentarer på min kropp og vekt og kroppsfasong fra flere hold. Det ble mer og mer vanskelig å ignorere. Det begynte virkelig å gå inn på meg. Jeg prøvde å forsvare meg med at muskler veier mer enn fett. Da ble jeg bare ledd av. Jeg har aldri vært utsatt for slankepress hjemme. Den gang var reklamepåvirkninga en brøkdel av det den er i dag.

Jeg var ikke i et miljø der man var opptatt av å være tynn og slank. Ei heller med overfokus på sunn mat og med forbudt mat, ikke hjemme og ikke hos venner. Normal mat hjemme, lite godteri  og slike ting i uka og også i helgene, lite mas om mat. Og som skrevet over; jeg var ikke opptatt av vekt, perfekt kropp eller fitness.

Jeg var en jente med BMI rundt 21,5-22,5. Jeg var aktiv. Jeg sykla fram og tilbake til skolen, gikk om vinteren. Jeg gikk på trampett og volleyball 2-3 ganger i uka. Vi var mye på tur og på ski. Men aldri fokus på trening og fitness. Aldri. Det forelå ingen av de «klassiske» årsakene som mange oppfatter som årsak til spiseforstyrrelser. 

Det siste året på ungdomsskolen begynte tankene på kroppen min å overta hjernen min for alvor.

Skoledagen besto av konstant sjekking av visse deler av kroppen. Se etter endringer.  Både den ene og den andre veien. Gymmen ble bare mer og mer vanskelig. Følte alle så på meg. Dusjing og skifting var et mareritt. Til min lykke ble det populært med snekkerbukser. Jeg flytta inn i dem. Det skjulte mye de områdene på kroppen jeg syntes var verst.

Samtidig fikk det fram nok en ting som skilte meg fra de andre; det var poppis å gå med overdel og seler «nedslått» med selene hengende over hoftene. Det gikk ikke på meg… hoftene mine var for brede…du kan jo tenke deg følelsen. Jeg var 15 år. Og allerede utafor. 

 

Angst, dissosiasjon, depresjon

Dette behovet for å passe inn og bli godtatt var ganske universelt hos meg. Ikke bare spesifikt i forhold til skolen. Jeg sleit med mange andre ting også. Lenge hadde jeg slitt med eksistensiell angst som bare ble sterkere og sterkere, men som jeg ikke turde vise til noen.

Dissosiasjonen hadde begynt for lenge siden, men på ungdomsskolen begynte den å bli relativt uttalt, men fortsatt klarte jeg i stor grad å holde den skjult. Akkurat den skremte vettet av meg. Gjorde meg livredd. Jeg ante ikke hva det var. Hva det kom av. Jeg var sikker på at jeg lata som og gjorde det med vilje. Ikke ville ta meg sammen. Og enda mer redd for å bli oppdaga.

Og jeg slet allerede med depresjon. Varierende i intensitet, men alltid til stede. Etter hvert som kaoset og usikkerheten inni meg ble sterkere og sterkere fikk jeg mer og mer behov for å ta kontroll. Og utad, særlig på skolen, kom nok dette ut som en ganske rigid, høylytt, dominerende og til dels dømmende jente. Stikk motsatt av det jeg egentlig var. Og jeg HATA det.  

 

Et indre kaos, men også et håp

Vi begynte på videregående. Jeg grudde meg som bare det. Nye lærere, nye omgivelser, nye klassekamerater. Samtidig et lite håp om kanskje å få starte litt med blanke ark hva gjaldt karakterer og prestasjoner. Kanskje bli del av et fellesskap og få være med på noen morsomme opplevelser som ikke innebar bare festing. Det med karakterene holdt nøyaktig en skoledag. Så var det ute. Mine karakterer fra ungdomsskolen. Takk for den.

Klassen var heldigvis full av trivelige mennesker. Både fra Tveten og fra andre skoler. Vi ble ganske raskt en gjeng. Som likte ting som ikke bare innebar flatfyll. Jeg var optimistisk.

Jeg hadde et håp. Men samtidig var kaoset så stort inni meg, og sammen med en full klasse ble det for mange inntrykk og kaoset enda større, og dermed framsto jeg som noe helt annet enn det jeg var. Og var nok ganske slitsom å være sammen med.

Jeg gikk fortsatt bare i snekkerbukse. Hadde store komplekser for kroppen min. Jeg hata gymmen. Jeg var kjempeusikker på meg selv. Og jeg følte meg fortsatt veldig utafor. 

