hjelptilhjelp overst 4

Finn psykisk hjelp og kurs

FINN HJELP / KURS AVANSERT SØK
 
 

Registrer nytt hjelpetilbud / kurs (gratis)

 

 

 

 



- Vi har alle vårt og stri med. Noen ganger synes det, andre ganger ikke, skriver Molly i dette innlegget. Det er en kommentar til en artikkel på VG+ om den mørke verdenen av spiseforstyrrelser.

Molly skriver:

Denne uka skriver VG+ om rangstigen innen den mørke verdenen av spiseforstyrrelser, som de selv kaller det. Det høres kanskje veldig fjernt ut, men det kan jeg love deg at det ikke er. Jeg har ikke selv lest denne artikkelen, men jeg kan gjette meg til hva en del av innholdet er.

På toppen står den undervektige anorektikeren. Hun som har fullstendig kontroll på alt. Kanskje er hun syk og muligens også livstruende, men i det minste klarer hun å begrense noe, maten. Også ser hun jo innmari bra ut, gjør hun ikke?

Vi fnyser litt på nesa når vi snakker med andre, men innerst inne ser vi at hun likner litt på glansede forsider.

At fortsettelsen av historien ikke er like glanset bryr vi oss ikke så mye om. På det stadiet hun er innlagt, får sondemat eller ligger for døden, ser vi henne ikke lenger.

På bunnen har vi den overvektige overspiseren. Hun som fråtser, som ikke klarer å begrense seg og som hele tiden mister kontroll.

Hun vil aldri kunne vise frem noe bilde av seg selv og si; se så avmagret og alvorlig syk jeg var.

Ingen vil noen gang komme bort til henne og være bekymret eller si "nå må du ikke forsvinne helt da, hehe".

Det er ikke bare innen spiseforstyrrelser det er rangstige. Det er også slik for andre diagnoser. Det er for eksempel ikke så kult å ha en personlighetsforstyrrelse. Eller, gud forby, være schizofren. Vanskelig å stave også, dobbeltkjipt.

Å ha bipolaritet derimot, det er ganske kult. Veldig kreativt og du får innsikt i livets ytterligheter som er få andre forunt.

Kjedelig å være deprimert, det er klart, men du aner ikke hvor mye man kan få utrettet i en skikkelig mani!

Du vet hva de sier; bedre å være mager og kreativ enn overvektig og teit.

Selv har jeg ingen bilder av meg selv jeg kan vise frem hvor jeg var sykelig undervektig. For det var jeg aldri. For det første var jeg smart nok til å forstå at hvis jeg ble det kom noen til å tvinge meg til å spise (!). For det andre fikk jeg det ikke til.

Du skal vite at jeg prøvde. Jeg har brukt årevis av livet mitt på å ønske meg anorektisk.

Kunne kjenne mine egne bein og knokler, se at andre blir bekymret for meg.

Var jeg syk? Hvis du synes det er sykt å veie seg hver gang man har spist, etter man har spist, vært på do, på natta, når man står opp eller før man legger seg, så ja. Hvis du synes det er sykt å kaste opp, så ja. Hvis du synes det er sykt å bruke omtrent all hjernekapasiteten sin på mat og trening, så ja.

Hvis du synes det er sykt å tro at livet ikke begynner før man er tynn nok, så ja.

Hvis du synes det er sykt å gå på gjentatte ekstreme dietter, så ja.

Vet du, jo mer jeg tenker på det, jo mer latterlig blir det. At man skal sosialt rangeres etter hva som er galt med deg.

Nå velger jeg å se på spiseforstyrrelser som et symptom snarere enn en sykdom.

Er det egentlig noen forskjell, rent psykologisk, i å sulte seg bort og å bygge murer rundt seg med fett. Er det noen forskjell i å skjære opp håndleddet ditt med et barberblad eller fråtse til du kaster opp? Er ikke begge deler en form for selvskading, en flukt fra deg selv og et symptom på fortvilelse, desperasjon, psykisk ubalanse eller sykdom?

Et sunt og friskt menneske vil ønske gode ting for seg selv. Ser vi mennesker som lever på en destruktiv måte så håper jeg vi kan tenke at dette er en person som kanskje har det vanskelig (som ikke må forveksles med å synes synd på). Uavhengig av hvordan disse problemene gir fysisk utslag.

Vi har alle vårt og stri med. Noen ganger synes det, andre ganger ikke.

Klem fra Molly

- Fra bloggen Trua på livet

Les også