Jeg hadde et frirom, heldigvis. Og det var i «spesialgruppa» vår, i tysk, matte og engelsk. På det lille grupperommet. 5-8 mennesker. Da klarte jeg å være meg selv. De andre var venner. Ingen pesa på meg for karakterene. Og vi hadde mye moro. Det eneste stedet utenfor skolen jeg følte meg «hjemme» var på volleyballen. De to treningene i uka var en frihet. Rett og slett.

 

Jeg tok kontroll over kroppen min

Så etter bare noen uker bestemte jeg meg. Det var på tide å ta kontroll. På den måten jeg hadde hatt lyst til i 3-4 år allerede. Ta kontroll over kroppen min. Ta kontroll over det eneste jeg kunne. Det eneste som sto i min makt å forandre på. Det eneste jeg kunne forandre til å passe bedre inn hos de andre. Kanskje jeg ville bli godtatt og akseptert da…? 

Sånn starta det. Jeg hadde ikke tenkt å bli undervektig. Jeg ville bare få en slankere kropp. En jeg turte å presentere i noe annet enn snekkerbukser. En jeg klarte å vise i garderoben i gymmen uten hjertet i halsen hver gang jeg tok av meg klærne og hver gang jeg sto i dusjen med de andre.

En kropp jeg ikke behøvde å scanne og sjekke regelmessig gjennom hele dagen. Jeg ville bare at de andre skulle se annerledes på meg.  Og dette var den eneste faktoren jeg så som jeg kunne klare å endre på akkurat da.

Så jeg begynte å lure unna mat. Jeg begynte å kaste opp. Jeg begynte å lyve. Både på skolen og hjemme. Jeg begynte å kutte ut matvare etter matvare etter matvare. Jeg begynte å forsyne meg med mindre. Jeg var ofte ikke hjemme til middagstid. Det var lett å finne på en unnskyldning. Det var en god følelse. Jeg hadde et prosjekt jeg mestra. Som bare jeg visste om. 

 

Livredd hele tida, men utad mestrende og trygg

Problemet var at i disse årene hadde den eksistensielle angsten bare vokst og vokst, og da vi begynte på videregående var den blitt til et gigantisk monster som styrte hode og kropp døgnet rundt. Jeg var livredd hele tida. Mens jeg utad virket som sikker og mestrende og høylytt. Det jeg helst ville var å krype sammen i en krok og gjemme meg.

Så selv om jeg tok kontroll over vekt og mat, og følte på mestring og hadde et håp om at de andre kanskje ville endre syn på meg, så var angstmonsteret fortsatt gigantisk og til slutt ukontrollerbart.

Så da tok jeg kontroll på det også. Jeg begynte å overspise og kaste opp. Det var veldig begrensa i starten. Jeg bodde hjemme. Jeg hadde svært lite egne penger. Så det var ikke mye. Men det skjedde. Daglig.

Som i mange andre tilfeller dere sikkert har hørt om så var ikke de målene jeg først hadde satt meg i forhold til vekt bra nok. Jeg husker sommeren før VK1 (2.klasse på videregående). Vi skulle kjøpe klær til skolen.

Jeg dristet meg til å prøve noe annet enn snekkerbukse. Og måtte ned i størrelse! Den lykkefølelsen det ga… Farlig berusende.

Utover høsten ble jeg mer og mer oppheng i vekta. I at jeg måtte lenger ned. Måtte. Det var ny klasse igjen. Med mange av de gamle. Men også mange av de nye. Karakterene mine kom oppfor fullt igjen. Og jeg var like, om ikke mer desperat, etter å bli godtatt. Og jo mer jeg prøvde, jo vanskeligere ble det å like meg generelt tror jeg…  Bare i den lille gruppa, og i kjemitimene på bakerste benk med et par nye venninner fra andre klasser, hadde jeg en viss ro i kroppen. 

 

Raste nedover i vekt, og andre ble skremt

På senvinteren i 2.klasse hadde noen begynt å fatte mistanke. Mulig de hadde gjort det tidligere også! Men det var første gang jeg ble gjort oppmerksom på det. Jeg ble konfrontert av to venninner hjemme. Det var etter en fysikktur til Latvia. Jeg hadde mista kontroll på en «fest» den klassen vi beste arrangerte for oss. Spist for mye. Kasta opp. Min ene venninne kjente lusa på gangen. Jeg nekta plent. Bortforklarte.

De dro meg til sosiallæreren. Jeg nekta fortsatt. Hun lot meg være i fred. Inntil videre. Jeg misunner ikke venninnene mine på den tida, for å si det sånn.

Etter den klasseturen mista jeg helt kontrollen. Det var liksom ikke noe poeng i å være forsiktig lenger. Skjule noe. Vekta begynte for alvor å gå nedover. Før sommeren kom var jeg undervektig. Da skolen startet i august igjen var jeg mer enn 10 kg lettere enn 4 måneder tidligere. Jeg var letta. Alle andre skremt.

Jeg var likegyldig og helt oppslukt i prosjektet mitt. Jeg forsto at alle visste. Det hagla jo etter hvert med kommentarer, både fra elever på alle trinn, og også fra lærere. Ergo var det jo ikke noe poeng å skjule det heller.

Så da ga jeg beng i maten. I stor grad.

 

Trodde jeg hadde kontroll, men faktum var det motsatte

Jeg var blitt en notorisk løgner. Jeg visste ikke lenger hvem jeg var. Jeg hata meg selv. Jeg var ikke bltit mer akseptert og godtatt. Tvert imot. Venner trakk seg unna. De var slitne av meg. De var lei av å bli løyet for. Vi var bare tenåringer, uten fullt utviklet evne til å ha  innsikt i og sette oss inn i andres situasjon. Jeg isolerte meg mer og mer. Livet ble mer og mer uutholdelig. De mørke tankene styrte meg helt.

Det som holdt meg gående var klassen med tysk fordypning, der vi bare var 6 elever, og med en trygg lærer, og volleyballen. Det skjedde ting den høsten som var dramatiske for flere enn meg. Det gjorde ting verre i stor grad. Samtidig satte det nok en så stor støkk i meg at jeg ikke agerte på alt mørket inni meg. Jeg ble tvunget med til helsesøster av en lærer jeg stolte på.

Jeg trodde jeg hadde kontroll. Faktum var det motsatte. Fra det øyeblikket hadde jeg null kontroll. For nå kunne noen gripe inn. Kunne stoppe meg. Kunne stoppe prosjektet mitt. Kunne forlange at jeg spiste igjen. Forlange at jeg ble større igjen.

Jeg var så redd for mat. Jeg var så redd for kroppen min. Jeg var så redd generelt. På toppen av min allerede enorme eksistensielle angst. 

 

Jeg var veldig syk, og en mester i å skjule

Resultatet var at overspisinga og oppkasten eskalerte ganske kjapt. Jeg hadde jobbet hele sommeren. Tjente egne penger. De fikk ben å gå på. Jeg hadde det fryktelig. Jeg skammet meg. Jeg ville slutte. Jeg var livredd hver gang jeg dyttet i meg maten, for alt ville jo ikke komme opp.

Alt var kaos. Ingen kontroll. Og jo verre det ble, jo verre ble spiseforstyrrelsene, for anoreksien og bulimien var jo min måte å prøve og ta kontroll på.

Da russetida kom var jeg veldig, veldig syk. Jeg så det ikke selv. Jeg ville ikke se det. Jeg prøvde å flykte inn i det normale den røde dressen og alle knutereglene kunne gi meg. Men sannheten var at jeg ikke fungerte overhodet.

Lærerne ville jeg skulle sykemelde meg. Utsette eksamen. Ta pause. Jeg nekta. Det var ikke noe alternativ. Jeg skulle være russ med de andre. Jeg skulle være russ 2000. Jeg skulle fullføre. Saken var egentlig den at jeg var livredd for at om jeg ikke gjorde det, så kom jeg aldri til å komme meg tilbake. 

Dette begynner å bli mange år siden nå. Jeg gikk ut av videregående i juni 2000. Sjuk som bare det. Sjukere enn de fleste var klar over. Man blir en mester i å skjule. I å lyve. I å unngå. Jeg var en person jeg ikke kjente igjen lenger. En person mange ikke orka å være sammen med. En person flere så på med til dels avsky. Jeg hadde skuffa. Jeg var blitt en belastning. Jeg hata meg selv mer enn noen sinne. Så mye for det prosjektet som skulle få meg til å føle meg bedre liksom… 

 

Det var mange lyspunkter, men ikke nok

Nå høres det kanskje ut som om ungdomsskolen og videregående var et levende helvete for meg totalt blottlagt for gleder. Det er IKKE tilfelle! Jeg hadde gode venner. Vi fant på mye spikk. Jeg hadde kortere perioder der jeg følte meg mer akseptert. Jeg fikk engasjere meg i ting. Var tillitsvalgt. Var representant for HEFRES. Organiserte innsamling til Latvia. Solgte vafler for å samle inn penger. Det var mange fine bursdagsfeiringer, filmkvelder og turer med venner. Jeg hadde volleyballen hvor jeg ikke måtte forestille meg i det hele tatt, og vi hadde det utrolig morsomt!

Det er ingen av mine klassekamerater eller venner som har noen som helst skyld for at ting ble som det ble. Ja, jeg ble til dels mobbet og plaget innimellom. Men det hadde jeg tålt, hadde hodet mitt og selvtilliten min vært på et annet sted. Dessuten var veldig mye av dette ikke ondt ment. Det var bare lett å erte meg fordi jeg framsto som sterk og trygg, ingen kunne vite hvor mye det gikk inn på meg og hvorfor. Jeg forsvarer IKKE mobbing! Overhodet ikke. Men i denne saken var det mange faktorer som spilte inn i forhold til at jeg ble så påvirket som jeg gjorde.

Dessuten så jeg jo selv hvordan jeg ofte framsto utad, særlig i større grupper. Jeg kan godt forstå at jeg ble misfortstått av dem som ikke sto meg nærmest. Og jeg var gode venner med de fleste lærerne. Ikke for å smiske. Jeg bare likte å snakke med voksne. Og du kan jo tenke deg for ekstremt lurt det var i tenåra.... Sosialt selvmord på høyt nivå... 

 

Mange som prøvde å hjelpe

Vennene mine prøvde jo å hjelpe meg. Sa ifra til meg. Til andre. Prøvde å komme inn på meg. Spurte hvordan jeg hadde det. Forsøkte å nå inn til meg. Men det var fånyttes. Jeg var så livredd. Jeg kunne ikke si noe. Ikke et ord. Så jeg tok på meg smilet og løy så det rant av meg.

Jeg hadde flere lærere som var aktivt til stede. Og særlig en, som faktisk reddet livet mitt indirekte. Opptil flere ganger.

Jeg fikk poiklinisk behandling i januar 2000. Jeg gikk dit. Men jeg var jo livredd og skamfull. Og så på ingen måte noen annen måte å takle livet og kaoset mitt på enn å ha både anoreksi og bulimi til å regulere meg med.

Vennene mine ga ikke F.... De prøvde. Noen trakk seg unna etter hvert. Det ble for mye. Det skjønner jeg godt. Vi var fortsatt bare tenåringer. Det var flere som sleit med sitt. Det var sånn det var. Det var en komplisert tid. For å si det mildt. 

 

Å føle seg annerledes, skammen, og illusjonen av kontroll 

Sånn gikk det altså til. På ingen måte enkelt. På ingen måte rett fram. På ingen måte ukomplisert. Det er som sagt en god del flere faktorer. Men jeg anser dem ikke som relevante i dette innlegget. Årsakene til kaoset mitt er mindre viktig for å forstå. De er viktig for meg og behandlerne mine. Men ingen andre. Det var tankene mine og følelsene mine som tok over. Som ble besatt. Det gikk galt. Veldig galt. Hadde jeg visst da hva jeg bega meg ut på… men det er lett å si nå.

Man ser det ikke selv. Man klarer ikke tenke så langt. Tenke konsekvenser og farer. Man er bare oppslukt i det å få kontroll og mestre noe og klare «prosjektet» sitt. 

Det var ikke slanking. Det var ikke kroppshysteri. Det var ikke opptatthet av kropp og utseende. Det var ikke higen etter å være perfekt. Det var ikke prestasjonspress. Det var et barn og en tenåring med store problemer på innsida, som følte seg annerledes og utafor av mer enn en årsak, som tidlig skamma seg over og hata kroppen sin, og som til slutt tok kontroll på den ene tingen hun kunne, og dermed mistet kontroll på det meste.

 

En forferdelig sykdom

Jeg kan ikke gjøre det om. Jeg skulle ønske jeg kunne. Både anoreksien og bulimien har frarøvet meg utrolig mye. Mer enn de fleste som ikke har vært i dette selv kan forstå tror jeg. Jeg er ikke bitter. Det gagner ingen. Men jeg kan være trist. En slags sorg. Over det som kunne vært. Over det jeg kunne oppnådd og opplevd. Det er en sorgprosess. Man må igjennom den tror jeg. For å klare å skifte fokus og vende blikket framover. Fokusere på det man kan få til tross alt, på det som kan være bra og gi glede. 

Jeg unner ikke min verset fiende denne sykdommen. Det er sakte tortur over lang, lang tid. Det er som å være fengslet i egen kropp og eget hodet på ubestemt tid, du kan ikke telle ned, for du aner ikke når du slipper ut. Det er en tilværelse med en ekstrem ambivalens. Med gigantiske nedturer. Med skiftende humør. Med usikkerhet. Med skam i bøtter og spann.

Det er et liv i ekteskap med en person som er en del av en selv, som man både hater og elsker, som man vil skilles fra annenhver dag, men ikke tør å gi slipp på. Det er psykisk terror på høyt nivå. Det er et altoppslukende helvete. Så hvis noen fortsatt tror det «bare er å begynne å spise» eller «bare er å slutte og kaste opp»…  Prøv gjerne en uke som meg. Jeg bytter gladelig. 

- Fra bloggen til Nina



Relatert